Boligekstra: Livet i fjæra

I strandkanten kan man finne mye rart. Lørdag gikk vi på oppdagelsesferd og lekte at vi var spioner. Og sannelig dukket det ikke opp noe litt utenom de helt vanlige pinnene og skjellene. Den engasjerte miljødetektiven Storebror er fremdeles bestyrtet over at noen kan møblere fjæra på denne måten.



Et par ekstra puter lå og skvulpet like bortenfor. Det er noe trist over en sofa som ender sine dager på denne måten, samtidig som det på en syk måte er litt pent (ja, om man ser bort fra det åpenbare søppelproblemet det skaper, altså). Jeg tenker at dersom man først skal dumpe ting ulovlig, burde man i hvert fall tatt seg bryet med å stille det opp på en fin måte. Kanskje rett og slett lage en litt innbydende salonggruppe?

Storebror syntes det var en veldig god idé å publisere bilde av ugjerningen i bloggen, sånn at alle kunne se hva som hadde skjedd. Og han mente dessuten at det var god skikk å ta med et bilde av spionen som oppdaget det hele. Så her er det:

Se på meg, jeg er sterk

– Jeg har stor tiss, fastslår Lillesøster stolt.
Hun står bredbent i lyngen med fremskutte hofter og buksene rundt anklene mens hun sender en triumferende stråle ut i skogkanten. Akkurat som Storebror. Klart Lillesøster kan stå og tisse!
Det er ingen som har prøvd å forklare Lillesøster at det finnes ting hun ikke kan gjøre, og dermed klarer hun alt. Noen ting tar bare litt lenger tid.

Lillesøster setter utfor den bratteste bakken med den lille sparkesykkelen, vingler faretruende og går overende midtveis. Kast-i-kast i grøftekanten går det, hun lander til slutt med sykkelen over seg. Jeg holder pusten og tenker på introen til bjørnen Teodor (brumbrum). Har hun skadet seg?
Men nei. Hun reiser seg med et litt fornærmet "au", griper sykkelen og går oppover igjen. Ikke bare vil hun prøve på nytt. Lillesøster skal helt til toppen igjen.
– Vær forsiktig, formaner jeg anemisk.
– Jeg skal ikke slå meg, mamma. Jeg skal bare kjøre kjempefort! Jeg blir ikke død. Den siste setningen ropes over skulderen for å berolige den engstelige tilskueren.

Lillesøster viser hvor sterk hun er. Hun strammer musklene så hele den tre år gamle kroppen dirrer av anstrengelsen.
– Se på meg, jeg er sterk! Jeg har stoore muskler.
I Lillesøsters verden er fremdeles alt mulig, og det er er lov å skryte av alt man kan.

Senere skal hun bli kjent med jenter som lærer henne om verdien av å dempe seg og vite når man bør være usynlig og hvordan man bør være synlig.
Senere skal hun møte gutter som definerer henne utfra helt andre kriterier enn mot og evne til å kjøre fort på sykkel.
Senere skal hun forstå fremmede voksnes nedsettende kommentarer om de som ser ut som henne.
Senere skal hun lese bøker, se på TV og høre på musikk som sakte, men sikkert gir henne et bilde av hvordan verden ser ut og i hvilken grad hun passer inn i den.
Senere skal hun nesten umerkelig få et klamt teppe av kollektive forventninger pakket rundt den sterke, lille kroppen. Et teppe som skal dempe alle skarpe kanter og utviske de særegne konturene hennes. Et teppe som ikke er heklet på hennes premisser.

Nå ser jeg henne stå i skogkanten og tisse mens hun jubler over alt hun klarer.
Jeg jubler med henne, og ber en stille bønn om at Senere farer pent med henne. Kanskje vi klarer å lage vårt eget teppe?

Fredagsdiktet: This is just to say

This Is Just to Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold


William Carlos Williams

Plommediktet er en klassiker som Rikke først gjorde meg oppmerksom på. Det er veldig morsomt å google dette diktet og lese alle tolkningene som finnes av det. Fra det helt bokstavelig dagligdagse, via et dårlig ekteskap og til selveste syndefallet i Edens hage. Fornøyelige greier. Hvordan leser du det?

Fredagsdiktet: Hurra for meg

HURRA FOR MEG

Hurra for meg som fyller mitt år,
ja, meg vil vil gratulere!
Alle i ring omkring meg vi står
og se nå vi vil marsjere.
Bukke, nikke, neie,
snu oss omkring
danse for meg med hopp og sprett og spring
Ønske meg av hjertet alle gode ting
og si meg så, hva vil jeg mere
...gratulerer!



