 |
| http://www.cafepress.com |
Det er noe veldig befriende ved å se ei ung jente være helten og hovedpersonen som grisebanker vampyrer og demoner herfra til helvete. Folk også, for den saks skyld, for Buffy diskriminerer ikke når det gjelder bad guys. Og det må være lov å si at i noen tilfeller er det ekstra tilfredstillende når hun gjør det nettopp mot folk.
Som i episoden (med fiskefolka i s02) hvor hun er på date og sitter i bilen med en av idrettsheltene på skolen, og han mer enn antyder at hun bør være velvillig og medgjørlig – såpass fortjener han, som har tatt henne med på date og hun har blitt med! Han begynner å bli klåfingra, det begynner å bli en sånn desperat situasjon hvor man får klaustrofobi på offerets vegne, og ka-bonk! Så har Buffy dengt hodet hans mot rattet så nesa brekker, og hun gir ham beskjed om å se til pokker å ta seg sammen og vurdere handlingene sine.
Buffy the daterape slayer for the win, altså!
Major logisk brist: vampyrene snakker om at de ikke kan puste (som når Angel ikke får til å ta munn-til-munn-metoden på en person), men alle bad guy-vampyrene røyker. Hvordan klarer de det når de ikke puster? Veldig rart.
Spike er praktfull. Veldig, veldig morsom.
Jeg hare alltid likt sånne fish out of water-serier og -filmer. Kombinasjonen hverdagslige problemer (skole, jobb og sosialt liv) og seriøs vampyrslaying er underholdende. Sånn er det bare.
Serien har da vitterlig noen fine kommentarer om fordommer og stereotypier? En ting er selve high school-miljøet, det har vi sett mange ganger før (og det er til tider rimelig pappfigur-og sjablongaktig), men det andre er hvordan de forskjellige andre figurene agerer og blir behandlet. Vampyren som har en sjel, den klønete demonen, den tilsynelatende streite eleven som har skjulte dybder.
Og søte, fine Willow, en tenåringscomputergeek på nittitallet som etter hvert blir skikkelig powerful heks. Dessuten er det veldig moro å se hva som var high-tech computer skills på nittitallet. Jeg blir rent nostalgisk av tjukke, runde iMac-er og fancy skjermbilder som dette:
Jeg har registrert noen steder at folk ynder å sammenlikne Buffy og Twilight – og at noen sågar mener storylinen til Twilight er rappa fra Buffy. Næsj, det er den IKKE:
- Buffy kan ta vare på seg selv
- Buffy sier rett ut at stalking-atferd ikke er en god ting, i motsetning til denne Twilight-dama som fullstendig mangler varsellamper på det området
- Buffy venter ikke på å bli redda, tvert i mot er det hun som redder andre
- Vampyren hennes er ikke blodfattig og glitrende
Buffy er så innmari bad-ass! Go Buffy!
Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?
Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.
Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.
Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".
OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.
s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.
s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.
Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.
I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.
Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!
Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.
Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.
"Under Your Spell" received attention from Buffy studies writers because it presents a frank and unflinching expression of lesbian romance. Buffy the Vampire Slayer was the first show in U.S. television history to portray a long-term lesbian relationship among the core cast of characters.
Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.
Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.
Nevnte jeg at jeg elsker Spike?
Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.
Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?
Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?
Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.
Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.
Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".
OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.
s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.
s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.
Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.
I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.
Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!
Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.
Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.
"Under Your Spell" received attention from Buffy studies writers because it presents a frank and unflinching expression of lesbian romance. Buffy the Vampire Slayer was the first show in U.S. television history to portray a long-term lesbian relationship among the core cast of characters.
Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.
Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.
Nevnte jeg at jeg elsker Spike?
Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.
Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?
3 kommentarer:
Ja, det syns jeg da. Etter å ha vært i nesten samme situasjon har jeg nå sett Angel sesong 1, og er har helt klart lyst til å se mer av den. Selv om jeg må innrømme at å se Angel og Bones parallelt gjør at jeg foretrekker David Boreanaz som Booth..
Jeg har iallefall én god grunn til å se Angel, men det er litt for mye spoiler til å fortelle! Bare se sesong 1 og døm selv!
Inger:
Ja, jeg kommer nok til å gå løs på Angel etter hvert.
Og jeg har en bitteliten mistanke om hva spoileren du nevner kan være. :)
Legg inn en kommentar