onsdag 30. mai 2012

Svensken, dansken, finsken og norsken


Gåte: 
Hva er forskjellen på norsk skole og svensk skole? 


Svar:


De to siste dagene har jeg vært på jobb. Ikke på Lillestrøm, som jeg pleier. Jeg har vært i Sverige, nærmere bestemt på Huddingegymnasiet

Huddinge ligger en snartur med pendeltoget fra Stockholm sentrum, og kan altså med litt godvilje kalles for Sveriges Lillestrøm (riktignok har ingen norske artister jeg kjenner til lagd noen låter med Lillestrøm i tittelen, mens Huddinge kan skilte med både Hoola Bandoola Band og Thåström - dog med en viss bismak, så det er mulig vi kan si vi det er greit). 

Der var noen nordiske kolleger samlet for å planlegge et utvekslingsprosjekt om nordisk språk- og bildekultur for elevene våre. Jeg elsker å treffe lærerkolleger fra andre land. Vi har alltid mye å snakke om, vi diskuterer og sammenlikner, peker, ler og forklarer. Noen ting er åpenbart universelle, mens andre ting er svært særegne for hvert enkelt land. Dette kan jeg si med en smule trygghet. Riktignok er jeg fersk i lærergjerningen, men har vært så heldig i jobben at jeg allerede har forholdt meg til lærere fra Nederland, Tyskland, Spania, Ghana, Sverige, Danmark og Finland. Nok til å ane et visst mønster, med andre ord.


Nå er det altså nordisk samarbeid som står på timeplanen vår, og det er altså et mer eksotisk landskap enn man skulle tro. For vi forledes så lett til å tenke at vi kjenner nabolandene våre, pfff, der er det ikke mye variasjon å hente. De er så like oss, vi kan sågar forstå hverandre til en viss grad. Herlighet, sendes ikke Skavlan i både Norge og Sverige, kanskje? Er ikke Danmark vårt nærmeste ferieland? Er vi ikke interiørblogg-forgapt i finske designere?


Men så sitter man der på møte, både svensken, dansken, nordmannen og finnen. Praten går tilsynelatende både raskt og lett, vi nikker på oss samnordiske whiplasher og er rørende enige. Helt til noen stiller et spørsmål om det som har blitt sagt, noen andre skal forklare – og alle skjønner at neida, her har vi ikke kommet til samme forståelse i det hele tatt. Og huhei, da begynner moroa. 

Vi holdt på til langt utpå ettermiddagen, og så var det middag. Etter en suverent hyggelig restaurantopplevelse i Stockholm sentrum i går kveld, uttrykte en av deltakerne forsiktig at visst blir man litt sliten i hodet av å oversette, tyde, presisere og konsentrere seg hele tiden. Alle kunne si seg enig i det. Og det er virkelig en nyttig erfaring når man skal jobbe med minoritetsspråklige elever. Det kan dessuten bli en veldig nyttig opplevelse for alle elevene våre, når de forhåpentligvis skal samarbeide. 

De norske delegatene, aka avdelingslederen min og jeg, hadde booket oss inn på et gammelt kolerasykehus i Stockholm sentrum.

Det er kanskje litt urettferdig å omtale hotellet utelukkende som dette, for det har vært langt mer enn kolerasykehus siden det ble bygd på 1700-tallet. Bryggeri, for eksempel.
Uansett var det et veldig sjarmerende hotell, med gamle steintrapper, knirkende gulv, kakkelovn i gangen og stukkatur i taket. Jättemysigt!

 
Jeg ble veldig begeistret over den store parken utenfor vinduet mitt, hvor kattene slanget seg i kveldssola. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var mange store steinstøtter i den parken, og at kattene hadde påfallende lange ører. Jeg hadde med andre ord utsikt til en gammel kirkegård bebodd av hoppende kaniner. 
Bonus!


Etter to dager med nordisk møtevirksomhet har vi kommet fram til et tema og en struktur vi vil jobbe videre med (og vi har forbrødret og forsøstret oss med språklige finurligheter) så gjenstår det å se om vi får den nødvendige økonomiske støtten til et slikt prosjekt. Jeg krysser fingrene, for jeg tror det kan komme mange gode elevprosjekter og erfaringer ut av dette. Og da kommer jeg til å skrive mer om det. 


Men for å komme tilbake til innledningsgåta: Herlighet, så imponert jeg er over svenskenes matordning i skolen. I går fikk vi currykylling med ris og salat, og naturligvis fantes det en vegetarcurrygryte for de som ikke spiser kjøtt. 


Maten var enkel, velsmakende, delikat og sunn, og spisesalen hadde glade farger, rene flater og effektivt personale. I dag fikk vi ei deilig, spicy linsesuppe med ris og salat (den var allerede vegetarisk, men det fantes også et laktosefritt alternativ). Vi ble mette og glade. I spisesalen observerte jeg lærere og elever som spiste og prata, noen bord hadde blanda klientell hvor både voksne og ungdommer spiste og gestikulerte, andre var rene elevbord og lærerbord. Men du verden, så bra med sånne møteplasser. Det har ikke vi.
Hvordan gjør de det? Hvorfor vil ikke vi satse på dette? Jeg er så misunnelig!

8 kommentarer:

Merel sa...

