Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.
På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).
På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).
Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel
juleøks,
kongehus og
myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.
Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.
Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle
tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting
på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).
Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).
Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.
Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).
Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.