Trettiseks er ingen alder. I kveld skal jeg ha fest!

Ting vi bør vite

Endelig et forskningsmessig gjennombrudd på linje med å finne en kur mot kreft. Og alle som har lest Cosmo vet jo hvor intenst forskerne har jobbet med dette!


'Cosmopolitan' Institute Completes Decades-Long Study On How To Please Your Man

Det er ikke lett å lage moro av noe som er en parodi i seg selv, men folka fra The Onion har klart det (igjen).

Pst, anonym fra Tjukk og smart-posten: Du trenger ikke forklare meg denne, jeg har skjønt den allerede.

Tror jeg.

Tjukk og smart

Vi med litt ekstra rævbagasje og polstring for øvrig har lenge måttet forholde oss til utsagn om at vi er tunge i kroppen fordi vi er lette i toppen. Men ikke nå lenger:

Kanadiske forskere har funnet at tankearbeid kan føre til at vi blir ekstra sultne, mens vi i realiteten ikke har forbrukt så mye energi som sulten skulle tilsi. Forskerne antyder at krevende intellektuelt arbeid er en av synderne bak fedme-epidemien.

Endelig en god forklaring på hvorfor jeg er tjukk. Det er fordi jeg er så intellektuell!

Yay! Det er ikke over før den smarte dama synger.

Alternativ TV-aksjon: Hjelp Tore hjem

Det er ingen hemmelighet at jeg har et litt anstrengt forhold til Tore Strømøy og hans sosialpornografiske gla-spillopper på statskanalen. Det var derfor med stigende håp jeg leste papirutgaven av gårsdagens Dagbladet, hvor en artikkel om følelsesdetektiven hadde den lovende tittelen "På sporet av en ny karriere" (jeg finner den ikke i nettutgaven, derfor den litt uskarpe faksimilen tatt med mobilkamera).
Strømøy er visstnok lei av sitt eget tv-tryne nå, og debuterer som skjønnlitterær forfatter i stedet.

"Skal jeg kunne leve av dette, så må boka få mange lesere", uttaler han til Dagbladet.
Da har jeg bare ett klokkeklart budskap til folket: Løp og kjøp! NÅ!

For bare kr 249,- bidrar du til å gi Tore et nytt levebrød. Om riktig mange handler, kan vi holde ham borte fra skjermen i årtier fremover. Røverkjøp, spør du meg.

Men du Tore, hvis du leser dette, la meg gjøre en ting klart: Hvis du selger bøker som hakka møkk og allikevel bestemmer deg for at du savner rampelyset og vil lage flere sesonger av Tore på sporet, kommer jeg til å kreve pengene tilbake. Med renter.
Har vi en avtale?

Fredagsdiktet: Varning för hunden!

Stig Dagerman var forfatter, journalist, anarkist, syndikalist og en masse andre -ister, og en av de viktiste litterære røstene i Sverige på 1940-tallet. Jeg forbinder ham mest med novellen "Att döda ett barn". Har du lest den?
Det er en novelle av den typen du holder pusten mens du leser, og som du alltid bærer med deg videre. Jeg leste den for tjue år siden, og fremdeles dukker bruddstykker av den opp i hodet mitt med ujevne mellomrom, særlig når jeg er ute og kjører bil.
Dagerman skrev også dagsaktuelle smådikt (Dagermans dagsedlar) til avisa Arbetaren. Til tross for at han slet med en dyp depresjon, hadde han et brennende engasjement for stort og smått i samfunnet. Diktet "Varning för hunden" leverte han inn dagen før han valgte å avslutte livet sitt. Opprørt og engasjert til siste stund, med andre ord.

Varning för hunden!

"Nog är det ynkligt att folk som har understöd skall ha hund" (Sagt av en fattigvårdsordförande i Värmland)

Lagen har sina blottor.
Hund får de fattiga ha.
De kunde väl skaffa sig råttor,
som är skattefria och bra.

Nu sitter folk i små stugor
med dyrbara hundkreatur.
De kunde väl leka med flugor,
som också är sällskapsdjur.

Kommunen bara betalar.
Det måste bli slut på, ity
att annars så köper de valar,
fruktar herr Åleby.

Något måste beslutas:
Hundarna skjuts! Inte sant?
Nästa åtgärd: De fattiga skjutas,
så spar kommunen en slant.

