Fredagsdiktet: Dei går imot kvarandre

I det siste har Jon Fosse dukka opp flere steder rundt meg. Ikke personlig, da (ikke ennå, men det er vel bare et tidsspørsmål).

Før neste norsksamling på HiOA skal vi lese Morgon og kveld, og jeg prøvde å få tak i den på skolebiblioteket vårt, men der hadde de den bare som lydbok. Jeg er slett ikke glad i lydbøker, jeg vil helst lese selv. Jeg har sågar en teori om at en av hovedgrunnene til at jeg lærte meg å lese allerede i fireårsalderen, var for å slippe høytlesning. Men det er en digresjon, og det kan dessuten hende at jeg har konstruert den sammenhengen i ettertid (det kan like gjerne hende det er riktig, for jeg var et veldig sært barn).

Jeg møtte en kollega av meg i skolegården i dag, og han hadde et fantastisk morsomt sammendrag av Fosses stil og forfatterskap, vi brølte av latter i skolegården og elevene som tilfeldigvis sto i nærheten stussa litt. Jeg er ikke helt sikker på om det var temaet vårt de reagerte på, eller om det var det faktum at to lærere kunne komme med såpass ukontrollerte gledesutbrudd helt plutselig.

I hvert fall kom jeg til å tenke på tulleannonsen jeg fant i Typisk norsk-boka på onsdag, da jeg bladde gjennom den på jakt etter godbiter om grannespråkforståelse til en oppgave jeg jobba med. Den passer godt som illustrasjon til diktet jeg fant i boka Norske kjærleiksdikt forrige fredag, tenkte jeg.

Selv om bildet er morsomt og diktet er trist. Det passer uansett godt nå som alt åpenbart står i Jon Fosses tegn.

Dei ser kvarandre komme gåande imot kvarandre.
Og begge ser dei ned, men dei held fram,
dei må jo det, med å gå imot kvarandre. Kva er det
dei tenkjer? Kvifor ser dei begge ned?

Dei nærmar seg kvarandre og ingen har sett
den andre. Dei går imot kvarandre, som om
dei berre kan gå forbi kvarandre, slik alle andre,
på denne gata, også går forbi kvarandre. Korleis
                                                                       tenkjer

dei som tidlegare har elska kvarandre? Er deira
                                                                      tankar

og hjarte ein lengsel etter å vere som steinar,
djupt i mold, eller er dei slike steinar? Er deira
skam så tung ein draum, at deira rørsler er steinen

utan vatn, utan vind og himmel? Dei går imot
                                                                kvarandre.

Dei går imot kvarandre. Dei går imot kvarandre.
                                                                    Dei går

imot kvarandre. Dei går imot kvarandre. Dei
                                                      møter kvarandre.
Dei går forbi kvarandre. Dei går ifrå kvarandre.

(Jon Fosse)