søndag 22. april 2012

Mitt løfte til deg, Anders

Etter 22/7 ble det stille her på bloggen veldig lenge. Jeg mista alle ordene mine, og det var rart og uvant. Smått om senn fikk jeg tilbake noen av dem, men jeg har allikevel holdt meg unna elefanten i rommet: Han derre og det han gjorde. Av flere årsaker.

Det er så mange som sier så fine og kloke ting. Det er mange som sier ukloke ting, også. Uansett har jeg kjent at dette kan ikke jeg si så mye om, for ordene mine blir bare klisjeer, og det er ikke jeg som eier denne sorgen. Jeg tar del i den og jeg føler, jeg føler sterkt og det er så uendelig vondt, men den er allikevel ikke min, det er den hjelpeløse tilskuerens sorg. Jeg ser de overlevende som har opplevd en sånn skrekk og smerte, og jeg blir svimmel. Jeg hører historier fra elever på jobben min og blir så uendelig trist over at de må forholde seg til dette, jeg har lyst til å beklage til dem, unnskyld! Unnskyld at vi lot dette skje, at han fikk vokse til den han ble, jeg beklager at dere må gå gjennom dette. Jeg aner bare en liten flik av sorgen til foreldre som har mistet barnet sitt, den viktigste i verden. Nå må de gjennomleve rettssaken. Og bare den lille fliken jeg kjenner, den lille vippen på kanten av avgrunnen får meg til å ville kaste opp.

Jeg er mot dødsstraff. Jeg ønsker ikke gjerningsmannen død, jeg mener at han bør idømmes straff i henhold til de prinsippene vi har i rettsstaten vår. Hevntanken kan være søt, men forskning viser visstnok at folk som faktisk tar hevn, sliter mer med å komme seg videre etterpå. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvordan det må være å se ens barns drapsmann håndhilse på aktor i rettssalen, å se den personen man løp for livet fra forklare seg, iført pen dress og et svakt smil. Jeg takker Gud for at jeg ikke vet hvordan det er, samtidig som jeg blir så sint, så sint for at noen må kjenne på dette hver eneste dag.

Så mange av de overlevende og de pårørende er så tapre og verdige at jeg føler meg bitteliten i forhold, som et stusselig menneske. For ja, jeg tenker stygge og slemme tanker. Riktignok prøver jeg å moderere meg, men kanskje det bare er et skalkesjul. Jeg ønsker jo ikke gjerningsmannen død, jeg insisterer på at han må behandles etter gjeldende prinsipper. Men jeg har samtidig brukt uforholdsmessig mye tid på å pønske ut plager han gjerne må få, allerede i sommer snakket vi om dette, venninne Rikke og jeg. Vi ønsker ham et langt liv fylt av små, slitsomme plager som tærer på tålmodigheten og ødelegger livskvaliteten.

Hvis han henrettes, blir han en martyr, og det er noe han ønsker. Den tilfredsstillelsen skal han selvfølgelig ikke få. Han ønsker å framstå som en verdig kriger, en flott og tapper fyr som kjemper for en sak. Lykke til med å få sympati for den sjuke saken din med gnagsår og papirkutt som virkemidler, Anders Breiflabb Buse.

Her er mitt ønske for deg: Jeg ønsker deg et langt liv. Jeg ønsker at du hver eneste dag skal våkne tidlig og tilbringe riktig mange søvnløse timer med å kjenne på nettopp gnagsår, halsbrann og inngrodde tånegler. Jeg håper du sliter konstant med flass, sti på øyet, leamus, krampe i lilletåa, musearm, betente hårsekker, kink i nakken, tørre øyne, søvnparalyse, hemoroider, kviser presist plassert i neseåpningen, elveblest, flis i fingeren og sånne vonde blemmer i munnen som visstnok kalles after.

Jeg håper at beina dine sovner hver eneste gang du krysser dem. Jeg ønsker deg papirkutt hver gang du rører en avis. Jeg krysser fingrene for at du får munnsår så store at de synes veldig godt på bilder og sprekker når du prøver å smile arrogant, så du føler deg skikkelig teit i tillegg til at det gjør vondt. Og selv om du sannsynligvis ikke får oppsøke så mye friluft, håper jeg frilufta allikevel klarer å snike seg inn på cella di, i form av mygg, flått og klegg. Jeg håper du klør deg til blods.

Alt dette ønsker jeg deg, hver eneste dag i resten av ditt lange, ensomme liv. Lykke til med å være den flassende, kløende, sutrende martyren, den selverklærte krigshelten med papirkutt i stedet for medaljer. Lykke til med å rekruttere følgere når du bare framstår som stusselig og sutrende.

