Når telefonen blir storken

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
– Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.