torsdag 8. desember 2011

Tradisjoner schmadisjoner

Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.

På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).

På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).

Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.

Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.

Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).

Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).

Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.















Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.  














  
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).


Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.


9 kommentarer:

Kristina sa...

Jeg tror jeg har sagt det før, men here goes again: Når jeg blir stor, skal jeg bli sånn som deg, Hanne! Sånn herlig avslappet, frittalende, juleglad og engasjert. Og klok. God jul til deg og dine :)

Mr. Fredriksen sa...

http://www.youtube.com/watch?v=WDM_96X40BU

:-)

Hanne sa...

Kristina:
Awww, tusen takk. Det var jaggu ikke småtteri!

Mr. Fredriksen:
Hahaha!
Touché.

livetleker sa...

Jeg gjør nesten bare det jeg vil, - og det inkluderer lammerullsying og syltelaging, men akkurat det er jo gjort på ca en halv time (Jeg tok tida). Noe gjør jeg selv om jeg ikke har lyst, og det er fordi det er noen andre som blir glade, og det er jo ingen dårlig grunn.

Akkurat nå sitter jeg her og leker romantisk jul. Advenstlysa brenner og hyacintene dufter. Det føles bra.

Karianne sa...

Så flink du er til å skrive, Hanne! Er veldig enig med deg ;)

Hanne sa...

Livet leker:
Nei, det er ingen dårlig grunn at andre blir glade, heller - så lenge en ikke brekker ryggen på det selv. Poenget er jo uansett, som du sier, å skape glede.
Det lages for øvrig sylte her i huset også før jul, men jeg er ikke innblandet i produksjonen. Jeg bare spiser den. Og blir glad.

Karianne:
Tusen takk!

Anonym sa...

Herlig innlegg - som jeg rett & slett skal printe ut og gi til mannen i huset...

Gla' førjul!

tonje

Toril sa...

Hah! Tirsdag 6.desember skrev jeg om en juleøks, i den tro at det var et oppdiktet fenomen, men jeg ser jo her at det må være noe som finnes- eller i det minste burde finnes! Hahah!
Ellers er jeg veldig enig, men det er nå lett å la seg rive med og plutselig går ting litt over stokk og stein uten at man helt vet om det er fordi man vil gjøre mann og barn og bestemødre glade eller fordi handelsstanden sier at alle andre gjør det... men SÅ veldig påvirket kan vi ikke være her i huset i grunnen: Ingen gaver er kjøpt, ingen mat er handlet inn, julepynten er ikke kommet inn fra boden (siden jeg byttet ut adventsstjernen med et nytt hjerte trengte jeg ikke rote i kassen før 1. desember og det ser egentlig helt fint ut) og bortsett fra en rask tørk over vinduet på kjøkkenet er det like rotete og skitent som vanlig;-)

Pleier å kjøre en avslappet stil helt til panikken tar meg sånn ca 20.desember...

Ha en koselig førjulstid:-)

Hanne sa...

Tonje:
Spre det glade (og lett overdrevne) budskapet! :)

Toril:
Hahaha, skrev du virkelig om ei juleøks? Det MÅ bety noe. Jeg aner ikke hva, men noe sier meg at vi neppe har hørt det siste om juleøksa.
For øvrig må det være lov å la seg påvirke noe, så lenge man ikke påvirker seg helt ulykkelig. Det er vel poenget. Kos deg fram til panikken tar deg!