mandag 16. juni 2008

En landsby til glede og berikelse



"Det skal ein landsby til for å oppdra eit barn", sto det som tittel i invitasjonen vi fikk. Den hadde glade farger og et bilde av baby M, ei nydelig og smilende lita frøken. Videre sto det at baby M ønsket å invitere alle i hennes landsby til navnefest, og vi var altså blant dem. Det er en stor ære.

Jeg har alltid vært glad i dette uttrykket med landsbyen, som etter sigende skal være et gammelt, afrikansk ordspråk (1). Barn trenger forskjellige mennesker og forskjellige innflytelser i livet sitt. De trenger den litt eldre heltekusina, den rampete nabogutten, mammas tøffe og gærne venninne, tanta med de myke, fornuftige pakkene, nabokjerringa med den godmodige pekefingeren og den beleste, gamle onkelen med en forkjærlighet for latin. Bare for å nevne noen tilfeldige eksempler, altså.
Ungene mine nyter godt av at vi er så heldige å ha en landsby som består av familie, venner og naboer med nydelige mennesker. Det er en broket og morsom forsamling, og alle har noe å tilføre fellesskapet rundt ungene. Sist 17.mai hadde vi som vanlig åpent hus her, og dagen etter kom vi frem til at 31 voksne og 23 barn hadde vært her. Den yngste var nettopp baby M, som da var åtte uker gammel, og den eldste var svigermor med sine 62 år. Og i spekteret mellom var det småbarn, tenåringer, unge voksne og litt mindre unge voksne.

Men nå roter jeg meg bort, jeg skulle jo snakke om navnefesten. For jeg blir så glad når folk anvender den landsbytanken, og legger til rette for at barnet skal omgis av en rekke mennesker med forskjellige funksjoner. Og i disse tider hvor det virker som om religion og livvsyn er uoverstigelige kløfter blant ellers brukbare mennesker, blir jeg ekstra glad over å se baby Ms landsby. For der satt vi, troende norske kristne, pakistanske muslimer, urbane ateister, gamle og unge, rundt samme bord og feiret baby Ms human-etiske navnedag, og ønsket skjønne baby M og hennes to stolte mødre alt det beste.

Det får meg til å tenke at i noen landsbyer klarer man faktisk å leve godt sammen. Og at kanskje flere burde gå inn for å dyrke landsbylivet i storbyen. Det får åpenbart frem det beste i oss, og det lover godt for fremtiden til ungene våre. Og det er akkurat den glade fellesskapsfølelsen man trenger etter å ha rotet seg inn på et par hatfylte nettdebatter for mange og kløftene virker uoverstigelige. Noen ganger virker det rett og slett som om det er håp for verden!

----
(1)Det finnes visstnok ingen bekreftelser på at uttrykket faktisk stammer fra en konkret afrikansk kultur, men flere afrikanske språk har uttrykk som signaliserer det samme, og egentlig spiller det ingen rolle, for det er fint uansett hvor det kommer fra.

6 kommentarer:

Toril sa...

Bloggen din gjorde meg glad:-) Nå kan jeg legge meg med et smil om munnen og tenke på at det eneste som skal til er at vi blir kjent med hverandre og er sammen.

Jeg liker også å tenke på at det er mange som bryr seg om barna mine og som gir de verdifulle bidrag til å være seg selv.

En liten kommentar til det om spill, før jeg legger meg: Scrable er veldig morsomt, selv med nesten ordentlige regler. Vi hadde regler om at usømmelige ord ga trippel poeng, i tillegg kunne man i etterkant få godkjent veldig gode ord dersom man klarte å innføre det talespråket i løpet av seks måneder. Det medførte blant annet at jeg prøvde å bruke sebranaken (som jeg brukte alle bokstavene mine på, kunne blitt MANGE poeng) ofte, men det ble for vanskelig. Nå kan jeg ikke huske definisjonen lenger... Fantasi er forresten morsomt, enten med tegning eller miming. Klassikeren der er anal- fabet...

God natt- klem fra Toril

Hanne sa...

Hahaha, sebranaken er er veldig godt ord, Toril! Skulle gjerne hørt definisjonen. Takk for innspill på nye regler, de høres svært fornuftige ut og må nok prøves. :)

Fran sa...

Sebranaken kan vel ikke være annet enn en naken sebra (eller skrives det zebra?)

Hanne sa...

Fran: Sebranaken er helt klart et adjektiv (i min bok, i hvert fall). Jeg ser for meg en som kanskje har vært litt uheldig med påføring av solkrem, og dermed blitt litt sånn stripete i fargen? Eller en om prøver å skjule sin nakenhet bak en persienne, og ender opp med å være sebranaken. ;D

Fran sa...

Ha, ha - eller en som trodde han tok på solkrem, men så var det selvbruningskrem. Det kan også være litt leit. Da er det fort gjort å bli stripete. Ja, eller sebranaken, som det heter.

Toril sa...

Dere vet jo hva det er, jo!!! neste gang MÅ det bare bli godkjent!

Toril