Hvordan reagerer du?
Tenk deg godt om før du svarer, for det er mulig at svaret ditt ikke helt stemmer overens med hvordan du ville handlet i en reell situasjon.
Se bare her:
Most people say they would feel upset and take action, but researchers at York University who put student volunteers in a similar situation found many reacted with indifference, even when the slur was as offensive as “clumsy nigger.”
Many of the students reported feeling little emotional distress after hearing a white man say something denigrating about a black man who had bumped him on his way out of the room. Minutes later, they were asked to choose a partner for a word comprehension test. The majority - 63 per cent - chose the racist white guy.
The results help explain why racism persists in our politically correct age, says York University psychologist Kerry Kawakami, the lead author of a paper published in today’s edition of the journal Science.
People imagine they would be angry and punish a racist, she says, but in reality their response is far more muted.
Dette er hentet fra Anti-Racist Parent, en amerikansk blogg for foreldre som ønsker å oppdra barn med en anti-rasistisk innstilling (men man trenger slett ikke ha barn for å ha interesse av å lese den).
Jeg leser den jevnlig. Og i dag ble jeg nysgjerrig på en bloggpost med tittelen "Is it worse to call someone a racist or to be one?".
Nå kan man jo med rette innvende at det er mange forskjeller mellom Norge og USA (eller Canada, hvor den nevnte undersøkelsen ble utført), men jeg ljuger vel ikke hvis jeg påstår at begreper som rasist og politisk korrekt slynges mellom skyttergravene her på berget også. Da er det fint å finne blogger og nettsteder som prøver å ta et skritt ut av de nevnte skyttergravene for å betrakte mekanismene og beveggrunnene som ligger bak.
Uansett er det interessant å se på hvordan debatten om rasisme, fordommer og farge foregår der borte i det landet som vi er så veldig glade i å både elske og hate, og som påvirker oss alle, uansett hva vi måtte mene om det.
Ja, jeg snakker om landet som nettopp har fått sin første svarte president (og jada, når vi først nevner det, kan jeg like gjerne gå hele veien og tilstå at jeg både hadde tårer i øynene og gåsehud på beina da jeg så TV-sendingen i dag. Men det var en digresjon).
Tibake til rasisme-kortet:
Are all charges of racism justified? Of course not.
But those who pretend that a handful of race-baiters are more a detriment to society than actual racism are like those who focus on rare cases of false rape accusations rather than the fact that 17.7 million American women have been sexually assaulted in their lifetime.
They are looking to salve their egos and avoid a difficult conversation that may reveal something ugly inside.
Det er to ting spesielt som gjør meg litt matt og tidvis motløs i den hjemlige rasismedebatten.
Den ene finnes gjerne på den siden som ofte får rasmisme-beskyldninger rettet mot seg, mens den andre trives best hos dem som gjerne deler ut rasisme-beskyldningene (og vips, der kategoriserte jeg sannelig folk i en fei selv. Så fort gjort er det, altså).
Den ene tingen er altså er når folk triumferende trekker selveste esset ut av ermet, det som virkelig skal nøytralisere hele problematikken om at det fins rasistiske holdninger blant hvite nordmenn: "Utlendinger er også rasister", sier de triumferende. "De liker oss ikke".
Og da er det liksom greit, da. For da er vi like gode. Eller dårlige. Uansett er det i hvert fall ikke snakk om urettferdighet. Og dermed trenger vi ikke grave noe dypere i materien.
Den andre tingen er folk som uten å blunke påstår at de er helt fordomsfrie.
De eier rett og slett ingen forutinntatte meninger, holdninger eller følelser overfor noen som helst form for grupper, de. Åpne og rene som blankskurte lerreter, er de.
Det er skikkelig skummelt med de selverklært fordomfrie. For der kan fordommene virkelig få godgjøre seg i skyggen av den lysende selvtilfredsheten.
Det er sunt å møte seg selv i døra av og til. Kjenne litt på fordommene sine. Ta dem fram og se om de sprekker i sola.
Sadly, even people of color in this society are biased against people of color. But our society wants to believe that prejudice is rare and that persons that harbor racial prejudice are one-dimensional villains.
It is no wonder that merely suggesting someone’s views might be racist results in unproductive defensiveness.
(...)
Talk about race and be open about your feelings. Being challenged about your prejudices—if you are challenged–is not the worst thing that can happen.
Jeg tror ikke jeg vil konkludere noe særlig her, jeg. Men les gjerne hele bloggposten jeg siterte fra.
Kanskje du får lyst til å lese flere.
Kanskje kan vi trekke pusten dypt og ha en aldri liten vårrengjøring for fordommene våre. Kanskje sprekker de i sola. Kanskje blir vi bedre kjent med oss selv.
Kanskje jeg er i overkant svulstig nå.
Men det er lov å håpe.
13 kommentarer:
Takk for dette inlegget, bra å finne en blog med innsikt.
