Og alle var enige om at det var en fin tur

Forrige uke hadde kollega Stian og jeg ei litt annerledes jobbeuke. Riktignok ga vi elever arbeidsoppgaver, gnålte om ting de måtte huske og delte av vår uendelige visdom som vanlig. Men vi gjorde det på British Museum, Science Museum og Madame Tussauds (og litt på Hard Rock Café). Vi telte elever og registrerte oppmøte på undergrunnen og et hotell i Vauxhall. Og i den grad det forekom forelesninger, skjedde det i regi av ansatte ved Ravensbourne. 

Nå har du sannsynligvis gjetta at vi var på skoletur i London. Vi reiste med en gjeng vg3-elever, og det gikk alldeles over all forventning. Jeg blogga ikke noe mens jeg var der. Litt fordi England fremdeles er et u-land når det gjelder internett, litt fordi jeg ikke hadde så mye ledig tid, og litt fordi jeg ikke ville dele og konkludere på forskudd, for tenk om det hadde skjedd noe? 

Men jeg knatret ned noen notater underveis, og nå som alle er trygt hjemme igjen kan jeg dele dem.

Vauxhall, London, torsdag kveld

For noen av mine bekjente virker det som ren luksus å motta lønn for å reise til London. Åhaha, det er noen som har det! Som om dere lærere ikke har lang nok ferie fra før, flirer de. Og jeg skal ikke ljuge og si at det er en ren plikt og en lidelse, for det er det ikke. Men det er altså ikke snakk om noen ferietur. Kollega Stian og jeg har ansvar for 27 elevers ve og vel, med alt det måtte medføre. Ikke bare må man ha plan A, plan B (og plan C-H), det eksisterer også ganske så detaljerte rutiner og kriseplaner å forholde seg til fra skolens side. Det er nemlig nesten ikke grenser for hva som i verste fall kan skje på en sånn skoletur. Vi kan ikke rote bort noen elever, for å si det sånn. At det imidlertid ikke er mulig å forberede seg på alt, fikk vi prøve på tur til Nederland for to år siden, da det plutselig var et vulkanutbrudd på Island dagen før vi skulle ha flydd hjem igjen. Så var vi askefaste med noenogtjue elever, de fleste av dem mindreårige. Vulkanutbrudd hadde man ikke rutiner for, men ettersom alle de andre rutinene var på plass, gikk det bra. Buss ble skaffet og vi ble bare et døgn forsinket.

Tilbake til her og nå i London. Jeg må jo innrømme at selv om det er et stort ansvar, har jeg gleda meg skikkelig til denne turen. Men der noen venner mener det virker som en ferietur, er det flere som synes er det veldig rart at jeg orker å reise med 27 tenåringer til en storby i utlandet. Ja, enkelte har sågar ymtet frampå om at de heller ville fjerne sin egen blindtarm med tang på en ovefylt trikk enn å drive med sånt (ingen har riktignok brukt akkurat de ordene, men jeg er temmelig sikker på at det var nøyaktig det de uttrykte med blikk og kroppsspråk).

Vel, la meg røpe en hemmelighet: I forhold til å reise med småbarn, er dette på mange måter for en picnic å regne. Elevene klarer for eksempel å gå på do selv, og de husker at de må gjøre akkurat det. De møter opp når de skal, og de mottar både direkte meldinger og tilsnakk uten å krangle og kalle meg ord som er sammensatt med promp og dum (i hvert fall ikke så jeg hører det, og det holder i grunnen for meg). De holder styr både på innetider og egen bagasje, og ikke minst er det så langt ingen av dem som har vekket meg to timer før klokka ringer ved å skrike jeg er suuuulten! gjentatte ganger inn i øret mitt. Når jeg i tillegg påstår at de er morsomme, blide, omgjengelige og kreative, tenker du kanskje at jeg smører litt tjukt på. Men sannheten er snarere at jeg er nøktern. Og dette har vi belegg for.

Over morgenkaffen i dag mimret kollega Stian og jeg litt om hvordan de samme elevene var da vi traff dem første skoledag høsten 2009. Det var en vilter vg1-gjeng, for å si det svært diplomatisk. Ti minutter etter at de satte sine føtter i klasserommet for aller første gang, de fleste av dem helt ukjente for hverandre, var støyen på et nivå som ville fått Arbeidstilsynet til å stenge hele greia. Riktignok var de noen sjarmerende raringer på hver sin måte allerede da, men det var så uforholdsmessig mye armer og bein på dem, så mange sleivete kommentarer og så mye energi i alle retninger at vi virkelig fikk kjørt oss til tider. Men så! Åh, det er så fint å se hva som har skjedd i løpet av de årene. De er fremdeles seg selv, i aller høyeste grad, men adskillig mer presise versjoner av seg selv. Litt modnere, selv om det er en definisjon som ikke nødvendigvis møter all verdens gehør hos målgruppa. Og nevnte jeg morsomme?

Så nå sitter jeg her, halvtrøtt i hodet og helsliten i beina på et hotellrom i Vauxhall, lykkelig over at alle elevene har vært innom rommet mitt til riktig tid for å krysse seg inn for kvelden. Mange har slengt seg litt nedpå en stol og skravlet om hva de har sett og gjort, fortalt morsomme historier og vist fram ting de har kjøpt og bilder de har tatt. Og i morgen tidlig er det frokost og morgensamling med nye lister og oppgaver – og så er det ut i byen for en lang, lang dag med flere fine opplevelser. Så får jeg heller sove i søtten sammenhengende timer når jeg kommer hjem. 

Jeg kom hjem lørdag kveld, til popcorn og ryddig hus, og alle var glade for presangene sine. Mannen fikk mansjettknapper med rosettasteinen-tekst fra British Museum, Storebror fikk tinnsoldater fra Hamley's og Lillesøster fikk dynamolykt og såpebobler fra Science Museum (hva jeg kjøpte til venninne Rikke som var uvurderlig oppussingshjelp her hjemme kan jeg ikke røpe, for hun har ikke fått det ennå). Og om jeg ikke sov i 17 samfulle timer, er det jaggu ikke langt unna. Det tar på å holde tritt med en haug tenåringer i ei snau uke. Men det er verdt det.