What happens in Nittedal

– Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).


Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.


Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.


Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Fredagsdiktet: På stranden

På stranden

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingsplager.
han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

(Rudolf Nilsen)

Men jeg vil dele, ikke googleplusse

Nå har det oppstått et ørlite teknisk problem her, som jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med.

Jeg bruker Google reader. Og for lenge siden ordna jeg det sånn at når jeg trykket "del" (eller share som det heter på internasjonalt) på et innlegg, kom det opp i Lesverdig fra andre-spalten på høyresida her på bloggen. –––>

MEN! Så endra Google reader hele opplegget sitt, og da forsvant den funksjonen. Nå kan jeg bare googleplusse de postene jeg liker, og ingenting nytt blir lagt til i høyrespalten her på bloggen. Det er jo kjempeteit. Jeg vil jo dele andres fine innlegg med flere!

Og jeg har ikke klart å finne ut hvordan jeg får ordna det. Mulig jeg kunne gjort litt mer research, altså, men hvis noen vet hvordan det ordnes, blir jeg hoppende glad.

Noen?

Fredagsdiktet: Jeg skal falle

Jeg skal falle

Tar du meg, tar jeg deg
eller nei, jeg beholder meg selv
Jeg skal bruke meg til et eksperiment:
Jeg skal falle

Et fall, eksemplarisk og dypt
for alle som vet
hvor viktig det er – å falle ned
Falle hvor? I et hull så klart

– som er mørkt og stumt
fylt av ormer og kryp
rotterasling og flaggermusvinger
svovelpøler og edderkoppspinn

Er jeg gal?
Nei, dette er nyttig og sunt for forstanden
Jeg måler skrekken og
møter jeg deg blir jeg glad

men du har så mye å ordne med lyset
og dagen som skinner fra a til å
Er du lei for det? Hva de andre vil si?
Noe viktig?

De andre må klare å falle selv.

(Liv Lundberg)

Lillesøster anmelder bok

I dag hadde vi en nestenkatastrofe i heimen. På lekseplanen til Lillesøster (6) sto det:
Velg ut en av bøkene du har lest og skriv/tegn en bokanmeldelse.
Bruk roboten du har fått i postmappa di.

Men i postmappa lå det ikke noen robot (sic!) eller noe som med den beste godvilje kunne minne om noe sånt (ikke aner jeg hva det skulle vært, men tomt var det uansett, både i mappe og skolesekk forøvrig), og Lillesøster begynte umiddelbart å hyperventilere. Manglende samsvar mellom kart og terreng er åpenbart tøft for små, lidenskapelige lekseelskere. Hadde det skjedd en feil? Hva ville hennes elskede kontaktlærer si nå? Og hva skal vi gjøøøre mamma???

Jeg tok det med litt mer stoisk ro. Hvis leksearket ikke er der, har det vel skjedd en feil. Da gjør vi det beste ut av det, og en bokanmeldelse kan vi klare uansett. Jeg forklarte Lillesøster at en bokanmeldelse er når man forteller andre om ei bok man har lest: Hva den handler om, og hva man synes om den. Og så må man tenke litt på hva man vil at andre skal vite, og deretter kan man tegne og skrive det man synes virker lurt.
Det gjorde hun til gagns.

Boka ble finstudert, tegningene skulle være korrekte i både form og farge ned til den minste detalj, som fargen rundt øynene til Kråka. Og det skulle skrives, må vite. Mye og sirlig. Et helt lite prosjekt ble det. Og her er resultatet:


(klikk på bildet for større versjon)

På bildet kan vi se at boka heter Mamma Mø faller og slår seg. Vi treffer de viktigste figurene i boka, og ser at hovedpersonen har en stor kul i panna, og at bonden er ganske sur (men hvorfor? ah, det avslører ikke anmelderen!). Lillesøster oppsummerer historiens hovedtrekk og konkluderer med at det er en fin bok.

Jeg satt på sidelinja og var blyantspisserassistent og heiagjeng, og det var en sann fryd. Så ja, dette er et reinspikka skryteinnlegg, det må jeg bare tilstå. Men samtidig tenker jeg at kanskje har vi noe å lære av dette. Jeg har sjelden (nei, aldri!) sett sånt engasjement ved leksebordet her i huset.
Det er kanskje like greit at den derre roboten ikke dukka opp. (1)




(1) Men jeg klarer ikke la være å tenke på hva slags robot det er snakk om. En slags C3PO med magiske anmelderevner? En K-9 som spiser opp de bøkene man ikke liker? Åh, det hadde vært kult med en anmelderrobot. Gleder meg til den kommer til rette.

BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

Fredagsdiktet: Folk flest

Litt i seineste laget for fredagsdiktposting, men det får stå sin prøve. Vi har vært opptatt med andre ting i kveld. Skolen jeg jobber på driver en del med internasjonalisering, og i disse dager har vi besøk av elever og lærere fra samarbeidsskolen vår i Ghana: Hermann Gmeiner International College. På Lillestrøm vgs er nemlig ikke elevene med på Operasjon Dagsverk. De har i stedet sitt eget Ghana-prosjekt, hvor det samles inn penger som går til forskjellige prosjekter i Ghana, i samarbeid med partnerskolen vår der (du kan lese mer om arbeidet og skolen ved å klikke på linkene i teksten over).

I kveld fikk jeg altså lov til å invitere lærerne fra Ghana på middag. Arbeidsfordelinga her i heimen er ganske klokkeklar: Mannen er kokk, jeg er sjarmerende. Gjestene ble traktert med en liten torskebit til forrett, snaddergod reinsdyrgryte til hovedrett og kanel-is med tyttebærkaramellsaus til dessert, og det må være lov å si at det var en ålreit affære. Det er nemlig veldig stas å møte lærerkolleger fra andre land. Praten går engasjert om så mye, latteren sitter løst og man sitter igjen med en sånn glad følelse av at det er så innmari mange hyggelige og interessante mennesker rundt omkring. Jeg håper det er sånn i de fleste andre yrker også. Eller er det bare vi lærere som er griseheldige?

Ettersom det er sent og jeg er både mett, glad og rødvinstilfreds, vil jeg blåse støvet av en liten godbit som riktignok har vært fredagsdikt her før, men det var i 2008. Det tåler absolutt et gjensyn.


FOLK FLEST

Folk flest
er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.

Dette
er et godt utgangspunkt.

(Stig Holmås)