onsdag 14. januar 2009

Et besøk på den andre siden

I dag har jeg vært utsatt for min egen yrkesgruppe. Det ble heldigvis en hyggelig opplevelse.

Etter nesten tolv år som journalist har jeg intervjuet mange. Kjendisene og den såkalte "mannen i gata", fagfolkene og synserne, skravlerne og nølerne. Noen av de vrangeste intervjuobjektene har for øvrig vært journalister selv (foruten halvkjendisene på vei opp, men det kan vi ta en annen gang).
Det er liten tvil om at journalister som yrkesgruppe er et stykke unna å nyte full tillit hos folket.
Samtidig er det forbløffende mange som ønsker seg å jobbe med "noe i media". Vi kaller dem gjerne NIM-ere.
Nå for tiden underviser jeg etter beste evne den neste generasjonen NIM-ere i intervjuteknikk, presseetikk og andre nyttige ting. Jeg gnåler en del om det enorme ansvaret det er å formidle andre menneskers tanker og historier, og så gnåler jeg om hvilken makt som ligger i språk og vinkling. Deretter gnåler jeg enda litt mer om hvor viktig det er å være bevisst på akkurat dette. Jeg håper noe av gnålet fester seg hos de unge, håpefulle.

Men heisann, her roter jeg meg visst bort. Det er sånt man kan tillate seg i en personlig blogg, og det er derfor blogging er moro og fritidsaktig. Til saken:

I går ringte en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Hun hadde sett bloggen min, og ville lage en sak om tilknytning hos adopterte. Og i dag kom hun på besøk sammen med en like hyggelig fotograf. Jeg smilte og poserte, snakket og forklarte.
Og jeg tenkte flere ganger på hvor rart det er å sitte på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon.

Det er nok mange yrkesgrupper som kan ha nytte av å bytte side av og til. Tenk bare på hvor mange leger som har fått en ny erkjennelse i forhold til legerollen når de selv har fått føle på kroppen hvordan det er å være pasient.

På samme vis (men uten sammenligning for øvrig) har journalister veldig godt av å bli intervjuet eller omtalt, og dermed være prisgitt en annen persons formidlingsevne og -vilje.
Det er nok høyst begrenset hvor mange saker av typen "journalist intervjuer journalist" offentligheten trenger, men det finnes alternativer. Der har Virrvarr gjort et interessant stykke arbeid med sine journalistanmeldelser.

Selv sitter jeg altså og venter spent på å få lese gjennom intervjuet med meg før det går i trykken. Jeg lurer på om jeg klarte å formulere meg tydelig og om jeg glemte noen viktige punkter. Jeg gleder meg til å se den ferdige saken.

13 kommentarer:

kristin sa...

Dette blir spennende å lese! Hvem var det som kom på besøk? (Etter sommerjobb i den avisen føler jeg jo at jeg kjenner alle..)

rikke sa...

Kommer det på trykk på fredag, vet du det? Må jo leses - må også sjekke om de fortsatt lager en duganes avis etter at jeg slutta :)

Sesselja sa...

Det er kjemperart å være på den andre siden! Jeg har vært med på det er par ganger, og jeg er nok mye mer bekvem med å være den som sitter med notisblokka i hånda.

Hanne sa...

Kristin: Hun heter Ragnhild Olsen. Når var det forresten du hadde sommerjobb i vl? Jeg er jo rimelig godt kjent der selv..

Rikke: Det kommer antageligvis på trykk fredag. Men det er vel heller tvilsomt om de klarer seg like godt uten deg. ;o)

Hanne sa...

Sesselja: Ikke sant? Jeg foretrekker absolutt min vante side, jeg også. Notisblokka er min venn.

Trine s sa...

Så spennende at bloggen din fører til noe slikt! Dette er jo kjempebra!

Forøvrig er jeg helt enig i at de fleste burde oppleve å være utsatt for sitt eget yrke med jevne mellomrom. Satt senest forigårs på bussen og irriterte meg over en sjåfør som gasset som om han var en racerbilsjåfør, og svingte seg rundt i trafikken som om han hadde en liten personbil.

Veldig slitsomt å sitte på. Mon tro om han vet det selv.

Kommer artikkelen "din" på nett?

Toril sa...

Så kult! Da må jeg vel få tak i den avisen på en eller annen måte- er ikke en som blir lest i min omgangskrets, selv om jeg vet at den er ganske bra, altså!

Dette er et helt annet spørsmål, siden jeg skjønner at det er noen med god kjennskap til Vårt Land her: Hvis man er blitt tatt bilde av til bruk som "illustrasjonsfoto" i VL uten å ha gitt navn e.l., er det mulig å oppspore sånne bilder? Evt hvor lenge lagres de? Og hvordan kan man få tak i dem?

varm hilsen fra Toril

Hanne sa...

Trine S: Racerbussjåfører er fryktelig irriterende. De burde absolutt få sitte litt i baksetet.
Jeg tror artikkelen kommer på nett. I så fall serverer jeg selvsagt ei lenke her inne.

Toril: Tror det skal la seg gjøre å spore opp et sånt bilde, men dette høres ut som et spørsmål for Rikke. Men mens vi venter på hennes svar, lurer jeg litt på om du mener illustrasjonsfoto til en konkret sak, eller mer som et generelt arkivfoto?

rikke sa...

Toril, jeg tror det skal være en ganske smal sak, i hvert fall hvis du har navnet på fotografen. Da er det bare å kontakte vedkommende direkte. Kontaktinfo finner du på www.vl.no. Hvis ikke du har navnet på fotografen, kan du ringe eller maile arkivet. De har mailadresse arkiv@vl.no, og tlf til servicesenteret er 22 310 310. Og hvis du ikke finner det du skal på denne måten, kan du si i fra til meg så skal jeg bruke min enorme innflytelse i konsernet til å hjelpe deg :)

Toril sa...

Takk for svar, både Rikke og Hanne!
Det var et sånt generelt arkivfoto, fotografen kom forbi oss på en restaurant første sommeren vi var hjemme og ville gjerne ta bilde. Jeg sa ja, og tenkte ikke emr på det, men i ettertid har jeg tenkt at hvis bildene ble fine skulle jeg gjerne hatt dem!
Skal prøve om jeg klarer å spore det opp selv:-)
Toril

rikke sa...

Kan hende jeg kan finne ut hvem det var hvis du gir meg litt mer info. Når ble det tatt? Og hvor?

Toril sa...

Hei Rikke! Takk for at du engasjerer deg! Bildet er tatt i Oslo, på en arabisk restaurant/kafe med fortausavdeling juli 2004. Jeg lurer på om han sa han var sommervikar, og så kan jeg tippe at han var adoptert selv også, fra Asia... Hjelper det?

:-) fra Toril

rikke sa...

Toril: Det hjelper veldig, bortsett fra det med sommervikar, som kan gjøre det litt vanskeligere... Men skal se hva jeg kan finne ut for deg. Regner med at Hanne har mailadressen din eller noe sånt, så kan videreformidle evt informasjon gjennom henne.

Oj, jeg skal rett og slett være litt frøken detektiv! Moro :D