Stig Dagerman

Moro med Mac II

Det er mye elendighetsbeskrivelse av den norske skolen, og visst er det problemer med både penge- og lærerressurser til tider, det er ikke til å stikke under en pult. Men jammen er det mye som er fint og moro, også, og en av de tingene skal vi snakke om i dag - i det litt mer useriøse hjørnet.
I går fikk nemlig elevene mine utdelt splitternye datamaskiner. En skinnende, hvit MacBook hver, til låns ut skoleåret. Stor stas og glede, og et ganske fint syn å skue utover et klasserom med snaut 30 prikkfrie, identiske laptoper oppslått.
Da de oppdaget Photo Booth, skjønte jeg at det ikke var stort poeng i å gjennomføre noen strikt undervisning i akkurat den timen; det var rett og slett for mye moro. Vi hadde allerede hatt en god og nyttig arbeidsøkt, så det var mulig å forsvare litt løsere snipp resten av timen. Dermed kjørte vi en litt løselig mix av gruppearbeid om presseetikk og bli-kjent-med-alle-de-gøye-funksjonene-på macen-din.

Noen av oss har hatt mye barnslig glede av Photo Booth tidligere, og kan til fulle gjenkjenne god underholdning når den så å si dukker opp rett foran oss på skjermen:

Fredagsdiktet: Såre sinn

Hilchen Sommerschild er Norges første professor i barnepsykiatri og har skrevet flere lærebøker. Men hun har også utgitt dikt, og ukens fredagsdikt er hentet fra samlingen "Såre sinn" fra 1999. Jeg var på lanseringen den gangen (det var vel på Blå, så vidt jeg kan huske) og hørte henne lese dette diktet, og bet meg spesielt merke i setningen "Så vit at alle ensomme er verdens største hær".

SÅRE SINN

Det er så godt for såre sinn
å spille på gitar
da kan du lage viser
av de sorgene du har

Har vennen din gått fra deg
og tatt ditt hjerte med
så må du ikke gråte mer
men lage stev av det

Og om du ikke får det til
på jobben som du vil
så lag en sang til alle dem
som aldri får det til

Når livet kjennes slik iblant
at ingen står deg nær
så vit at alle ensomme
er verdens største hær

Og alle kjemper sammen
mot en verden som er hard
men våpen det er bare
ei vise på gitar.

Hilchen Sommerschild

Dronninger og prinsesser

Lillesøster har planlagt Den Store Dagen siden påske. I kveld var det vanskelig å få sove. Den lille kroppen var stappfull av maur og moro, spenning og sommerfugler. For i morgen, fredag 5.september, blir hun hele tre fingre gammel! Kravene fra den lille naziplanleggeren har vært krystallklare hele veien: Det skal være kake, krone og sang. Og kaka? Der stiller hun tre betingelser:
1) den skal være noosa
2) den skal være av suttelade
3) det skal være noe med pinsese

Ettersom jeg er en langt over middels ivrig festarrangør, skred jeg til verket med heftig engasjement. Riktignok ligger min kakekompetanse mer innenfor sjørøverskip og fotballbaner. Men hvis jentungen vil ha rosa prinsessesjokoladekake, skal hun jaggu hoppe og danse meg få det, koste hva det koste vil!
Det viste seg faktisk å koste litt, sånn estetisk sett, men det gikk til slutt. Jeg er egentlig uanstendig stolt av resultatet. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.

Jeg begynte altså med å bake sjokoladekake. For enkelhets skyld brukte jeg Møllerens Kakemons sjokoladekake-mix: Den er nemlig uten egg og melk, og dermed kan alle de små gjestene få smake på kaka. Et ubetinget pluss for en hyggelig bursdagsfeiring.
Jeg lagde to springformer med sjokoladekake. Så langt, alt vel. Men så kom utfordringen: Å lage noe som kan minne om et stort prinsesseskjørt ut av de to springformkakene. På diverse nettsider skrives det så fint om å skjære det til og modellere og blablablabla. Jeg fant til slutt ut at sølekakemetoden (også kalt røsk-og-klask) fungerte vel så bra.



Man fjerner litt her, klasker på litt der, og klemmer det hele i fasong. Det ser litt ulekkert ut, men pyttsann - det er slikt man har glasur til!

- Glasur er konditorens botox, fniste jeg innvendig mens jeg plystrende blandet sammen melis, vann og konditorfarge for den perfekte barbierosa fargen.
Det ble ikke helt sånn. For glasuren var skikkelig vrien å påføre uten å lage brokklignende utvekster i kaka, og den var påfallende rennende (jeg er sikker på at plastiske kirurger ikke har det problemet, heldiggrisene. Så mye for botox-poenget).

