tirsdag 24. april 2012

Og så fikk jeg pusten tilbake

Det er bare å tilstå at det som foregår nå tar litt mer av kreftene enn man skulle ønske. Denne rettssaken ligger der som et sånt dystert bakteppe hele tida og farger av på det meste i tilværelsen. Og jeg klager ikke på det, for det skulle da for pokker bare mangle. Klart den skal spise av både oppmerksomheten og kreftene mine, såpass må jeg klare. Tenk på hva de som er mer berørt må tåle, hva de har måttet stå i hver eneste dag de siste ni månedene, enten de vil eller ei. Noen av oss kan skru av TV-en og droppe nettavisene, ta en pause hvis vi vil. Andre har konstante påminnelser i form av minner, mareritt eller et skrikende tomrom etter noen som skulle vært her.

Men uansett, jeg går nå rundt og føler meg litt sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå nærmer vi oss høysesong både for lærere og studenter, altså dobbel høysesong for noen av oss. I dag var det fullt kjør med oppgavejobbing, eksamensforberedelser, lekseoppfølging, barn som brøt skoleregler og måtte snakkes grundig med, voksenmøter, gruppearbeid og whatnot. Utpå kvelden rakk jeg med tre minutters margin å komme meg fra en kollokvie på HiOA til det månedlige møtet i menighetsrådet. 


Jeg deisa ned på stolen med skuldrene i offside, fikla med iPad og møtedokumenter, tenkte på kaffe og andre ting, og så var det tid for åpning av møtet. Det går på rundgang, og vi står veldig fritt til å velge hva vi vil åpne med. Hun som hadde ansvar i dag, valgte å lese et dikt:

Ordet

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje

med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa

all venleik i verda

når Ordet lyt tapa

for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi

i modlause stunder.

Men hugse det bør vi:

Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,

og alt det dei gjorde.

Men livet er æve.

Og evig er Ordet.
 
(
Tor Jonsson)

Som vanlig ble det stille en liten stund etterpå. Før vi småsnakka litt om Tor Jonsson og om ord og håp og denslags, og så sank skuldrene en smule før vi begynte møtet og gikk gjennom sakene, punkt for punkt. Trygt og fint og fast med de punktene. God tone mellom de som er til stede.

Et av punktene vi skulle gjennom var
"ny lokal grunnordning for gudstjenesten". For også i kirken er det ymse reformer å forholde seg til. Vi som sitter i menighetsrådet har fått ei tjukk, fin bok som heter Gudstjeneste for Den norske kirke, og den inneholder såkalte liturgiske ordninger for hovedgudstjeneste og dåp.
Og så kan visst de lokale menighetene velge litt, da, mellom forskjellige tekster og modeller. I dag skulle vi snakke om hvilke(n) nattverdbønn(er) vi skal bruke i vår lokale menighet. Vi kunne velge mellom nattverdbønnene A-E. Før du ramler helt av lasset, skal jeg ile til og berolige deg med at jeg ikke kommer til å detaljbeskrive alle fem. Det overlater jeg til folk som forstår seg på sånt på andre nivåer, jeg er slett ingen teolog.

Men vår alldeles vidunderlige sogneprest Anne (som er akkurat sånn ethvert fornuftig menneske vil at en sogneprest skal være) leste opp det forslaget hun liker best, med akkurat den riktige, rolige, klangfulle stemmen. Og så satt jeg der og hørte på den innledende lovprisningen og innstiftelsesordene, begge er rimelig kjent materiale. Men så kom hun til dette stedet, hvor menigheten kan velge å si: 

Alle: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.
L (altså presten): Hellige Gud, gi oss brennende hjerter, så vi i undring og glede tar vare på ditt ord og viser barmhjertighet mot den som lider. Bli hos oss, også når vi tviler og sørger. Gå med oss, inntil savn og smerte har veket for evig jubel og lovsang.

Og jeg vet at du som leser dette sannsynligvis ikke kjenner presten min, men når du hører henne lese de ordene, er det altså så fint. Og jeg kjente at skuldrene sank den siste biten da hun sa at det om kjærligheten som er sterkere enn døden, og jeg ble helt blank i øynene av ønsket om brennende hjerter.
Og presten min så akkurat det. For hun ser folk. Og jeg fikk akkurat det løftet man trenger når man går rundt og føler seg sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå er jeg litt mer på plass i meg selv igjen. Og forhåpentligvis klarer jeg å gi noe av det videre på jobb i morgen.

Jeg vet at det er lett for folk å tulle med kirke og menighetsråd og denslags. Og jeg vet at det er stor forskjell på kirkelige miljøer. Men jeg vil bare si at jeg er så veldig glad for at jeg har min lokale, rause menighet, hvor det er lov å mene og mulig å puste. Hvor jeg får være meg, med alt det medfører, sammen med så mange jeg ellers ikke ville møtt. Så mange brillefine folk. En ganske så ironifri sone, midt oppi alt annet.
Et pusterom.

Det var bare det.

11 kommentarer:

Åshild i bestemors hage sa...

Som alltid - jeg er imponert. Du skriver så bra. Selv jeg som står helt utenfor kirke og tro fikk litt av den opplevelsen du beskrev.

Trude sa...

..så fint! Så vart starten på dagen litt annerledes og veldig god. Takk til Hanne. :)

Merel sa...

Tusen takk for dette! Dessuten: Du aner ikke hvor glad jeg er for at du sitter i menighetsrådet. Jeg gjør også det her hvor jeg bor, og det er jo mye papirflytting og penger og rutiner og styr - men så har man også sånne øyeblikk som du beskriver, hvor det blir tydelig hva alt sammen handler om.

Hanne sa...

Åshild:
Det var fint å høre, synes jeg. Det var jo en veldig god opplevelse. :)

Trude:
Så alldeles ingen årsak. Takk selv!

Hanne sa...

Merel:
Yay, menighetsrådsbuddies! Det er så innmari verdt det.

Beate sa...

Takk for et flott innlegg Hanne!!

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Så godt du skriv! Eg er i menighetsrådet(eg likar sokneråd betre, men dette er visst bokmållnad!) her eg bur, det er mykje papir og bestemmelsar, men å få delta i gudstjenestereforma er ei gåve! Tenk alt ein kan få innsyn i og medbestemmelse i. Og som du seier, klok prest gjer arbeidet betre! Kirsti

Hanne sa...

Beate:
Selv takk for hyggelig kommentar.

Kirsti:
Ja, sokneråd er fint, men her er det også bokmålland. Uansett er det både lærerikt og interessant, for jammen er det mye man får innblikk i. Og så finnes det sånne fine refleksjonsøyeblikk.

Kirsten sa...

Menighetsråd kan høres tørt og kjedelig ut - men jeg har også erfart et menighetsråd (andre periode nå) med varme, omtanke, humor, rom for tvil og spørsmål osv.

De siste to ordene dine er faktisk en oppsummering for meg også. Et pusterom. Hverdagen består av mye kav og mas og av og til skjønner en ikke hvordan en skal orke et menighetsråd i tre timer en torsdag kveld. Men så blir en SÅ oppløftet av det, og har ikke lyst til å gå hjem!

Skal jammen sjekke hvilken nattverdbønn vi har valgt. Sterke og fine ord var det presten din anbefalte!

Hanne sa...

Kirsten:
Det er en grunn til at jeg stiller til gjenvalg periode etter periode, for å si det sånn. Og det er ikke den berusende følelsen av makt. ;)
Ja, ta en titt på de forskjellige nattverdsbønnene. Mye god lesning.