Men, Hanne, da! Du glemmer Stein Ove Berg: "Lillestrøm, ikke mye å skryte av, de eneste turistene har gått av på feil stasjon. Så står de på perrongen, sure og tverre, men egentlig burde de vist bare glede, for aldri så galt at det ei kan bli verre: De kunne ha gått av på Strømmen i stedet."

Unnskyld at jeg hengte meg opp i innledningen - resten av innlegget var som vanlig også svært leseverdig!

Hanne sa...

Næmmen harrusettpåmakan - der dukka det sannelig opp en sang om Lillestrøm! Det var god service, Merel. Takk. :)

(og det er helt riktig, det med Strømmen og at det kunne vært verre)

livetleker sa...

Du minnet meg på at jeg også har spist i en sånn svensk elevkantine. Vi var også superimponerte, - men det skjedde noe. Etter maten hengte alle de svenske ungdommene opp stolene sine, så ryddet de og køet for å sette tallerkenen ett sted, glasset et annet, gafler et tredje og kniver et fjerde. Ingen av ungene satte gafler der knivene bodde, - og det var da vi norske, voksne syntes det ble i meste laget og fikk en sånn voldsom lyst til å være litt gærne og sette en kniv i gaffelstativet.

Nå skal det sies at den maten vi fikk verken var spesielt sunn eller god. De landene som har varm lunsj har ofte sitt å slite med. Det koster penger, og de har bare en bitte liten sum pr unge. Det resulterer ofte i mye kjip mat. Ikke for å ødelegge moroa for deg, altså, men det er både og dette her.

Hanne sa...

Livet leker:
Haha, sånn var det i Huddinge også - ordning & reda så langt øyet kunne se. Alle stoler hektet på bordet i en sånn effektiv, liten krok, ikke noe søppel og rusk, og ikke en eneste gaffel på feil plass. Jeg kom i skade for å sette en tallerken litt skeivt i et sånt stativ, og da fikk jeg skikkelig krass påpakning av dama i skrubben. Hun var imidlertid snar til å tilgi meg da hun hørte at jeg var norsk. Vi går jo for å være litt sånn uvørne og rebelske, blant våre svenske brødre og søstre. ;)

Jeg har også hørt at varmlunsjmaten ofte er usunn og dårlig, så jeg var i utgangspunktet skeptisk. Men jeg ble altså skikkelig gledelig overrasket. Her var det sunne, velsmakende retter proppfulle av smak og grønnsaker, og sågar en garanti på at minst 30 prosent økologiske råvarer.

Denne skolen serverer for øvrig frokost i tillegg, hver dag mellom kl 07.30 og 09. Med lyst og mørkt brød, egg, grønnsaker, frukt, juice, melk og ymse pålegg. Det er tydelig at de satser på at elevene skal ha i seg mer enn åndelig føde. ;)

Bonden sa...

Greit at ernæring er viktig, men det virkelig interesant er hva dette sier om syntes på elevene. I norsk skole, og særlig på Lillestrøm, er man meget opptatt av skillet mellom elever og lærere. Dette har jeg også opplevd når jeg har vært lærervikar ymse steder. Glad i ungdom som jeg er kunne jeg tenkt meg å tatt brødskiva mi og satt meg ned å pratet med de som hadde lyst til å prate med meg i midttimen, men den gang ei. Det er viktig at lærere spiser for seg selv og har egen do. Noe som ikke kan bety annet enn at norske lærere tror de er litt bedre enn elevene sine eller at elevene er spedalske.

Det er også veldig interesant i forhold til det her med matk. En lærer har utrolig mye makt over elevene sine og selv om de fleste forvalter denne på en god måte, kan alle elever gi det et eksempel på det motsatte. Når man i tilegg da har disse fysiske skillene bidrar de bare til å forsterke en avmaktsfølelse. Og hva gjør fornuftige individer når de havner i en avmaktssituasjon, jo de prøver alt de har av motmakt.

Kjelle vgs som blandt annet er en skole for folk med adferdsproblemer har dette som pedagogisk verktøy. Der er det felles elev og lærerkantine.

Nei til segregering, ja til fellesskap.

Hanne sa...

Bonden:
Jeg kunne veldig godt tenke meg en plass hvor elever og lærere kunne spist sammen, og er helt enig i at det rett og slett kan være et pedagogisk verktøy.

Men jeg må få lov til å si at jeg synes du trekker veldig bastante og generaliserende slutninger når du sier at "norske lærere tror de er litt bedre enn elevene sine". Jeg tror det handler veldig mye om vanens makt, det der. Mikromakt: det bare er sånn.

Det er nok flere enn jeg som synes tanken på ei sånn kantine er ålreit.

Bonden sa...

Jeg mente selvfølgelig ikke at lærerene faktisk tror det. Lærere er etter min erfaring meget interesert i være på best mulig bølgelengde meg elevene sine. Det gjør jobben lettere og gir elevene bedre læringsutbytte.

Det jeg mente er at hvis lærere hadde trodd de var bedre enn elevene så hadde det funnets logiske argumenter for å skille folk. Men da jeg ikke tror det om lærerene faller all logikken bak å skape et slikt skille bort.

Mulig at jeg formulerte meg dårlig:)

Hanne sa...

OK, da er jeg med på tankegangen. :)