mandag 12. desember 2011

Når telefonen blir storken

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.



9 kommentarer:

9na sa...

Gratulerer med dagen!

Lothiane sa...

Åh, nå ble jeg så rørt.. både av denne posten og av å lese Den Store Telefonen-posten! Gratulerer så mye! Jeg skjønner godt det må ha vært en svært spesiell og gledesfylt dag. :)

Sesselja sa...

Gåsehud over hele kroppen! Jeg har tenkt mye på Den Store Telefonen, og synes nesten det er litt rart at jeg likevel ikke skal få oppleve det selv. Gleder meg istedet over historier om Den Store Telefonen til de av dere som har fått oppleve det, og som Lillesøster blir jeg ikke lei av å høre om dem.

livetleker sa...

Det er nemlig nettopp det, for ellers hadde vi ikke vært mammaer og pappaer. Sånn er det bare med den saken.

Hanne sa...

9na:
Tusen takk!

Lothiane:
Takk for det. Jepp, en veldig spesiell dag. Jeg tror Lotto-vinnere bare kan ta seg ei bolle. :)

Sesselja:
Jeg blir heller aldri lei av å høre sånne historier, uansett. Det er så mye glede. Og tenk å være den som har som jobb å ringe til folk med sånne beskjeder? Gåsehud!

Livet leker:
Det er nemlig akkurat sånn det er. Som jeg tidligere har gnålt om: På engelsk er foreldre noe man gjør - to mother a child/to father a child/to parent a child.

Trine s sa...

<3

Så nydelig :)

Å bli forelder er noe som hverken er garantert eller automatisk. Å få ansvaret for et barn betyr ikke at man nødvendigvis "tar" det skikkelig. Et svangerskap garanterer ingenting. Og hvis det var eneste veien til foreldreskapet ville fedre aldri vært pappaer, bare donorer.

Jeg har selv vært en svært nær stemor, og kan med hånden på hjertet si at jeg fikk være nær nok til å kjenne på akkurat de samme følelsene som jeg har for mitt biologiske barn.

Å være et barns helt spesielle voksen er noe nydelig. Og det er så fint for barnet å kunne ha noen helt spesielle voksne som er bare helt deres tror jeg... Selv om man må "dele" med søsken, så deler man likevel aldri. For alle har jo akkurat sine voksne helt for seg selv, på et vis.

Og så deler man også. Familie, kjærlighetsbånd, felles historier og felles følelser. Den genetiske biten er ganske liten i det store puslespillet der. I mine øyne hvertfall :)

olava sa...

Kan skrive under på at følelsen er den samme, uansett hvordan barna mine ble barna mine. Og telefonen var ubeskrivelig å motta. Nå ble jeg nesten inspirert til å blogge litt igjen ;-)

Hanne sa...

Trine s:
Jeg er så enig i konklusjonen din. Den genetiske biten er ganske liten i det store puslespillet du skisserer. :)

Olava:
Kjør på!

Toril sa...

Er visst litt treg med blogglesingen for tiden, men må jo kommentere litt likevel...

Telefon- minnene gjør meg alltid øm og glad. Selv om jeg gjorde alt du skriver etter Telefonen, må jeg innrømme at jeg var Den Store Gråtende Damen ved første møte, spesielt førstemann... Sliter med å ta meg sammen, jeg, selv om Dagfinn Lyngbø mener "vi kvinner kan det"!

Tenk at det er 5 år siden- jeg skjønner liksom ikke helt at jenten min skal begynne på skolen til høsten! Hun tror jo hun er tenåring, men jeg vet jo at hun er liten og forsvarsløs også...

Heldige oss som har fått de fineste ungene i verden!