En bitteliten blindpassasjer med gulstripet badedrakt og rastløs summing skapte uro rundt seg. Veps i vogna!
Jeg har et utrolig anstrengt forhold til veps, på grensen til hysterisk. Det kommer nok av at jeg har hatt noen ublide møter med dette satans eget insekt tidligere. Da jeg var fem, fikk jeg vepsestikk i halsen, med dertilhørende panikk. Og ettersom jeg stort sett løp rundt barbeint i gresset hver sommer, fulgte noen sesonger med vonde vepsetråkk sånn omtrent annenhvert år.
I tenåra ble jeg ydmyket på det groveste da en veps forvillet seg inn under blusen min midt i byen, og jeg i panikk rev opp hele plagget. Det var på den tiden ingen brukte BH, så dermed var jeg blitt blotter. En skikkelig flau blotter midt i den verste alt-er-flaut-alderen.
Jeg har med andre ord all grunn til å hate og frykte veps. Etter at jeg fikk barn, har jeg klart å undertrykke den panikkartede hylingen og veivingen en del. Man vil jo ikke overføre frykten sin til ungene, heller. Men inni meg er jeg på randen av et primalskrik hver gang.
Dermed oppsto et finfint lite dilemma på banen i dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig, mens jeg fulgte den stripete lille terroristen i øyekroken hele tiden. De kan sikkert lukte frykt, for den bestemte seg ganske snart for å konsentrere sirklingen sin rundt meg alene. De andre pustet lettet ut, mens jeg brukte stadig mer energi på å se uforstyrret ut (eller i det minste bare lett irritert). Alt jeg klarte å tenke var ”nå flyr den inn under jakka mi, hjelphjelphjelpHJELP”. Til slutt klarte jeg ikke mer, og dengte til den med boka så den ble sendt langt ut av kurs. Heldigvis kom vi til stortinget og jeg kunne flykte ut i friluft mens jeg så meg nervøst rundt.
Inntil videre sitter jeg trygt forskanset bak lukkede vinduer i fjerde etasje. Men nå regner jeg med at vepsen har summet seg (ahahaha) og varslet alle kollegene sine. På banen hjem kommer jeg sikkert til å møte en hel hær av hevnlystne små krek. Og hører jeg ikke en litt urovekkende summing her også, når jeg lytter litt ekstra godt?
Gud hjelpe oss alle. Vepsesesongen er over oss.
9 kommentarer:
Herregud, du må være verdensmester i å undertrykke vepseangst, for jeg har aldri latt merke til det! Og jeg har vært hos dere på hytta, hva da, fire-fem somre på rad??
Er ikke veldig glad i veps selv, men har til gjengjeld aldri blitt stukket. Totalt ubegrunnet frykt, mao.
Ja, jeg er blitt veldig flink, som sagt. For noen år siden var jeg alt annt enn diskret, men jeg har fått så inn i gamperæva mye kjeft av Mannen at det blir en avveiing - hva er mest ubehagelig? Svaret gir vel seg selv. Pluss det med ungene, da. Jeg vil virkelig ikke lære dem opp til å bli hysteriske når de ser et insekt. ;o)
Hahahaha, jeg syns det er så utrolig morsomt at vi prøver å late som ingenting uansett hva som skjer, for å liksom ikke miste ansikt! Og det for folk som mest sannsynlig aldri ville kjent en igjen 1 time etterpå! Jeg gjør det selv: Tar de minst grasiøse stup rett på fortauet, slår knærne gule og blå, kanskje jeg til og med biter hull på leppen- men reise meg fint og stødig opp igjen og late som ingenting, det skal jeg! Hahahahha, det er så idiotisk!
Men så har jeg sittet på avstand og sett på en som trodde seg usett jage bort veps, og det var også utrolig morsomt!!!
Ellers er jeg som Rikke ubegrunnet redd for veps- men jeg ser det som årsaken til at jeg enda ikke er blitt stukket (bank- bank- bank)...
Flott søndagsdikt, forresten!
Toril
Haha, morsomt :) Jeg er livredd veps og har en egen vepseradar så snart jeg beveger meg utendørs
Toril: Hehe, det har du helt rett i. Hva er det som gjør det, egentlig? Jeg er en skikkelig snublefot, og skamslår meg rett som det er. Men jeg reiser meg tappert og sier "neida, det går så bra, så". Eller, forrige gang, da ei dame spurte om jeg fikk vondt, svarte jeg halvkvalt: "bare i stoltheten", mens jeg prøvde å le av meg selv. Det ble et slags vrinsk.
Ellinor: Velkommen i klubben. Den er ikke særlig eksklusiv, men veldig velbegrunnet.
Jeg tror, uten at jeg kan påberope meg særlig systematisk forskning om temaet, at vi her til lands sånn jevnt over foretrekker å bevare et distingvert og komtrollert ytre i settinger som på bussen og i byen. Har du noen gang lest noe som er så morsomt at du vil le høyt på tog eller fly? Jeg biter meg hardt i leppen for at ingen skal se eller høre at jeg ler, heller. Smiling kan tolereres, men latter har jo lyd! Dette medfører selvfølgelig på samme måte som det å halte videre etter et tappert "Hehe, neida, jeg slo meg ikke!" til at alt blir mye verre, og i stedet for litt høylydt latter begynner kroppen å riste, ganske likt ett kraftig epileptisk anfall, og tårene begynner å renne. Så det som skulle være så diskre blir sjelden det.
Men det med diskre er vel en utopi uansett for som tramper rundt som en elefant i glassbutikk og i tillegg har fått to usannsynlig skjønne barn som ikke akkurat gjør seg uhørlige og usynlige... Så neste gang tror jeg at jeg like greit bare ler høyt;-)
Toril: Akkurat når det gjelder latter er jeg fullstendig uten bluferdighet, men det har forsårsaket mange vettskremte ansiktsuttrykk fra omgivelsene. Når Mannen sier noe morsomt og jeg ler høyt på butikken, for eksempel. Folk ser på oss som om vi har brutt en eller annen slags lov. Og det har vi vel sannsynligvis gjort. Jeg kan undertrykke mye rart, jeg, men latteren min skal jeg jaggu meg beholde. :o)
"Folk ser på oss som om vi har brutt en eller annen slags lov. Og det har vi vel sannsynligvis gjort." Ja, nettopp, og for en idiotisk lov! Jeg ler også høyt og tydelig når jeg er sammen med noen, men jeg må liksom ha en medsammensvoren når jeg bryter en lov;-)
Ha en flott mainatt!
Toril
Det er alltid lettere å bryte en (uskreven) lov når man har en medsammensvoren, og det er alltid morsommere å le når man har noen å le sammen med. :o)
Legg inn en kommentar