søndag 11. oktober 2009

Har de Facebook i himmelen?

"You will be missed", sto det på Facebook-veggen hans.
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.

Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.

Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.

Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.

Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.

Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.

Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.

Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.


-------------------------------------------------------------------------------


Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

(Halldis Moren Vesaas)

19 kommentarer:

Ellinor sa...

Kondolerer.
Det er liksom ikke så mye man kan si en slik situasjon, men man kan tenke på hverandre.

Rart det der med internett, hvordan det er med på å få utløp for sorgen, selv om den man sørger over ikke hører eller ser det. Er du forresten sikker på at de ikke har facebook i himmelen? ;)

Hanne sa...

Tusen takk, Ellinor.
Jeg var veldig sikker i går da jeg skrev det, men sannelig om jeg vet. En veldig klok prest jeg kjenner, sier at himmelen er papirløs (hun sukker det når hun sorterer papirbunker som hoper seg opp).
Det må da bety at de har brukbar nettforbindelse der oppe?

Karen sa...

Kondolerer.

Du skriver så godt. Man får lyst til å lese det om og om igjen. Det er så ekte og sterkt når man inkluderer alle aspekter av en sorgreaksjon. For man vil jo alltid ha øyeblikk hvor man er nødt til å fnise litt, uansett. Det betyr jo ikke at man legger sorgen til side av den grunn.

Jeg tror litt på en innebygget facebook, hvor alle meldinger bare dukker opp uten at man trenger å logge seg på. Så slipper man helt sikkert alle håpløse invites og requests.

vaarloek sa...

"Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt."

og her var, her begynte jeg å gråte selv. jeg kjenner det så altfor godt, og du skriver om det så jeg plutselig føler meg et annet sted, fordi det treffer på så mange nivåer.

sorg er noe man må leve med. jeg har skrevet til døde så lenge jeg kan huske. på papir, på internett, i hodet mitt. jeg vet ikke hvorfor, men det hjelper. til og med å poste "jeg savner deg" på en facebookvegg.

jeg har riktignok ikke gjort det siste der. men det fantes sosiale medier og forum før facebook og.

Trine s sa...

Sender en medmenneskelig klem. Gjør som du gjør når du sørger, så får tiden gå som den går.

Og du skal aldri si aldri, kan være de har internett i Himmelen. Minstemann her sa ifjor at de hadde iallefall tv-spill ellers ville de kjedet seg for mye, så internett er ikke så usannsynlig...

Kondolerer.

Beate sa...

Du skriver virkelig bra og sterkt. Kondolerer! Det er så vondt. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg tror vi bruker nett til å få utrykk for sorgen vår, fordi vi opplever at det er lite rom for det "virkelige liv"..

Hanne sa...

Karen: Tusen takk. Ja, det er mange aspekter i en sånn situasjon, og jeg blir litt matt når jeg hører noen som nærmest vurderer andres sorgreaksjoner. Det skjer vel heldigvis stadig sjeldnere, og det er slett ikke umulig at nettet har bidratt der.
For øvrig håper jeg du har rett i det med å slippe håpløse invites og requests.

Hanne sa...

Vårløk: Tusen takk for kommentar - det er litt fint å se at du kjenner deg igjen, selv om jeg naturligvis er lei for at du gjør det.
Ja, det hjelper å skrive til døde, men noen ganger sitter bokstavene litt fast. Og jeg må innrømme at selv om jeg ikke har klart å skrive på den Facebookveggen selv, har jeg vært veldig mye inne på siden.

Trine s: Takk for det!
De har mulighens oppgradert utstyret i himmelen også, ja. Jeg håper de har brukbart med instrumenter der nå. ;)

Beate: Tusen takk. Du har nok et poeng i at nettet tilbyr et ekstra rom for sånt, som vi kanskje har vanskelig for å finne i RL.

livetleker sa...

Takk for en fin tekst. Hvordan når jeg deg på e-post? Jeg skulle ha sagt noe som ikke egner seg for plenum

Hanne sa...

Livet leker: Du kan nå meg på hannejahrenALFAKRØLLgmail.com

k sa...

fine fine Hanne. Vakre triste ord. Kondolerer.

Lin sa...

I dag har jeg vært i begravelse. Vi pratet til kisten. Vi sang for den. Vi la flagg på den og vi strøk varsomt over den. Kransene hadde bånd der det sto ting som "Din kjærlighet rakk til oss alle", "Takk for alle gode minner" osv.

I går var jeg oppe etter at alle i huset hadde lagt seg. Jeg pratet med ham da også.

Jeg vil tro at det når frem like mye eller like lite som en blogg eller facebookside. Jeg håper det er mye.

9na sa...

Så sterkt og godt skrevet. Engasjerende.

Hanne sa...

k: Tusen takk.

Lin: Jeg håper også det er mye som når fram. Man trenger det. Akkurat da jeg skrev innlegget var jeg nok ganske sinna. Men jeg snakker og skriver også mye. Av og til drømmer jeg om de jeg har mista, og det er alltid fint. Da får jeg sagt mye.
Jeg håper begravelsen var fin i går, jeg har tenkt på deg.

9na: Takk for det.

Toril sa...

Så trist, tenker på deg. Og synes du får frem sorgen så godt i ordene dine. I tillegg visste jeg ikke om diktet om Karin Boye, som fikk meg til å gråte enda litt mer. Takk.

Jeg har også en sånn trist facebook- opplevelse. Jeg fant sønnen fra vertsfamilien min i England og skrev noen ord. Om natten fikk jeg svar, faren hans ble begravet den dagen. Men hadde ikke det vært facebook hadde jeg ikke visst det.

Klem fra Toril

Hanne sa...

Toril: Tusen takk.
Tenk at du skrev til verts-sønnen akkurat den dagen. For som du sier, ellers hadde du jo ikke visst noe. Disse sosiale mediene gjør virkelig en forskjell.

Anonym sa...

Jeg mistet akkurat ei klassevenninne for ei uke siden. Det var hjertesvikt. Vi var ikke så nær hverandre, men langt fra fremmede. Ni år i samme klasse er tross alt noe. Jeg fikk vite det på facebook.

Jeg syntes det var fint å følge sida hennes, se kondolansene komme og vite at jeg var ikke alene i verden. Rundt om satt vi mange og følte maktesløshet, et tap, et savn.

Ellers hadde jeg aldri lest "Karin Boye funnen død". Ufattelig sterkt - og nært.

Fin post. Take care.

Hanne sa...

Anonym: Takk for det. Du har nok rett i at sånne ting som en FB-side er fine for alle som sitter rundt om i verden og kjenner på det samme tapet. Noen befinner seg geografisk langt unna, andre er blitt fjernere med tiden, men kjenner allikevel savn og sorg.
Jeg er glad for at diktet traff deg.

ET's sa...

Jeg syns det var rart å lese alle de "siste hilsningene" som var skrevet på FB til min venn etter at han tapte kampen mot kreften, samtidig fint for de som fant trøst i en slik sorgprosess. Jeg syns derimot det er litt vanskelig at "siden hans" fremdeles er der, fordi den renner over av masseutsendte applikasjoner osv, og jeg er livredd for å sende "invites" eller noe annet teit som vil bli publisert på veggen hans. Og noen har faktisk skrevet på veggen hans, uvitende om at han har gått bort... Det er så trist å se, og samtidig er det og ikke være venn lenger noe alternativ. Det er ikke alltid like lett med disse nye mediene... Elsket forresten utsagnet ditt om at "himmelen er papirløs" og "det må da bety at de har brukbar nettforbindelse der oppe?" En dag vil jeg stjele det til et dikt - hvis jeg får lov :)