Julegleden så langt

Du verden, som ting bare har falt på plass etter at jula meldte sin ankomst. Alt stress forsvant, og det meste ble både vidunderlig og magisk. Det er nesten så jeg må klype meg litt i armen og banke i bordet, for det bør da være litt måte på hvor heldig man kan være?

Bittelille julaften var siste skoledag. Og få ting kickstarter julestemningen så mye som å høre et stort elevkor synge Deilig er jorden i skolens flotte aula. Øyeblikkelig gåsehud.

Lille julaften begynte det å snø, og siden har det vel strengt tatt ikke holdt opp. Huset var både ryddig og rent, og sånn sett ikke til å kjenne igjen.
Og da mørket falt på, tok vi beina fatt til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget. Mange voksne og barn i alle aldre, mandel i grøten, høyt volum og senkede skuldre. På vei hjem trakk vi ungene på kjelke, de var lykkelig overtrøtte og stappfulle av grøt og juleglede. Og det snødde så fint.

Julaftensdagen iførte vi oss finstasen og spaserte til julegudstjeneste. Jeg var tekstleser, og ungene skulle hjelpe til med å sette fram julekrybbefigurene under tekstlesingen. Jeg fikk bange anelser da de begynte å krangle om Jesusbarnet under generalprøven, og en av de tre vise menn gikk i gulvet så det sang.
Mulig han ikke er like vis nå lenger, for å si det sånn.
Men Lillesøster ble satt under en viss administrasjon, og det hele gikk relativt ryddig for seg da det virkelig gjaldt.
Så skled vi ned bakken hjem igjen, til gjestene og julemiddagen.


Storebror var ekstra stor og kjekk i nyarvet finstas.


Bordet ble dekket til ni - seks voksne og tre barn. For fire år siden foretok vi en radikal endring i julemiddagsmenyen. Exit ribbe og kalkun, enter Donald Duck.
Så i år var menyen som følger:

Forrett
Foie gras med trøffelsalt på brioche, med fikenchutney og solbærsyltetøy.

Hovedrett
Andebryst med solbærsaus, pastinakkpure, potetbåter og rosenkål med bacon, stekt i gåsefett.

Dessert
Kanelparfait med karamell/tyttebærsaus

Ja, det høres nok litt snobbete ut, men så er også Mannen langt over gjennomsnittet interessert i matlaging og bruker veldig mange timer på kjøkkenet. Spør meg derfor ikke hvordan dette lages, jeg har ikke peiling. Mannen sto for forrett og hovedrett, og broren hans var mester for desserten.
Velsigne dem begge. Mvh tjukk og mett dame.


Lillesøster og kusinebestevenninna fikk ski, og de måtte straks prøves. Ettersom vi har et brukshjem (og stygge gulv fra før), lot vi dem ta sin første skitur sammen med en gang. Løypa gikk fra gangen, gjennom stua, ut på kjøkkenet for å snu, og tilbake til gangen igjen. Stor glede, og Lillesøster hadde en imponerende vending ute på kjøkkenet. Mye typder på at vi har funnet familiens skitalent.


Første juledag fikk de nye skiene prøve seg utendørs, også. Akkurat like stor stas.

Og det snør fremdeles.
Jula er på ingen måte over.

Morsomste julegaven

Se, Rikke har brodert bilde til meg i julegave! Åh, beste gavegiveren.

Den tida på året

Søkeord som har ført flest folk til bloggen min de siste dagene:

1. vi tenner våre lykter
2. sølvpuss + lettvint

Da trenger man ikke kalender for å vite at det juler seg til.
Selv føler jeg meg som den berømmelige kjerringa, og har verken vaska gølv eller børi ved, og jeg er milevis fra å pynte tre. Julekvelden kommer nok litt brått på i år.
Og enda er det to arbeidsdager igjen før det er ferie. Where´s the panic button when you need it?

PS.
Og til deg som søkte på Bjørnar er kulere enn Hanne - trodde du egentlig at du skulle få bekreftelse på det her på denne bloggen?
Let videre, Bjørnar.

De beste elevene

I kveld har jeg vært ute med gode kolleger og hatt en liten lykkestund, rett og slett. For jeg blir så glad av å sitte ved et stort bord med mange hyggelige og engasjerte mennesker som skravler, ler, diskuterer, provoserer, tøyser og insisterer.
Jeg har verdens beste kolleger.

Og det legger ikke noen demper på stemningen at vi, ifølge VG, har landets aller beste elever:


(dårlig mobilbide-faksimile fra VGs papirutgave fredag 11.des-09)

Vi har selvsagt vært klar over det lenge: Vi har de beste elevene man kan tenke seg.
Men vi har ikke brukt karaktersnitt som måleenhet.
Vi har de beste elevene fordi de er engasjerte, rare, nerdete, flinke, såre, søte, frikete, sinte, viltre, glade, kritiske, kreative, modne, lekne, tøysete, interesserte - de er seg selv, rett og slett.

