tirsdag 10. august 2010

Snørr er også tykkere enn blod



blod er tykkere end vand
blæk er tykkere end vand
mælk er tykkere end vand
tykmælk er tykkere end vand

Verset er hentet fra samlingen Find Holger Danske (2006) av Maja Lee Langvad. Hun er født i Sør-Korea i 1980 og kom via adopsjon til Danmark. Utdannet fra Forfatterskolen i 2003, tre år senere kom altså boka som ble bejublet i kritikerkretser, sitert og debattert i adopsjonskretser – og ellers ikke så skrekkelig mye omtalt i det brede lag av befolkningen.
Og det er ganske dumt.

Mange ville hatt god nytte av å bli rystet litt i språk- og virkelighetsoppfatningen sin av Langvads vers, collager, invaderende skjemaer og språklige krumspring.

På nettsidene til Bergen offentlige bibliotek skriver Cathrine Strøm om boka:
Hun har skrevet en bok som er tynn som en diktsamling og som kategoriseres som dikt, men den består av spørsmål, påstander, ordbokoppslag, omskrivninger av politiske program, kopi av fødselsattester med mer. Collage, dikt eller debattbok eller alt sammen?

Et sted i boka listes det opp en lang rekke påstander om verden – slike som stadig blir uttalt, av en selv eller av andre, som var de Sannheter. Når de settes sammen på denne måten blir det tydeligere at det ikke finnes én sannhet, bare en rekke ulike oppfatninger av verden. Vi tar oss bare altfor sjelden tid til å virkelig tenke over hva som blir sagt.
Selv stiftet jeg bekjentskap med boka til Langvad da den kom ut, via et lukket, dansk adopsjonsforum jeg er så heldig å være del av, og jeg kan egentlig ikke skjønne at jeg ikke har skrevet noe om den før. Kanskje det er fordi de tilsynelatende enkle, og tildels lekne, diktene hennes rommer så mye kompleksitet og følelser, at det tar litt tid før det synker ned. Hun er så sint.

Det kan rett og slett være litt ubehagelig å lese diktene hennes, nettopp fordi de snur så opp-ned på alle de språklige konstruksjonene som danner en slags virkelighetsoppfatning hos oss.
Som i verset over her, med at blod liksom er tykkere enn vann (akkurat den formuleringen har jeg et aldri så lite horn i siden til selv, men Langvad gjør virkelig underverker med å trekke ned buksa på klisjeene).

Hun endevender dessuten alle relasjonene i en adopsjon og stiller nådeløse spørsmål, både for den delen av meg som er adoptert, og for den delen som er adoptivmor. Men nettopp derfor er hun også en veldig viktig stemme.

Jeg holdt foredrag på Hafjell sist helg (for Sør-Afrika-foreningen), og da snakket jeg selvsagt om min egen erfaring som adoptert. Som at i den grad jeg har følt meg annerledes eller spesiell, har det stort sett vært på en positiv måte. Det sies at man ikke kan velge familien sin, men foreldrene mine ble håndplukket til meg. De måtte gjennom både det ene og det andre av spørsmål, undersøkelser og attester og vente en evighet for å få lov til å ta vare på nettopp meg.

Jeg har alltid synes at det har en litt eksklusiv klang, og at det ellers i dagligdagse vendinger fokuseres altfor mye på dette med at man er blitt "oppgitt", "gitt bort" eller "forlatt".
Derfor pleier jeg som regel også å oppfordre foreldre til å snakke med barna om hvor etterlengtet de er, hvor ønsket de er og hvor heldige foreldrene er som har fått dem.
I et intervju snakker Langvad også om nettopp dette:

"F.eks. har jeg ofte fået at vide, at jeg er et ønskebarn. Det er jeg muligvis også set med mine adoptivforældres øjne, men ikke nødvendigvis set med mine biologiske forældres øjne.
Ved at fortælle adopterede, at de er ønskebørn, fortrænger man det faktum, at adopterede overhovedet er biologiske børn."


Det er vanskelig å være uenig med henne. Hun har et ekstremt godt - og viktig - poeng.
Vi skal ikke glemme "den andre siden" av adopsjonen. Jeg er redd for at den oftere ble unnlatt av forrige generasjons adoptivforeldre. Sannsynligvis i beste vilje, men med et uheldig resultat.
Jeg både tror og håper at denne generasjonens a-foreldre er flinke til å snakke med barna sine om nettopp de potensielt såre eller vanskelige tingene også.

For vi må jo ikke være redde for å åpne opp for barnas tvil, sorg og undren i forhold til hva som skjedde før de kom til oss. Og vi må aldri, aldri late som om bioforeldrene ikke har eksistert, eller ikke trenger å bety noe. Jeg håper at de fleste kan klare å romme begge deler – både smertedelen og ønskebarndelen, men jeg mener fremdeles at det er lurt å bygge opp en god posjon trygghet hos barna om at de er usedvanlig ønsket. Alt til sin tid, for å ty til klisjeene. Det er nok av andre som vil være ivrige etter å fråtse i de negative følelsene - og ikke engang språket vi bruker hjelper på det, jamfør dette med at blod er tykkere enn vann og liknende uttrykk.

