25.september

Det er så man skulle ønske man var Märtha og kunne snakke med de døde. Det hadde vært fint, og gudene skal vite at jeg prøvde, den gangen i slutten av forrige århundre da du valgte å avslutte. Jeg fikk det ikke til, til tross for de mest tullete forsøk (jeg har åpenbart helt elendig mobilkontakt med de døde). Men jeg er litt skremt og veldig fascinert av hvor hardt jeg prøvde. Du verden, så desperat man kan bli av å kontakte noen som er borte.

Du var dønn borte, og jeg er fremdeles litt sint på deg for det. For jeg er her nå, men det er ikke du, og det er helt urimelig. Det er så mye jeg kunne fortalt deg, hvis du bare hadde blitt her litt til! Jeg orker ikke tenke på alle tingene du valgte bort.
"Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt." - men det er et valg som tar fra så mange mennesker så mye. Det var så mye jeg gjerne skulle sagt. Det var så mye vi aldri fikk gjort opp.
Aldri er et endelig ord.
Det er et grusomt ord.
Heldige Märtha, som kan få og gi beskjeder. For oss andre er døden altfor endelig. Den tar med seg alt man skulle sagt, burde fortalt, ville hørt og gjort. Plutselig spiller det ingen rolle lenger, for det er for sent.
For sent.
For sent.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt det:
For sent.
Ugjenkalleligheten var det verste av alt. Dette var noe som ikke kunne endres.

Jeg tror du ville likt 2010. Seriøst, det er så mye moro her for altfor begavede datanerder som deg. Musikken er heller ikke verst, mange hører på det samme som du gjorde. Rock har med andre ord ikke gått av moten. Du kunne fremdeles protestert mot alt og alle - det er fremdeles lov å være både opprørsk og vrang.

Du trodde nok at det ikke ville spille noen rolle fra eller til. Men vet du hva som er rart? Det har gått tolv år, og her sitter jeg og gråter en skvett på bursdagen din. Jeg tenker på deg. Pokker heller.