Mange har fått med seg at det er noe som heter Kunnskapsløftet, og noen har fått med seg at det finnes spesifikke kompetansemål som elevene skal måles opp mot innen hvert fag.
De som har lest læreplaner, vet at dette er tørre og tildels ulne saker. Spesielt interesserte vet at planene kommer særdeles dårlig ut i LIKS-målinger (men så er da også LIKS mest moro for språkfetisjister og annet pakk).

Færre har kjennskap til den generelle delen av læreplanen, som gjelder for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (den er altså relevant for alle dere som enten er i skolen, eller har barn i skolen).
Det er egentlig litt synd at den generelle læreplanen blir læreplanfestens veggpryd, for deler av den tenderer til ren poesi.
Her er det første avsnittet:

Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.

Hele planen er en lang affære, men her er et annet eksempel, under tittelen "Det skapende mennesket":

Oppfostringen skal fremme både lojalitet overfor det nedarvede og lyst til å bryte nytt land. Da må den gi både praktisk ferdighet og innsikt - trene både hånd og ånd.

Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer.

Er det ikke vakkert?
Huhh - det er i hvert fall ikke småtterier! Det er lett at sånne vyer og visjoner havner litt i bakgrunnen når en travel hverdag krever sitt. Men heldigvis er elevene der, så til de grader til stede. De har gjerne både lyst på livet og lyst til å bryte nytt land. Så er det opp til oss å tilrettelegge det for dem - trene både hånd og ånd.
Klarer vi det? Ikke alltid. Noen ganger føler vi ikke mestring i det hele tatt. Men vi forventer at elevene prøver, og da kan vi ikke forlange mindre av oss selv.

For å yte godt, må man være trygg. Man må få lov til å være seg selv. Det høres ut som et banalt seminarslagord, men det er grunnleggende og sant.

Derfor sitter jeg her med et tidlig nyttårsforsett, etter en kveld med fine kolleger: Jeg skal se elevene mine bedre. Jeg skal prøve å se hver eneste en av dem, tydelig og godt.
Såpass fortjener de - de er tross alt landets beste elever.
Ikke fordi de har så høyt karaktersnitt, men fordi de er seg selv.

Fredagsdiktet: Det må

Ukas fredagsdikt kommer litt sent, jeg vet det. Men det kommer godt, og da er det vel greit?
For dette er et nydelig dikt, skrevet av en mann som opplevde langvarig og stor kjærlighet, og som skrev dette da kona hans døde.
Tenk å få et sånt ettermæle.

DET MÅ

Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

(Sigmund Skard)

Stem H for Hanne!

(et bedårende julebilde for å gjøre deg vennlig innstilt overfor meg)

Jepp, det er tid for Lynbloggen, en kjapp og uhøytidelig kåring hvor du kan stemme på din favorittblogg. Undertegnede er nominert, og hvis du vil gi meg en stemme, blir jeg hoppende glad (selv om jeg utad spiller blasert og later som om det ikke er så viktig).

Du går inn her, og gjør følgende:

• Du stemmer i pollen. Der kan du avlegge én stemme, og den er hemmelig med mindre du selv forteller det til alle.
• Så kan du også avlegge én stemme i kommentarfeltet, på samme blogg eller på en annen om du vil.
  
• Dersom stemmen i kommentarfeltet er positivt og godt begrunnet teller den ekstra.

I fjor var denne bloggkåringen svært omstendelig og gikk over mange, mange runder. Da ble det bedrevet en god del valgkamp for hver runde.

I år er opplegget litt annerledes, og om du er spesielt interessert i teknikalitetene, kan du lese om det der inne.

Stemme, nå!
For eksempel, da.
No pressure.

Storebrors scotsman-rant

Storebror (9) er glad i språk og liker å utforske forskjellige dialekter og aksenter. Når han i tillegg er rimelig fornøyd med populærkultur, dukker det opp rants som denne. Han dro den første gang ved middagsbordet forrige dagen, og nå fikk jeg ham til å gjenta den foran kameraet. Ikke fullt så spontant, men moro var det lell.

Popquiz: Noen som gjenkjenner den lille monologen?
Svar kan legges i kommentarfeltet - førstemann til mølla vinner, og mottar heder & ære.

Fredagsdiktet: turist-glimt II

turist-glimt II

vi må slutte å slåss
sa prestefruen fra Chicago
vi må bli som en eneste
stor familie
her i verden
og jeg
som hadde en hyggelig
promille på sherry og rødvin
nikket rørt og sa
skål på det

som en eneste stor familie
gjentok prestefruen
alle vi hvite i verden


- tufse (Gerd S. Færden), 1969

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

Ikke akkurat fredelig

Ikke nok med at mange av elevene kom for seint på skolen i dag fordi bussene var fanget i trafikk-kaos og E6 var sperret av.