I mellomtiden kan vi kanskje ta en god og grundig kikk på hvilke språklige bilder og selvfølgeligheter vi strør om oss med, og bli opplyst og martret av Langvad og hennes likekvinner.

Men det er altså ikke bare adopsjon Langvad tar for seg i boka.
Hun snakker om danskhet, nasjonalitetsfølelse og identitet. Hva vil det si å definere seg som en bestemt nasjonalitet? Hva skal til for å regnes som "en av oss"?

Dette er Danskerloven (hentet herfra):

1. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er født i Danmark.

2. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du snakker flydende dansk.

3. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er dansk statsborger.

4. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du bor i Danmark.

5. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du respekterer de danske love.

6. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi dine bedsteforældre tror det.

7. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du hejser Dannebrog i din have.

8. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du kalder nogle for nydanskere.

9. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du vil dø for Danmark.

10. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du føler dig dansk.

Det bør ikke være umulig å overføre en hel del av dette til norske forhold.
Jamfør VGs serie om det nye Norge (som jeg kommer tilbake til senere). Blæh.

10 kommentarer:

MammaMy sa...

Kloke ord!

Toril sa...

Tydeligvis en bok jeg bør skaffe meg!

Og her er blod- vann- uttrykket brukt som seg hør og bør om det virkelig viktige:
"Dø for Brann, alle mann.
Blod e tjukkare enn vann.
Selv om vi rykker ned,
gir vi alt for Brann for det"

For supporter blodet er tykkere enn det meste;-)

Hanne sa...

MammaMy: Ikke sant?

Toril: Du preker til menigheten, ettersom jeg har hørt - og sett - Lars Vaular (iiih) på Øya i dag. Jeg har aldri vært mer bergensvennlig i hele mitt liv. La oss gjøre en avtale her og nå: Dere får cupfinalen, jeg får Lars Vaular (iiih).

Mette sa...

Så flott Hanne. Mykje kan seiast om dette at ein er både vald bort og vald til. Ein skal jo også hugsa at det er ikkje alltid at biologiske foreldre har så mykje reelle valg når både økonomi og sosiale sanksjonar slår inn. Nett det kan jo også vera vanskeleg for eit barn som veks opp i Noreg å skjøna.

Trine s sa...

Takk for et tankevekkende og godt innlegg!

Det er mye som er tykkere enn blod, og som varer lenger. Minner om å måtte vaske ned alle gulv og vegger (og noen møbler) mellom kjøkkenet der akutt spysjuke inntraff, og badet barnet endte opp på sitter i lenger enn det meste... De gode klemmene, tårene som forsvant da man trøstet, latteren som overdøvet alt da man delte gode stunder.

Det er i det hele tatt mye som varer lenger enn blodet. Blodceller har jo ikke så lang levetid tross alt. Er mye som er viktigere enn det!

Spørsmålet om når man er en viss nasjonalitet er veldig spennende; jmf det jeg kaller amerikanere som er 5-6-7. generasjons norske emigranter, ikke kan språket, aldri har vært her, men likevel sier de føler seg norske.

Når er man en nasjonalitet, og når slutter man å være en annen?

Toril sa...

Akkurat nå er vel muligheten for cupfinale såpass liten at jeg overhodet ikke gir fra meg Lars Vaular. Han er kun til låns;-)

Her i huset er vi ikke så opptatt av å være norske, det viktige er å være bergenser... Det er ganske sant det altså, men i det siste har vi måttet fokusere mer på å være norsk, fordi filmen "Bestevenner" førte til angst for politiet, siden de som skulle sendes ut var brune. Det var vondt!

Hanne sa...

Mette: Det har du helt rett i. Det er så mange ulike strukturer i de forskjellige giverlandene, at årsakene til at en adopsjon ble aktuell kan variere veldig. Men det som uansett er et faktum, er at de som får barn via adopsjon ønsker seg barn.

Trine s: Veldig godt formulert, synes jeg. Å tørke spy og tårer, synge og kysse, trøste og tulle - alt dette er ufattelig mye sterkere enn det oppskrytte blodet. :)

Når det gjelder dette med nasjonalitet, er det vel veldig individuelt hva som gjør at noen definerer seg som det ene eller det andre - eller begge deler, eller ingen av delene. Jeg tenker at man er norsk når man føler seg norsk, og amerikansk når man føler seg amerikansk, for å forenkle ting på grensen til det grovt banale.

Hanne sa...

Toril: Mæh, skal dere være så gnitne på Vaular, får jeg heller definere meg selv som (del)bergenser, da. Jeg har jo tross alt bodd der i flere år, behersker både språket og de subtile kodene: Rævedilter! Bekkalokk! Daier! Ser du? :D

For øvrig er det ikke norskheten som hauses opp her i gården heller, men 2013-identiteten er viktig.

Engsmella sa...

Langvad må leses, skjønner jeg.

Forøvrig synes jeg dere på 2013 er så tøffe og heldige som har postnummer og poststed som rimer.

Hanne sa...

Engsmella: Ja, Langvad er verdt litt oppmerksomhet.
Og klart det er tøft når postnummer og -sted rimer. Det forplikter! ;)