I see clumsy people. They're everywhere

Noen ganger tøyer man, helt uforvarende, grensene for kløneri. I dag skjedde akkurat det. Jeg har jobbet hjemme, og tida gikk uten at jeg helt skjønte hvor fort. Jeg kom meg ikke ut av døra for å hente Lillesøster i barnehagen før det nærmet seg stengetid. Men marginene skulle holde, så lenge det ikke oppsto noe uforutsett.
Enter uforutsett.

Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.

Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.

Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.

Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.

Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.

Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.