På arbeidsrommet i dag betrodde en kollega oss verdens søteste paranoia-historie:
For noen dager siden kjøpte hun en vekkerklokke på Clas Ohlsson, men den virker ikke ordentlig, så hun hadde tenkt å ta den med seg i dag for å få den reparert.
- Men begynte jeg å tenke, hva om den begynner å ringe i sekken min, midt i Oslo sentrum i dag! Da tror sikkert alle at jeg er terrorist, kanskje jeg til og med blir arrestert. Så jeg turte ikke ta den med meg, forklarte hun beskjemmet.

Det må en fredspris til for å forvandle stor-Oslo til en krigssone og ellers sindige MK-lærere til paranoide konspirasjonsteorikere.

Og så juler vi litt til

Send your own ElfYourself eCards

Åpent brev til julenissen

Kjære julenisse,

Lillesøster (4) har nettopp lagd sin aller første ønskeliste til jul. Hun har jobbet mye med lista, gjort utstrakte kildesøk (mht bokstavenes utforming og plassering) og er veldig, veldig stolt.
- Vi må sende denne til Julenissen, sa Lillesøster da hun hadde erklært seg ferdig med verket.

Men ettersom hun nødig ville gi slipp på originalversjonen, ble vi enige om å ta et bilde av den, og heller sende deg bildet.
Her er det (du kan dobbeltklikke på bildet, så ser du teksten ordentlig):



Det er vel neppe nødvendig å forklare at her har Lillesøster skrevet navnet sitt (riktignok opp-ned), og de tingene hun ønsker seg mest: ski, skateboard, snowboard og film.
Spesifikasjon til sistnevnte: - Fin film, sier hun.

Og for at du skal vite hvem som skal ha (kanskje noen av) disse tingene når du kommer inn i stua vår etter middag selveste julaften, har vi lagt ved et bilde av opphavsfrøkna til dokumentet.
Så glad og stolt er man når man har lagd sin første juleønskeliste:




PS. Lillesøster hilser og forsikrer deg om at hun er ganske snill.
I hvert fall av og til.

Fredagsdiktet: Skeiserenn

SKEISERENN

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg -
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge (1966)

Mas mas mas over hele linja

Jeg skjønner ikke hvordan jeg noensinne tidligere i livet har kunnet tro at jeg hadde det travelt.
Før visste jeg ikke hva travelt var.
Jeg savner før.

Nå er jeg blitt en sånn person jeg egentlig ikke vil være, en sånn som gnåler om hvor mye jeg har å gjøre, huffer og puffer om tidsklemme og arbeidspress, oppgaveinnleveringer og vurderinger, foreldremøter, elevsamtaler og aktiviteter til enhver tilfeldige stakkar som måtte spørre hvordan det går. Det er nummeret før jeg drar hele regla til dama i kassa på Meny mens jeg trekker kortet.
Jeg hører at det skjer, men jeg klarer ikke stoppe klagestrømmen. Jeg trekker bare skuldrene enda litt lenger opp mens jeg legger det til på lista over ting jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke fullt ut kontrollerer.

Jeg er blitt en tidsklemmesyter, og jeg hater det.

Men akkurat nå er det ikke nok timer i døgnet til å få gjort alt og samtidig få en god natts søvn. Jeg har lyst til å se noe dumt på TV, spise godteri med ungene og sove i tolv timer.
I stedet sitter jeg på overtid på jobben og syter litt ekstra på bloggen min, før jeg skal ta på meg overskuddsmaska og tilbringe hele pokkers kvelden på utdanningsmesse. Så skal jeg hjem og forberede morgendagens framføring av den siste høyskole-oppgaven før jul. Og lørdag må jeg få unna vurderingene som de stakkars elevene mine har ventet altfor lenge på, for på søndag er det Storebrors juleavslutning med speideren og julegrantenning i borettslaget. Og planlegging av ny uke.

- Det er bare for en periode. Det går over. En ting av gangen, nå, sier jeg til meg selv. Men jeg er ikke noe flink til å høre etter. Jeg ønsker meg tid til jul. Nå må jeg løpe.


Denne vidunderlige ruta er hentet fra vidunderlige Nanna Johanssons blogg Fem bilder. Sjekk ut hjemmesida hennes også: Fulheten.

Si det med limerick

Mannen har bursdag i dag - den siste noenogtrettiårsdagen. Hepp!
Han fikk selvsagt gave (Panserhjerte-boka til Nesbø, ikke voldsomt originalt, men helt nødvendig).

I tillegg fikk han et kort med selveste rosinen i gratulasjonspølsa: En bursdagslimerick!
Jepp. Ingenting sier "jeg elsker deg" som en limerick:

Dagens outfit

Åh, det er så mange morsomme t-skjorter der ute på internettet! Denne har jeg kjøpt på DJ tees. Midt i blinken som jobbantrekk, synes jeg.