Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.
 |
| Noen er åpenbart ikke interessert i å utvide horisonten sin. |
For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.
Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.
Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.
Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil.
2 kommentarer:
Så fint det høres ut: ) Jeg hatet også å bli lest for, men det var fordi jeg synes det gikk alt for sakte. Derfor funket det også veldig dårlig for meg å lese høyt for andre. Jeg leste gjerne den første setningen, mumlet mer og mer og håper lytteren ikke la merke til at jeg plutselig ble stille..
Ja, det er ganske magisk å følge lesegleden, Marthe! Jeg krysser fingrene for at den fortsetter å blomstre, for jeg har så veldig, veldig stor glede av bøker selv. Det hadde vært så fint om Lillesøster også kunne få det sånn. :)
Jeg slet også med høytlesning før: Det blir veldig mumlete og rart når man skumleser resten av boksida samtidig som man prøvde å lese høyt. Men nå har jeg skjerpa meg, og klarer å være til stede i teksten (litt avhengig av teksten, da, det må sies).
Legg inn en kommentar