Si meg hva jeg spiser, og jeg skal si tusen takk

Nøkkelen til et lykkelig liv er å legge lista lavt i hverdagen. Det har jeg ofte proklamert både for meg selv og for andre. Hva mener jeg med det? At man skal ha færrest mulig mål? Slett ikke - snarere tvert i mot. Men det er viktig å innse at man ikke kan gjøre eller få absolutt alt her i verden. Hvis jeg velger å prioritere én ting, så må jeg godta at noe annet må neglisjeres litt. Dette høres sjukt banalt og enkelt ut, men hvis det hadde vært så enkelt å huske, hadde ikke så mange pådratt seg stive skuldre, magesår, dårlig samvittighet og andre kjipe bivirkninger i jaget etter perfeksjon både inne, ute, sosialt og på jobb.

Jeg skal ikke nekte for at jeg av og til går i fella selv, og det irriterer meg noe så inn i gamperæva hver gang. Jeg har egentlig sverga på at jeg ikke skal være noen forbanna tidsklemmesyter, jeg har ikke noe til overs for tidsklemmesyting. Ja, jeg har det grisetravelt av og til, men jeg har selv valgt å jobbe og deltidsstudere og attpåtil anskaffe både unger og hund og ymse tillitsverv. Da må jeg forholde meg til det regnestykket, og enten kneppe igjen eller gjøre noe med situasjonen.

Nøkkelen er altså å legge lista lavt for enkelte ting. Her i huset betyr det blant annet å sluntre unna husarbeidet så mye som mulig uten at det blir helseskadelig, noe som ikke faller så tungt for meg, da jeg er relativt lurvete av legning. Man kommer langt med litt dempa belysning og noen skippertak i ny og ne. Hadde jeg vært avhengig av strøkne omgivelser, måtte jeg ha kutta ut noe annet i stedet, fordi (og her kan du godt lese høyt i kor med meg) man kan ikke få eller gjøre absolutt alt samtidig. 

En våre hverdagshodepiner har vært middag. Vi liker god mat, og vi vil gjerne spise sunt og variert. Men det er pokker så vanskelig å få lure middagsideer hver bidige dag, og det er kjedelig å handle veldig ofte. Nå har vi langt på vei løst det problemet: Vi har begynt å abonnere på middag! Foreløpig har vi bare gjort det annenhver uke, men jeg tror det er på tide på oppgradere medlemsskapet.  Det foregår altså sånn: søndag kveld eller mandag ettermiddag (avhengig av hva vi har avtalt) ringer det på døra, og utenfor står en hyggelig fyr med ei kasse full av mat. Kassa inneholder kjøtt, fisk, grønnsaker, pasta og annet snadder til tre middagsretter (eller fem, vi har tre) den uka, og oppskrifter til hva vi skal lage. Ingrediensene er beregnet sånn at de skal rekke akkurat til de aktuelle matrettene, uten at det blir rare ting til overs som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Det er rene råvarer, null halvfabrikata, mye økologisk.

     Så i dag spiste vi jamaicansk kylling med limeris (du ser den i bildet øverst), en rett som falt så til de grader i smak hos både de store og de små rundt bordet at det så ut som vi hadde støvsugd tallerknene etterpå. Friskt, spicy og fabelaktig nammenam! Og jeg må innrømme at jeg liker skikkelig godt at noen bare tar sånne middagsavgjørelser for meg. Denne uka skal du spise hjemmelagde fiskepinner av torsk, spaghetti bolognaise og jamaicansk kylling, sier Matfryd. Okei, sier jeg. Takk for maten! 1

Vanligvis liker jeg å ta avgjørelser og bestemme over mitt eget liv. Når det gjelder hverdagsmiddager er jeg imidlertid veldig fornøyd med å gjøre et unntak. Tida jeg sparer, kan jeg jo bruke til andre ting. Som for eksempel husarbeid blogging. 

1 Jeg må understreke at denne bloggposten er et helt uavhengig uttrykk for glede over å slippe å tenke sjæl i matveien, jeg er ikke på noen måte sponsa av Matfryd eller lignende tjenester. Skjønt, nå bør de kanskje vurdere det. Neida. Joda. Neida.