– Jeg har stor tiss, fastslår Lillesøster stolt.
Hun står bredbent i lyngen med fremskutte hofter og buksene rundt anklene mens hun sender en triumferende stråle ut i skogkanten. Akkurat som Storebror. Klart Lillesøster kan stå og tisse!
Det er ingen som har prøvd å forklare Lillesøster at det finnes ting hun ikke kan gjøre, og dermed klarer hun alt. Noen ting tar bare litt lenger tid.
Lillesøster setter utfor den bratteste bakken med den lille sparkesykkelen, vingler faretruende og går overende midtveis. Kast-i-kast i grøftekanten går det, hun lander til slutt med sykkelen over seg. Jeg holder pusten og tenker på introen til bjørnen Teodor (brumbrum). Har hun skadet seg?
Men nei. Hun reiser seg med et litt fornærmet "au", griper sykkelen og går oppover igjen. Ikke bare vil hun prøve på nytt. Lillesøster skal helt til toppen igjen.
– Vær forsiktig, formaner jeg anemisk.
– Jeg skal ikke slå meg, mamma. Jeg skal bare kjøre kjempefort! Jeg blir ikke død. Den siste setningen ropes over skulderen for å berolige den engstelige tilskueren.
Lillesøster viser hvor sterk hun er. Hun strammer musklene så hele den tre år gamle kroppen dirrer av anstrengelsen.
– Se på meg, jeg er sterk! Jeg har stoore muskler.
I Lillesøsters verden er fremdeles alt mulig, og det er er lov å skryte av alt man kan.
Senere skal hun bli kjent med jenter som lærer henne om verdien av å dempe seg og vite når man bør være usynlig og hvordan man bør være synlig.
Senere skal hun møte gutter som definerer henne utfra helt andre kriterier enn mot og evne til å kjøre fort på sykkel.
Senere skal hun forstå fremmede voksnes nedsettende kommentarer om de som ser ut som henne.
Senere skal hun lese bøker, se på TV og høre på musikk som sakte, men sikkert gir henne et bilde av hvordan verden ser ut og i hvilken grad hun passer inn i den.
Senere skal hun nesten umerkelig få et klamt teppe av kollektive forventninger pakket rundt den sterke, lille kroppen. Et teppe som skal dempe alle skarpe kanter og utviske de særegne konturene hennes. Et teppe som ikke er heklet på hennes premisser.
Nå ser jeg henne stå i skogkanten og tisse mens hun jubler over alt hun klarer.
Jeg jubler med henne, og ber en stille bønn om at Senere farer pent med henne. Kanskje vi klarer å lage vårt eget teppe?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Fantastisk bra skrevet, og jeg innrømmer at jeg har samme bekymringer til tider selv. Så lenge vi er så bevisste vi bare klarer rundt dette, så må vi bare la resten være opp til de små, sterke, eller hva? Lykke til med heklingen i alle fall!
Astrid: Takk! Ja, vi må bare være bevisste rundt dette og hekle på så godt vi kan på et alternativt teppe. Så får det stå til.
Det er skummelt hvor mye de rundt barna våre kommer til å påvirke dem ettersom de blir eldre. Men heldigvis har vi disse første årene til å la dem utvikle seg i sin helt egen retning, og døtre med mødre som deg er heldige.
VELDIG bra skrevet, Hanne! Heldigvis tror jeg jentene våre har et ganske godt grunnlag for å hekle et eget teppe- jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal være romslig med plass til masse, i mange farger og sjatteringer, og ikke minst varmt og mykt:-)
Klem, Toril
PS: Er det galt av meg å stoppe jenten min når hun prøver å stå og tisse på do, altså...?!
Karen: Ja, det er skummelt - når det dreier seg om mange ting. Men når det gjelder andre ting er det vel fint at de kan få annen påvirkning enn bare den hjemmefra. Og til syvende og sist vil vi jo gjøre dem til sterke personer som klarer å ta egne valg. Så utfordringen blir nettopp å ruste dem for det. Enkelt og greit...(huttetu). :o)
Toril: Takk! Og takk for fin utbrodering (hoho) av teppe-metaforen. Når det gjelder stående tissing innendørs, pleier jeg ikke å oppfordre til det verken hos gutter eller jenter i begynnelsen. Det blir så mye søl. Men utendørs er det bare å la det stå til!
Fantastisk bra skrevet! Og jeg tenker med gru på hva våre små etterhvert skal møte av utfordringer. Foreløpig er det du som er hekle-sjefen. Et godt grunnlag kan utgjøre den store forskjellen senere i livet.
Veldig bra skrevet. "Senere skal hun bli kjent med jenter som lærer henne om verdien av å dempe seg og vite når man bør være usynlig og hvordan man bør være synlig." traff meg rett i magen.
Hei Hanne!
Fin, fin post, og fin, fin datter.
Håper hun får beholde den innstillingen sin!
CC: Tusen takk. Jeg hekler som best jeg kan. :o)
Aina: Takk! Akkurat den setningen sitter ganske tungt i magen min også, Det er ikke så vanskelig å huske hvordan akkurat det der var, og det var ikke bare fløyelsgrøt og sukkerspinn. Sånn sett er det deilig å bli voksen. Voksnere, i hvert fall.
Kamikaze: Takketakk. Det håper jeg også. And may she use her powers for good, not for evil. ;o)
Veldig fin post som fikk en jentemamma til å nikke gjenkjennende. Her i huset driver vi aktiv genderbending og vesla på 2 løper gjerne gledestrålende rundt i supermanndrakt med veske på armen. La oss håper at det fortsetter.
Legg inn en kommentar