Det jeg manglet i fingerspitzgefühl, tok jeg igjen i kvantitet og innbitthet. Til slutt hadde jeg dekket kakemonsteret med rosa glasur og tok et skritt tilbake for å beskue vidunderet.
- Tjaaa...hva synes du? sa jeg prøvende til Mannen, som akkurat da ryddet kjøkkenet.
- Det ser ut som noe Courtney Love ville lagd til datteren sin, var Mannens lakoniske kommentar.



Jeg valgte å ta det som en kompliment. Men når alt kommer til alt, er det vel ikke annet enn det gamle hore-madonna-dilemmaet: Courtney Love eller Martha Stewart. Vil man være en kakebakende Courtney eller en løssluppen Martha? Pokkers valg.
Uansett hadde jeg viktigere ting å tenke på: Nå var tiden inne til å demontere dama. Prinsessedama altså, ikke ms. Love.
Ideelt sett burde jeg brukt en mørkhåret, mørkhudet prinsessedukke. Men det er jammen ikke lett å finne en som ikke koster flesk (når jeg tenker meg om, skulle jeg virkelig ønske at noe bokstavelig talt kunne kostet flesk, da hadde jeg gladelig betalt i dyre dommer). Jeg endte opp med et slags kompromiss; en mørkhåret, lyshudet prinsesse med rimelig nøytralt utseende.



Dama fikk fjernet begge beina i et enkelt og smertefritt inngrep. Deretter ble underkroppen hennes viklet inn i plastfolie. På dette tidspunktet begynte det hele å minne om en slags syk, syk spabehandling.
Men nå var jeg allerede langt inne i en tung, tung rosapsykose. I det øyeblikket dukken ble plassert, var jeg solgt. Det så nyyyyyydelig ut! Rett og slett henrivende! Jeg dekorerte skjørtet med begeistrede hvin, og måtte ta jevnlige pauser for å klappe i hendene.

Se på dette, da!



Ville du ikke dødd av lykke om du var en treåring med en langt fremskreden rosasjokoladeprinsessefetisj? Jeg er som sagt uanstendig stolt, og eventuelle ufine kommentarer vedrørende klumpete skjørt, ujevn dekorasjon eller tilsvarende vil umiddelbart bli slettet - eller grovt redigert.

Det er så mye glasur på kaka at vi sannsynligvis må bruke motorsag for å dele den, og småjentene får nok dekket sukkerbehovet sitt frem til konfirmasjonsalder.
Men jeg klarte det!

Nå lurer jeg bare på hvor jeg skal gjemme kaka, så Lillesøster ikke ser den før festen. Jeg trenger en kakeburka.

Space Oddity

Storebror (7 1/2) har tenkt en del på utdanning og jobb i det siste. Utdrag fra dagens samtale om temaet:

Storebror: Du mamma, du har gått veldig lenge på skolen.
Jeg: Ja, jeg har vel egentlig det.
Storebror: Og så har du jobbet veldig lenge.
Jeg: Det har jeg. Men på forskjellige steder, da.
Storebror: Mm. Jeg skal nok studere i 6 år, tror jeg.
Jeg: Ja, hvis du vil bli forsker, må du nok regne med å studere en stund.
Storebror: Ja. Jeg skal jo ut i verdensrommet.
Jeg (litt befippet): Hæ? Skal du ut i verdensrommet?
Storebror: Slapp av, jeg skal jo ha med gaffatape.

Da så.


Det er for øvrig mulig at den unge mannen er blitt noe påvirket av de mange bruksområdene for gaffatape her i huset.

Men han er definitivt inne på noe når han kobler denslags tape med romfart (og tilfeldig er det ikke, for han har selvfølgelig lest om det):

NASA engineers and astronauts have used duct tape in the course of their work, including in some emergency situations. One such usage occurred in 1970, when the square carbon dioxide filters from Apollo 13's failed command module had to be modified to fit round receptacles in the lunar module, which was being used as a lifeboat after an explosion en route to the moon. A workaround was made using duct tape and other items on board Apollo 13, with the ground crew relaying directions to the spacecraft and its crew. The lunar module CO2 scrubbers started working again, saving the lives of the three astronauts on board.

Har du ikke lest nok om tapens mange fascinerende bruksområder, sier du? Da kan du ta en titt på resten av wikipedia-artikkelen, som blant annet har bilder av et fiffig og originalt festantrekk.