I dag opplevde jeg noe rart. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg vil gå så langt som å kalle det litt trist.
Hvis jeg har tid til overs på jobben liker jeg å stikke nedom biblioteket og henge der. In-house-bibliotek er et prima frynsegode, og ikke sjelden snuser jeg gjennom dikthyllene etter nye opplevelser. I dag fant jeg altså diktantologien som er avbildet her (med en gammel iPhone, derfor den slette bildekvaliteten), og den fikk være med meg på arbeidsrommet for nærmere bekjentskap. Boka ble utgitt i 1998, og jeg antar at den har vært på huset omtrent siden da. Stor var derfor min forbløffelse da jeg oppdaget at boka var jomfru.
Ikke pent brukt, ikke nennsomt tatt vare på, men komplett uåpnet av menneskehender. I nærmere tretten år har den altså stått i hyllene uten at noen har lest den. Stakkars krek. Trist, er det.
Jeg er med i ei Facebook-gruppe som heter Lån ei diktsamling. Gruppa er ment som en påminnelse om at hvis vi ikke låner lyrikk, forsvinner det fra bibliotekene (og dessuten kan man utveksle tips der, det er veldig kjekt). Dagens opplevelse bekrefter i aller høyeste grad behovet for ei sånn gruppe.
Det var mange lesverdige dikt i antologien, og jeg kommer til å lese dem om igjen og spare noen av dem til kommende fredagsdikt. En av leseropplevelsene deler jeg med én gang. Jeg falt pladask for historien om eplehunden.
DEN FORDØMTE EPLEHUNDEN
De forskjellige hunderasene er oppdretta gjennom
tidene med spesielle mål for øyet, eksempelvis er lundehunden
ment å skulle gjøre livet surt for lundene.
Hvorfor eplehunden i si tid ble avla fram er imidlertid
i dag ei gåte. Allerede under fruktblomstringa kommer
den ut og setter seg under et av trærne, hvor den
blir sittende uten å ta til seg føde. Folka på gården
begriper ikke hvorfor de investerte i eplehunden
i utgangspunktet. Kikker de hunden sin i øynene ser de to
små bilder av seg sjøl. I den månelyse vestlandsnatta
er eplehunden en skygge under frukttrærnes skygger.
Trærne sprøytes med pesticider, det gassa dyret holder
stand. Spenninga stiger ettersom fruktene modnes. Så
en dag faller de første fruktene mot bakken. Viser det
seg da at det er pærer eller plommer som faller, er det
noe som skjærer seg inni hodet til eplehunden.
(Arne Østring)
fredag 9. desember 2011
torsdag 8. desember 2011
Tradisjoner schmadisjoner
Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.
På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).
På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).
Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.
Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.
Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).
Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).
Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.
Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).
Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.
På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).
På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).
Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.
Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.
Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).
Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).
Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.
Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).
Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.
fredag 2. desember 2011
Fredagsdiktet: Tenk at vinden
Så klart det må være vind i ukas fredagsdikt, sånn som været har vært den siste uka. Ikke at jeg har merket så mye til det, jeg har vært travelt opptatt med å kaldsvette under dyna og hoste opp minst sju lunger. Eller var det åtte?
Mandag fikk jeg eksamensoppgave og skulle bruke fritida til å lage en framifrå presentasjon om fagfeltet retorikk (og bruk av sådan i undervisninga) til muntlig eksamen neste uke. Det ble ikke slik. I stedet for jobb og eksamensarbeid fikk jeg feberfantasier og nok snørr til å fylle et svømmebasseng av olympiske dimensjoner. Og ute ulte altså vinden, har jeg forstått. I dag lettet febertåka litt og jeg har så smått begynt å finne hode og hale på prosjektet (eller rettere sagt: intellectio og inventio er i boks, nå baler jeg med dispositio).
Mens jeg lette gjennom fagbøkene mine i kveld snubla jeg over flere fine dikt (det er jaggu en kjempebonus med å studere norsk, selv om det også kan være litt av en tidstyv), og ett av dem får altså lov til å være fredagsdiktet her i dag. God helg!
TENK AT VINDEN
Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad
ruska i ein jaguarpels
blåse et løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!
Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn i Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!
(Marit Tusvik)
Mandag fikk jeg eksamensoppgave og skulle bruke fritida til å lage en framifrå presentasjon om fagfeltet retorikk (og bruk av sådan i undervisninga) til muntlig eksamen neste uke. Det ble ikke slik. I stedet for jobb og eksamensarbeid fikk jeg feberfantasier og nok snørr til å fylle et svømmebasseng av olympiske dimensjoner. Og ute ulte altså vinden, har jeg forstått. I dag lettet febertåka litt og jeg har så smått begynt å finne hode og hale på prosjektet (eller rettere sagt: intellectio og inventio er i boks, nå baler jeg med dispositio).
Mens jeg lette gjennom fagbøkene mine i kveld snubla jeg over flere fine dikt (det er jaggu en kjempebonus med å studere norsk, selv om det også kan være litt av en tidstyv), og ett av dem får altså lov til å være fredagsdiktet her i dag. God helg!
TENK AT VINDEN
Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad
ruska i ein jaguarpels
blåse et løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!
Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn i Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!
(Marit Tusvik)
mandag 28. november 2011
Berg-og-dal-barn
– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.
Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.
Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.
Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.
Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:
La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.
Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.
Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.
Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.
Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.
Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:
La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.
Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.
tirsdag 22. november 2011
Nissens IKT-strategi
Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.
– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!
Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.
– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!
Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.
fredag 18. november 2011
What happens in Nittedal
– Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).

Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.
Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.

Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.
Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.
Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.

Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.
Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.
Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.
Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.

Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.
Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.
Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.

Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.
Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.
Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.
Fredagsdiktet: På stranden

På stranden
Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!
Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingsplager.
han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.
(Rudolf Nilsen)
Abonner på:
Innlegg (Atom)