Og hver dag skal vi andre leve livene våre i frihet, bruke rettighetene våre, leve og elske og le, kjempe for det demokratiet og det mangfoldet du hater, mens du sitter der alene med de langt fra heroiske plagene dine. Vi går videre i fellesskap, vi kan fremdeles utrette flotte ting, minnes og hedre de som døde den dagen, glede hverandre og utvikle oss. Vi skal synge sangene du hater, diskutere ideene dine sønder og sammen og lære barna våre om toleranse. Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg, og vet du hva? De er såkalt multikulturelle. Er ikke det irriterende? Vi kan utrette alt! Mens du sitter på cella di og plukker på ei skikkelig vond kvise og lurer på hvor det gikk galt.

Vi skal hedre de som døde. Vi skal le av deg. 
Det lover jeg deg.

7 kommentarer:

Åshild i bestemors hage sa...

Du har fått ordene tilbake nå iallefall. Takk.

For meg var det grusomt, men gikk til verre da jeg fikk vite at et av foreldreparene faktisk har sittet tilbords i spisestua vår.

Hege sa...

Nå fikk du meg i hvert fall til å le midt i elendigheta, Hanne.

"Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg." Det er så sant. Jeg ser på alle ungene på skolen, de unge fra Utøya og jammen også mine to små her hjemme: De er mer demokratiske i hodet enn Breivik.

Jeg vet ikke hvordan det er å ønske ondt over ham, for jeg kjenner det bare ikke sånn. Det eneste jeg vil, er at han ikke skal kunne gjøre det igjen. Han skal heller ikke utgjøre en trussel for dem han allerede har rammet, - og da får jeg jo et problem med systemet. Bjørn Ihler, som var på Utøya, sier at systemet og rettsprinsippene er viktigere enn at ham selv som Utøyaoffer, og at det også kan innebære at han må akseptere at Breivik en gang slipper ut. Det er så storsinna at det glir langt over i det begripelige. Jeg holder på med en bloggpost om akkurat det. For jeg er altså uenig, og det var jeg lenge før denne saken. Den som har gjort noe så fælt og skremt så mange, skal ikke få lov til å skremme dem igjen - uansett. Han bør være der han er og bli tatt hånd om, - kviser, papirkutt eller ikke.

Takk for en deilig, intens post.

Ha en fin søndag.

Hanne sa...

Åshild:
Ja, jeg fikk omsider skramlet sammen noen ord. Litt skippertak.

Hege:
Det er fortrøstningsfullt å se at så mange barn og unge har så gode tanker om hvordan ting bør være. Jeg håper de fortsetter sånn.
Når det gjelder han derre, ønsker jeg jo egentlig aller mest at han skal få en sjel og innse hva han har gjort. Men det tror jeg dessverre ikke er realistisk på en plass, så derfor krysser jeg fingre for gnagsår og flass i stedet. Et jevnt hverdagsubehag, rett og slett.

Anonym sa...

Jeg er barndomsvenn av gjerningsmannen - vi vokste opp sammen (helt sant). Hele saken er så trist, jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd. Jeg er helt enig i det du skriver, men det er faktisk vanskelig å hate noen man en gang har satt pris på. Jeg tenker på hva slags motstridende følelser som må eksistere hos f.eks foreldre hvis barn har begått et drap. Jeg føler uendelig med de pårørende etter 22. juli, jeg håper det vil være mulig for de å finne fred på et vis.

Helga Marie sa...

Først til anonym: Det er kanskje godt at det er vanskelig å hate noen man har kjent og satt pris på...

Og Hanne: Du har ordet i din makt! Rett og slett. Jeg har ikke turt å skrive om dette fordi jeg føler at alt jeg sier blir så teit og platt.

Jeg ønsker ham ikke død jeg heller. Jeg ønsker ham også alle mulige små, irriterende plager. Og dessuten at han en dag våkner og skjønner hva han har gjort... Jeg vil at han skal gis en rettferdig rettergang og dømmes etter gjeldende lover - de han forakter og ønsker ødelagt. Så kan han sitte der og ha mislyktes og leve takket være det samfunnet han forkaster.

Hanne sa...

Anonym:
Det må være veldig, veldig rart å kjenne ugjerningsmannen og ha minner om ham som noe annet enn som nettopp dette.
Og jeg skjønner godt at det er vanskelig å hate noen man har satt pris på - heldigvis. Men jeg tror ikke nødvendigvis hat er det ordet jeg vil bruke om det jeg føler, heller. Mer en veldig stor avmakt og et inderlig ønske om at det kunne vært ugjort, eller at han kunne innse hva han har gjort.

Og ettersom begge de to alternativene virker like urealistiske, tyr jeg altså til "jevnlige småplager hver eneste dag"-ønsket. Som naturligvis er ganske barnslig. Men jeg trenger noe konkret.

Helga Marie:
"Så kan han sitte der og ha mislyktes og leve takket være det samfunnet han forkaster." - nemlig.
Og når rettssaken er over, skal vi gjøre to ting: Sørge for at argumenter som ligner på hans blir imøtegått, og hedre ofrene.

~SerendipityCat ~ sa...

Jeg ønsker ham alvorlig ME.