Ukedagsfest og helgehverdag

Søttendemai er en temmelig tradisjonstung affære for meg. Heldigvis er det tradisjoner jeg selv har skapt. De har fått utvikle seg gradvis fordi jeg liker dem og de fungerer. Og derfor gleder jeg meg til søttendemai hvert eneste år. I år hadde jeg riktignok noen små og spredte nedsmeltninger uka før, for det var så gruelig mye annet å gjøre at jeg ikke helt så for meg hvordan jeg skulle komme i mål med alt og fremdeles beholde et snev av livsgnist og lykke. Men det gikk alldeles glimrende, ikke minst takket være uvurderlig hjelp fra venninne Rikke.

Vi har arrangert selskapeligheter sammen så mange ganger at vi er et veritabelt drømmelag, rett og slett. Om ettermiddagen 16.mai sendte vi Mannen ut for å handle, og før vi visste ordet av det hadde vi montert to partytelt i hagen, møblert tre lange bord, satt to brøddeiger, lagd potetsalat, fjerna de mest aggressive hybelkaninene og lagd verdens beste sjokolademarengsbunn. Pluss mye annet som jeg ikke kommer på i farta, men som vi neveklaska hyppig og behørig for mens vi holdt på. Som vanlig var vi flinke til å fokusere på mestring og overse uvesentligheter.

Som vanlig var det barnetog og aktiviteter på skolen, men i år skulle Lillesøster gå med skoletoget for aller første gang. Mannen er foreldrekontakt og dro derfor avgårde med dem grytidlig for oppstilling og avmarsj, mens jeg brukte en del tid og krefter på å montere på meg bunaden. Den var som vanlig litt for trang. Men inn i den kom jeg, og opp på skolen bar det. Der traff vi naboer og venner, og ungene spant rundt mellom kakekø og aktiviteter.

Som vanlig var det vanskelig å få begge to til å posere pyntelig foran et kamera samtidig. Men fine var de, og et slags bilde ble det. Og så var det hjem til selskapeligheter resten av dagen.

Som vanlig hadde vi invitert til åpent hus og hage. Det begynte vi med da vi flytta hit våren 2000, og etter hvert har både arrangementet og mange av gjestene vokst. Jeg ser halvstore og store ungdommer som var småtasser da vi begynte med dette. De husker knapt noen annen form for feiring, og heldigvis fortsetter de å komme hit. Og nesten hvert år dukker det opp nye småtasser. Ikke bare småtasser, for øvrig – nesten hvert år er det ferske voksne her også. Faste travere tar med seg mora si eller ei søster som er på besøk, noen har med splitternye kjærester som skal introduseres for tradisjonen, og noen er nyinnflyttet i nabolaget. Noen er her hele dagen, andre kommer innom mellom andre poster i programmet. Det er skikkelig fint.

Som vanlig hadde vi parykk-og-potetløp. Det er en litt mer underholdende variant av det klassiske potetløpet, og gjennomføres som stafett hvor deltakerne ikke bare må veksle poteter, men også parykker. De minste får løpe sammen med en større deltaker, og vinnerlaget får medaljer. Og det tas alltid deltakerbilde.

Litt utenom det vanlige fikk jeg en veldig hyggelig gave fra to nydelige representanter for årets russekull. De var først innom med russebilen sin natt til 17.mai, og syntes parykk-og-potetløp hørtes så besnærende ut at de lovte å stille opp. Det gjorde de jaggu også, til tross for at de ikke hadde sovet mye om natta. Og de hadde altså med seg denne fine blomsten, noe som selvfølgelig gjorde meg helt pipeglad og lettrørt.
Men ikke nok med det: Da de hørte at jeg ikke hadde fått tid til å lage noen quiz, diska de like gjerne opp med 40 gode og krevende spørsmål i samarbeid med Storebror og kameraten hans, og var quizmastere med stålkontroll. Deltakerlagene var satt sammen av folk med uhyre variert og god kompetanse, men det var pinlig mye vi bomma på.

Som vanlig runda vi av kvelden med hodeplagg og fjas. Vi har ei stor utkledningskiste til inspirasjon, men det viser seg dessuten at det meste kan brukes til nasjonalromantisk hodepynt. Hva med denne vidunderlige og erkenorske kreasjonen av blomster, flagg, lompe og medaljer? Less is a bore.

En grovopptelling antyder at det var drøyt 60 personer her i år, i hele aldersspennet fra 10 måneder til noenogfemti år. Omtrent som vanlig, altså.

Men når man har helgedager midt i uka, må man legge ukedagene til helga. For som vanlig er jeg inne i høysesong og eksamenstid, og da teller hver eneste jobbedag. Derfor har jeg sendt resten av familien på hytta for helga, så jeg kan late som det er hverdag og konsentrere meg om min egen hjemmeeksamen.

Så nå sitter jeg her med hodet fullt av syntaktisk analyse, sentrale rettskrivingsmønstre og opplegg for skrivekompetanse i videregående skole. Forhåpentligvis ender det opp i en brukbart strukturert eksamensoppgave i tre eksemplarer innen mandag klokka 11.
Det er i hvert fall helt greit med litt hverdag igjen etter en sånn fullkommen festdag som søttendemai, uansett hva kalenderen sier.

Og om en drøy måned er det sommerferie.