Svensken, dansken, finsken og norsken

Gåte: 
Hva er forskjellen på norsk skole og svensk skole? 


Svar:

De to siste dagene har jeg vært på jobb. Ikke på Lillestrøm, som jeg pleier. Jeg har vært i Sverige, nærmere bestemt på Huddingegymnasiet. 

Huddinge ligger en snartur med pendeltoget fra Stockholm sentrum, og kan altså med litt godvilje kalles for Sveriges Lillestrøm (riktignok har ingen norske artister jeg kjenner til lagd noen låter med Lillestrøm i tittelen, mens Huddinge kan skilte med både Hoola Bandoola Band og Thåström - dog med en viss bismak, så det er mulig vi kan si vi det er greit). 

Der var noen nordiske kolleger samlet for å planlegge et utvekslingsprosjekt om nordisk språk- og bildekultur for elevene våre. Jeg elsker å treffe lærerkolleger fra andre land. Vi har alltid mye å snakke om, vi diskuterer og sammenlikner, peker, ler og forklarer. Noen ting er åpenbart universelle, mens andre ting er svært særegne for hvert enkelt land. Dette kan jeg si med en smule trygghet. Riktignok er jeg fersk i lærergjerningen, men har vært så heldig i jobben at jeg allerede har forholdt meg til lærere fra Nederland, Tyskland, Spania, Ghana, Sverige, Danmark og Finland. Nok til å ane et visst mønster, med andre ord.


Nå er det altså nordisk samarbeid som står på timeplanen vår, og det er altså et mer eksotisk landskap enn man skulle tro. For vi forledes så lett til å tenke at vi kjenner nabolandene våre, pfff, der er det ikke mye variasjon å hente. De er så like oss, vi kan sågar forstå hverandre til en viss grad. Herlighet, sendes ikke Skavlan i både Norge og Sverige, kanskje? Er ikke Danmark vårt nærmeste ferieland? Er vi ikke interiørblogg-forgapt i finske designere?


Men så sitter man der på møte, både svensken, dansken, nordmannen og finnen. Praten går tilsynelatende både raskt og lett, vi nikker på oss samnordiske whiplasher og er rørende enige. Helt til noen stiller et spørsmål om det som har blitt sagt, noen andre skal forklare – og alle skjønner at neida, her har vi ikke kommet til samme forståelse i det hele tatt. Og huhei, da begynner moroa. 

Vi holdt på til langt utpå ettermiddagen, og så var det middag. Etter en suverent hyggelig restaurantopplevelse i Stockholm sentrum i går kveld, uttrykte en av deltakerne forsiktig at visst blir man litt sliten i hodet av å oversette, tyde, presisere og konsentrere seg hele tiden. Alle kunne si seg enig i det. Og det er virkelig en nyttig erfaring når man skal jobbe med minoritetsspråklige elever. Det kan dessuten bli en veldig nyttig opplevelse for alle elevene våre, når de forhåpentligvis skal samarbeide. 

De norske delegatene, aka avdelingslederen min og jeg, hadde booket oss inn på et gammelt kolerasykehus i Stockholm sentrum.

Det er kanskje litt urettferdig å omtale hotellet utelukkende som dette, for det har vært langt mer enn kolerasykehus siden det ble bygd på 1700-tallet. Bryggeri, for eksempel.
Uansett var det et veldig sjarmerende hotell, med gamle steintrapper, knirkende gulv, kakkelovn i gangen og stukkatur i taket. Jättemysigt!

 
Jeg ble veldig begeistret over den store parken utenfor vinduet mitt, hvor kattene slanget seg i kveldssola. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var mange store steinstøtter i den parken, og at kattene hadde påfallende lange ører. Jeg hadde med andre ord utsikt til en gammel kirkegård bebodd av hoppende kaniner. 
Bonus!

Etter to dager med nordisk møtevirksomhet har vi kommet fram til et tema og en struktur vi vil jobbe videre med (og vi har forbrødret og forsøstret oss med språklige finurligheter) så gjenstår det å se om vi får den nødvendige økonomiske støtten til et slikt prosjekt. Jeg krysser fingrene, for jeg tror det kan komme mange gode elevprosjekter og erfaringer ut av dette. Og da kommer jeg til å skrive mer om det. 


Men for å komme tilbake til innledningsgåta: Herlighet, så imponert jeg er over svenskenes matordning i skolen. I går fikk vi currykylling med ris og salat, og naturligvis fantes det en vegetarcurrygryte for de som ikke spiser kjøtt. 

Maten var enkel, velsmakende, delikat og sunn, og spisesalen hadde glade farger, rene flater og effektivt personale. I dag fikk vi ei deilig, spicy linsesuppe med ris og salat (den var allerede vegetarisk, men det fantes også et laktosefritt alternativ). Vi ble mette og glade. I spisesalen observerte jeg lærere og elever som spiste og prata, noen bord hadde blanda klientell hvor både voksne og ungdommer spiste og gestikulerte, andre var rene elevbord og lærerbord. Men du verden, så bra med sånne møteplasser. Det har ikke vi.
Hvordan gjør de det? Hvorfor vil ikke vi satse på dette? Jeg er så misunnelig!