Ja, litt svulstig, men først og fremst bra. Godt å se en motvekt til den i overkant polariserte debatten.
Takk for det, begge to.
Den innledende delen av adopsjonsprosessen har vært et interessant møte med egne fordommer. For når man (i teorien) kan velge barn fra de fleste kontintenter, må det også taes et valg. Hvor vil vi ha barn fra? Hvor vil vi ikke ha barn fra? Man oppdager fort at valget likevel ikke er så stort og preferanser slettes ikke så viktig, men vi fikk likevel et par dager da vi opdpaget at vi hadde tydeligere meninger om dette enn vi ante før vi startet prosessen. Det er jammen interessant å se hva som gjemmer seg i krokene når man trekker det frem i lyset.
Sesselja: Det har du jammen rett i, og det er et glimrende eksempel på en situasjon hvor man kan få seg en overraskelse både i forhold til egne meninger/holdninger og partnerens.
Akkurat dette med fordommer hadde vi dessuten noen veldig fine samtaler om på kurset, både i "timene" og i pausene. Det var noe av det fineste med hele kurset, synes jeg, og jeg tror de fleste dro hjem med nye tanker.
Du skriver bra og oversiktlig!
Mange gode poeng her! Ang. de første paragrafene opplevde jeg noe lignende jeg også... jeg tok sterk avstand, og dro den kanskje litt vel langt.. hehe! (http://tft.blogg.no/1225837412_fallout_3.html, du må lese litt ned for jeg blablabla'er om ett spill i begynnelsen av innlegget. ;p)
Du burde lese en av postene inne hos iskwew... 17/1-09
Og alle de glupe kommentarene jeg skulle hoste opp sitter fast et eller annet sted i kroppen min. Eller kanskje det er sånn at du allerede har skrevet alt jeg ville si? Veldig bra, uansett!
Toril
Hei!
Jeg fant bloggen din via Sesselja sin side, og må innrømme at jeg som utenlandsadoptert stort sett holder meg unna fora og blogger for adopterte, fordi jeg aldri har hatt behov for å "skille meg ut" på den måten.
Verken foreldre eller venner har lagt seg opp i at jeg er adoptert, og jeg tror DET har gitt meg styrke til å være stolt over meg selv.
Som samboeren min pleier å si "jeg tenker ikke over at du er mørk. Jeg bet kanskje merke i det de fem første minuttene vi snakket sammen, men det er det."
Jeg er fan av å kalle en spade en spade. Ja, jeg er adoptert, men jeg trenger ikke å bruke det som en unnskyldning, eller en måte å fremheve meg på. Jeg er meg, også får folk like eller hate meg.
Hilsen Katrine (som holdt på å få problemer da hun oppsøkte et adopsjonsforum som 14-åring).
Hei Katrine,
Så hyggelig at du kom innom! Jeg er adoptert selv, og jeg er selvsagt enig i at man ikke bør ha noe behov for å bruke adopsjon sm en unnskyldning eller noen måte å fremheve seg på som sådan. I oppveksten har jeg tenkt veldig lite på at familien min er satt sammen på annen måte enn det folk oppfatter som normalt. Det som gjorde at jeg til slutt begynte å engasjere meg i en debatt, var at jeg ble lei av den enorme fikseringen på biologi, gener og biologiske bånd som dominerer i samfunnet vårt. Jeg ville fortelle den andre historien, den som synes at sånt ikke har så mye å si og at man kan ha det helt greit og avslappet i forhold til å være adoptert. Så får jeg heller leve med paradokset det er å engasjere seg i noe for å fortelle at det egentlig ikke trenger å være så veldig vanskelig.
Når jeg nå bruker en del av bloggen min til å fortelle om adopsjon, er det forsåvidt med samme motivasjonen. Jeg har fått mange pussige kommentarer og spørsmål etter at vi kom hjem med Lillesøster, og ble egentlig veldig overrasket over hvordan mange oppfatter adopsjon. Fra den ene ytterkanten med å være enormt invaderende, til den andre ytterkanten med en enorm berøringsangst og en behandling av adopsjon nærmest som tabu. Jeg har lyst til å fortelle at det ikke trenger å være noen av delene - det kan være helt greit og fint og avslappet - i hvert fall for oss som er i en adoptivfamilie. Det er eventuelt omgivelsene som gjør det til et problem. Noen ganger gjør de det til et problem for oss, og det må vi forholde oss til. Min måte i avmystifisere dette på, er å informere. Men jevnt over er det veldig greit, og ikke noe vi går rundt og gnåler om og gnur på i hverdagen.
Det er flott at både samboeren din og andre er "fargeblinde" i forhold til deg, men det er dessverre mange andre her til lands som ikke nødvendigvis opplever den samme fargeblindheten. På samme måte som jeg engasjerer meg i andre former for diskriminerende eller nedsettende adferd og ordbruk, er jeg interessert i å forstå dette. Og den interessen er uavhengig av min relasjon til adopsjon.
