Hvis jeg har tid til overs på jobben liker jeg å stikke nedom biblioteket og henge der. In-house-bibliotek er et prima frynsegode, og ikke sjelden snuser jeg gjennom dikthyllene etter nye opplevelser. I dag fant jeg altså diktantologien som er avbildet her (med en gammel iPhone, derfor den slette bildekvaliteten), og den fikk være med meg på arbeidsrommet for nærmere bekjentskap. Boka ble utgitt i 1998, og jeg antar at den har vært på huset omtrent siden da. Stor var derfor min forbløffelse da jeg oppdaget at boka var jomfru.
Ikke pent brukt, ikke nennsomt tatt vare på, men komplett uåpnet av menneskehender. I nærmere tretten år har den altså stått i hyllene uten at noen har lest den. Stakkars krek. Trist, er det.
Jeg er med i ei Facebook-gruppe som heter Lån ei diktsamling. Gruppa er ment som en påminnelse om at hvis vi ikke låner lyrikk, forsvinner det fra bibliotekene (og dessuten kan man utveksle tips der, det er veldig kjekt). Dagens opplevelse bekrefter i aller høyeste grad behovet for ei sånn gruppe.
Det var mange lesverdige dikt i antologien, og jeg kommer til å lese dem om igjen og spare noen av dem til kommende fredagsdikt. En av leseropplevelsene deler jeg med én gang. Jeg falt pladask for historien om eplehunden.
DEN FORDØMTE EPLEHUNDEN
De forskjellige hunderasene er oppdretta gjennom
tidene med spesielle mål for øyet, eksempelvis er lundehunden
ment å skulle gjøre livet surt for lundene.
Hvorfor eplehunden i si tid ble avla fram er imidlertid
i dag ei gåte. Allerede under fruktblomstringa kommer
den ut og setter seg under et av trærne, hvor den
blir sittende uten å ta til seg føde. Folka på gården
begriper ikke hvorfor de investerte i eplehunden
i utgangspunktet. Kikker de hunden sin i øynene ser de to
små bilder av seg sjøl. I den månelyse vestlandsnatta
er eplehunden en skygge under frukttrærnes skygger.
Trærne sprøytes med pesticider, det gassa dyret holder
stand. Spenninga stiger ettersom fruktene modnes. Så
en dag faller de første fruktene mot bakken. Viser det
seg da at det er pærer eller plommer som faller, er det
noe som skjærer seg inni hodet til eplehunden.
(Arne Østring)
4 kommentarer:
Som vgs-bibliotekar kan jeg opplyse om i dikthylla er jomfruer nok regelen heller enn unntaket... Tror aldri jeg har lånt ut en diktsamling til en elev for frivillig lesning, dessverre...
Full forståelse herfra, det hadde klikka for meg også. His jeg for eksempel forventet en deilig Coca Cola, og isteden ble servert Jolly-cola:)
His = hvis
HildeSol:
Huff, er det virkelig så galt, altså? Det er jo enda mer sørgelig enn jeg trodde. Jeg har lånt en del diktsamlinger der, og de andre har i hvert fall vært åpnet (jeg aner jo ikke noe om hvorvidt de faktisk har vært lest).
Fran:
Ikke sant? Der sitter den stakkars, rare eplehunden og vier hele tilværelsen sin til å vente på epler - og så kommer det noe annet. Ikke rart det skjærer seg. Den har min fulle sympati (og jeg ser den så tydelig for meg).
Legg inn en kommentar