Det er interessant hvordan det åpenbart er klin, hakke umulig å lage en TV-reportasje om noen som helst form for sport med kvinnelige utøvere uten at (den mannlige) reporteren eller (det mannlige) ankeret gjør et stort nummer av hvor inderlig blide og glade utøverne er. Enten det er fotballjentene, håndballjentene, skijentene eller damer med gønnere, så må det understrekes: Disse jentene er GLADE, dere.
For noen minutter siden var det et innslag på TV2-sporten om serieoppkjøringen til Kolbotn på La Manga, og at Nils Arne Eggen øste av sin visdom til fotballjentene. Ettersom mannen og jeg mange ganger har harselert med pressens dekning av det gode humøret til våre kvinnelige sportsutøvere, begynte jeg nærmest automatisk å nynne på den gamle schlageren "Det er lov å være blid".
Og sannelig: Da reportasjen var over, avrundet det beslipsede sportsankeret med følgende kommentar: "Ja, fra blide jenter dere, og over til....".
Hvor ofte snakkes det om det fantastiske humøret til fotballgutta? At herrelandslaget i håndball er noen skikkelig gledesspredere og gladgutter?
Hadde man ikke vært relativt humoristisk anlagt, kunne man blitt sur av mindre.
Alle i kor nå:
Det er lov å være blid,
du kan si det du vil si.
Og fortelle fritt om alt,
det du følte falskt og galt.
Du kan reise deg og si:
Det er lov å være blid.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Kanskje det kommer av at fotball og håndballgutta stort sett er noen skikklige surpomper?
Hahaha, joda - det kan vel være tilfelle, for de er ikke nødvendigvis noen solstråler. Men det trenger de uansett ikke være, for det er lov å være sur når man er mann. Da er man målrettet. Eller bare sur mann, men det er fremdeles lov.
Så mens gutta kommenteres ut fra prestasjoner, eller manglende sådanne, gneldres det ustanselig om det vidunderlige humøret til jentene. Jeg får litt inntrykk av av overbærenhet; at de mannlige reporterne og kommentatorene prøver å oppmuntre jentene litt. "De er ikke så flinke som gutta, men de er i hvert fall skikkelig blide, lissom."
Nå må det umiddelbart tilføyes at jeg egentlig gir skikkelig blanke i sport generelt, men jeg får nå med meg en del sendinger fra sidelinjen uansett (passiv sportsinteresse, kalles det vel), og da er det lett å henge seg opp i interessante ting som ordvalg og vinklinger fremfor de gørre, sportsmessige tingene.
Jeg har i ikke tenkt over dette før, men nå kommer jeg til å følge godt med, og kanskje tilogmed VENTE på at de skal komme med sportsnyheter. Jeg er like interessert i det som deg. Nå har jeg enda en god grunn til å bli litt irritert på TV. Takk skal du ha. Det er deilig å irritere seg.
Legg også merke til at de opprømte utegående reporterne ikke er fremmede for å oppfordre de blide sportsjentene til å dele ut klemmer i hytt og pine...
Jeg tror jeg har blogget om dette opp til flere ganger faktisk. (Ihvertfall en, det er jeg sikker på)
Ah. Jeg også. Speakeren på Oslo Maraton (eller Glitnir something som det heter nå) kommenterte for et par år siden hele tiden hvordan de av løperne som var kvinner var søte og at han skulle lure seg til klem etterpå.
Fran: Det kommer ikke til å ta lang tid før du oppdager det. Og skal man først irritere seg, kan man like godt gjøre det over skikkelig irriterende ting. :o)
Hjorten: Jaa! Klemmingen hadde jeg pussig nok glemt å nevne. Fortrengning, kalles det visst. Jeg har en mann som sjelden blir flau over noe som helst, men akkurat det gjør som regel at han må ta en tur ut på kjøkkenet.
fr.martinsen: Herlighet, for en speaker. Og det falt ham sikkert ikke et øyeblikk inn at han var på sumpete stier. Lurer på om noen lurte seg til et skikkelig ballegrep på ham etterpå? Sånn i all vennlighet.
Legg inn en kommentar