Jeg pleier å si at adopterte er som folk flest: Forskjellige. Men det er fascinerende hvordan noen folk mener å kunne katergorisere adopterte som sånn-og-sånn, på bakgrunn av én adoptert bekjent, for eksempel. ;o)
Og så lenge en sånn kategorisering foregår, trenger vi vel egentlig så mange stemmer som mulig, sånn at bildet kan nyanseres.
Hilsen Hanne - som er veldig glad for at hun ikke gravde seg ned i noe forum som fjortenåring. :o)
Hei igjen. :-)
Må bare understreke at jeg synes innlegget ditt var fint, og at du har mange gode poenger, til tross for at jeg ikke klarer å identifisere meg med det.
Jeg er enig i at det er viktig at adopterte (og adoptivforeldre) kommer til orde og deler sine erfaringer - på godt og vondt.
Jeg er kanskje en av de heldige, som har opplevd så få problemer i fht. tenårene som adoptert, og andres kommentarer. Jeg har selvfølgelig, i likhet med de fleste, fått slengmerkninger en gang i blant, men personlig har jeg valgt å ikke bry meg. Det er selvfølgelig ikke kjekt å høre sånt, og her tror jeg foreldre spiller en viktig rolle. Mine har vært flinke til å lære meg til å ikke bli opphisset eller irritert hvis jeg fikk slengkommentarer. I stedet pleide jeg som regel å svare ganske reflektert, og jeg skal love at det satte dem ut. ;-)
Alle har nok ulike måter å håndtere slike problemstillinger på, og jeg synes at det er fint at du setter fokus på det. På den måten kan adoptivforeldre og adoptivbarn dele tanker og erfaringer.Grunnen til jeg spissformulerte mitt forrige innlegg, var rett og slett for å understreke at jeg antakeligvis er veldig pro i motsatt retning. Jeg har for all del ingen komplekser i fht. det å være adoptert, men når jeg presenterer meg ER jeg Katrine fra Vestlandet. Hvis den som spør, stusser på svaret, får vedkommende spørre igjen.
Jeg mener at dette er en viktig debatt som både bør og må tas, men i likhet med deg er jeg enig i at en bør tenke over hvordan temaet tas opp. På de debattforaene jeg har oppsøkt, kunne det nesten virke som om de utviklet seg til å bli en liten ghetto.
Jeg kjenner heldigvis ikke til mange adopterte som har hatt problemer med rasisme, men mitt inntrykk (og dette er basert på ting jeg har lest, ikke hørt), er at det ofte lønner seg å kalle en spade for en spade. Mine foreldre oppfordret meg til å være åpen om bakgrunnen min på barneskolen, noe jeg definitivt vokste på. Som ni-åring satt jeg på kateteret og viste lysbilder fra India, leste et indisk dikt og snakket så naturlig som bare det. Jeg tror at min naturlige holdning til bakgrunnen min på mange områder har smittet over på andre.
Samboeren min har to adopterte kusiner, som han ser på, på en helt annen måte. Det skyldes ikke at de enda mer forskjellig ut (kanskje snarere tvert i mot), men begge har lagt mye ut om at de er adoptert. Foreldrene har også ofte understreket at de tror at mange av problemene jentene sliter med, skyldes det.
Jeg er langt fra perfekt, og har også hatt min del av tenåringsplager (om en kan kalle det, det), men min erfaring, både da og nå, er at jeg setter stor pris på at mine foreldre aldri har oppmuntret meg til å være mer skeptisk til andre (altså oppmerksom på rasisme), eller bevisst på at ulike problemer skyldes at jeg er adoptert. Hvis jeg hadde blitt fortalt det fra barndomsben av, hadde jeg kanskje hatt en annen holdning til den etniske bakgrunnen min i dag.
Men hva vet jeg? Dette er bare tanker, noen er muligens litt usammenhengende, men det er befriende å kunne skrive det en tenker og mener på en blogg som denne.
Jeg har fulgt litt med på det du skriver, og synes som sagt at du har en veldig fin blogg. Håper ikke at du fikk inntrykk av at jeg mente noe annet i mitt første innlegg. :)
Beste hilsen
Katrine
Så sant; det er jaggu viktig å møte seg sjøl i døra av og til. Ingen av oss er uten fordommer eller førdommer. Og sjøl om jeg ikke er helt komfortabel med å møte meg sjøl i døra når jeg gjør det, så er jeg glad jeg opplever det innimellom. Bevissthet rundt egne reaksjoner er kanskje en av de viktigste egenskapene vi kan ha? Ikke det at vi vet hvordan vi reagerer hver gang noe er ukjent eller vanskelig, men heller det at vi opplever oss sjøl i situasjonen og lærer noe av det. Da har vi klart mye, tror jeg!
Dette var en flott post, Hanne!
Legg inn en kommentar