Fredagsdiktet: uten navn, men med mye sommer

Dikt kan virkelig komme til en via de minst ventede veier. Ukas fredagsdikt snublet jeg over i Språkrådets blad Statsspråk.
Er det ikke sommerlig og berusende fint (diktet, altså, ikke bladet for godt språk i staten)?
Åh, jeg har mumlet det for meg selv i to dager allerede. Riktignok er det slett ikke tid til å drikke vin for en arbeidende stakkar i dag, for jeg skal svette i timevis over en haug vurderinger og min egen oppgave som skal leveres til uka. Nå er det høysesong for både lærere og studenter, og dermed ryker jeg på en dobbel høysesong.

Men om noen uker, når alle vurderinger er gjort, alle oppgaver innlevert og alle sensoroppdrag gjennomført - DA, gitt. Åhåhå.



Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.

Hvem har skapt alle blomstene? Kjør debatt!

På bare en uke har det eksplodert i hagen vår. Epleblomster og syrin slåss om oppmerksomheten.
Lillesøster kikket henført ut av vinduet fra andre etasje, ned på det fargerike synet.

– Åh, så fint! Det er Gud som har lagd blomster på trærne, forklarte hun pappa.
Utsagnet påkalte et tørt snøft fra Storebror:
– Hånei, det er nok evolusjonen som har ansvaret for dét. Riktignok er jeg kristen, men jeg er ikke tett i kålen. Jeg er vitenskapelig, jeg.

Syk dame, syk hjerne

I går følte jeg meg delvis klein da jeg dro på skolen, og verre skulle det bli. Jeg hutret som ei skabbete bikkje store deler av dagen, og spurte stadig elevene om det var skrekkelig kaldt i klasserommet (i et av klasserommene var det virkelig kaldt, men ellers var det visstnok bare noe jeg innbilte meg). Halsen verket og nesa tettet seg stadig mer til, og jeg gruet meg skikkelig til å sykle hjem i en sånn tilstand. Vel, jeg kom meg både til Lillesøsters barnehage og hjem igjen, men da sa det stopp. Åh, så synd jeg syntes på meg selv!

Jeg ringte Mannen for å høre når han kom hjem fra jobben - jeg trengte avløsning, fort!
- Ja, nå har jeg nettopp kommet til Åråsen, sa Mannen fornøyd.
Pokker!
Jeg hadde glemt den hersens LSK-kampen, og det faktum at Mannen jobber frivillig med mediekoordinering under kampene.

Pokkers frivillighetsdustemann!
Som om ikke kona hans trengte mer støtte enn LSK akkurat da (når det er sagt, trenger vel LSK all den støtten de kan få, men jeg var ikke veldig rasjonell).
Så jeg bestilte pizza til ungene med skjelvende fingre, mens jeg trakk pleddet tettere rundt meg selv og snufset selvmedlidende. Barna var faktisk ganske medfølende, og da det var tid for legging av Lillesøster, sa Storebror klokt:
- Du kan godt legge deg, du også, mamma. Det er jo ikke så lenge til pappa kommer hjem, jeg klarer meg fint. Du er jo syk.
Åh, så fin sønn å ha! Og helt uten skrupler gjorde jeg som han foreslo, og sov i samfulle fjorten timer, før jeg våknet opp, drakk en hel del vann og sov litt til.

Men sannelig er det rart å sove sånn på formiddagen, når man har feber og hjernen er litt urolig i utgangspunktet.
Bland dette med en stor, skramlende søplebil, noen jagerfly som dundret forbi så det skrallet i veggene og håndtverkere som hamret løs på et av nabohusene, så skjønner du sikkert at jeg hadde urolige og delvis apokalyptiske drømmer.

Jeg gikk på videregående og oppdaget plutselig at jeg ikke hadde vært tilstede i det hele tatt i mattetimene, jeg visste ikke engang hvem læreren var, og ante ikke noe om pensum.
Jeg kjente panikken gnage i halsen - nå hadde jeg ikke sjanse! Mens jeg løp for å finne noen som kunne hjelpe meg med en oversikt, smalt det plutselig skikkelig - BOOOOM - og jeg måtte dukke ned.

Overalt regnet det med bomber, og vi visste ikke hva det dreide seg om. Noen ropte at det var russerne som skulle hevne Melodi Grand Prix, men en liten gutt med store øyne hvisket til meg at dette var straffen for at vi hadde neglisjert kildesortering så lenge. Han sa det på en måte som fikk meg til å fryse innvendig.

(....og så våknet jeg litt...)

Og jeg var på hyttetur med mange av de jeg studerte sammen med. De var kledd i feltuniformer og det begynte fint, men plutselig var det slett ikke noen kosetur, det var alvor! Jeg måtte kaste meg ned bak en busk, og mens jeg lå der, kom en diger edderkopp klatrende på foten min. En av studiekameratene mine sa at hvis jeg klarte å holde meg rolig, ville den bli til en nydelig sommerfulg, men hvis jeg gjorde en brå bevegelse, ville den hugge meg i beinet slik at jeg aldri kunne gå på det igjen. Angsten var overveldende. Jeg kjente edderkopptyngden på beinet, og hørte den høye, klaprende lyden den lagde mens den klatret oppover.

(..og så våknet jeg litt..)

Og jeg var i Strøget i København sammen med massevis av andre handlende, og Hare Krishna-syngende munker kom oppover gata, og alle syntes det virket så underholdende og flott, men jeg var den eneste som skjønte at de var onde, ONDE, og at de kom til å drepe noen av oss.
Og de kom nærmere og nærmere.
De planla å drepe meg.
Det dundret i trommene og jeg kom meg ikke unna, folkemengden var for tett. De kom nærmere, nærmere. Jeg så at de hadde oppdaget meg.

Og sånn fortsatte det. Jeg våknet utpå dagen, helt utslitt. Det er pokker ikke noen piknik å være syk. I morgen drar jeg på jobb, uansett. Alt er bedre enn dette.


Note to self: Mulig at man heller ikke bør lese Mengele Zoo mens man har feber.

Pinsehelga i bilder

Friskus som jeg er blitt, syklet jeg en tur til Nebben fredag formiddag for å svømme noen runder. Om sommeren er det stappfullt både på gressplenen og i bassengene, men hvor mange badegjester ser du på bildet her? Riktig: Ingen! Den oppmerksomme betrakter vil se en enslig badevakt som rusler langs hekken. Det føltes som om Nebben var mitt private badeanlegg. Åh, det var en fin svømmestund. Tror jeg skal snike meg til noen morgensvømminger framover, såfremt det ikke plutselig begynner å hagle, eller noe sånt. Man vet jo aldri.



Etter skole- og jobbtid pakket vi barn og bagasje i bilen og vendte snutene mot Costa del Østfold for å erklære hyttesesongen for åpnet, helt på ordentlig.
Det finnes ikke bilvei ut til hytta vår, den ligger på den ytterste, nøgne (halv)ø. Den kan nåes ved en drøy halvtimes frisk gange i ulendt terreng, eller en kjapp båttur. Vi valgte det siste, og ungene hylte av glede hele veien ut. Sant å si presterte jeg noen gledeshvin selv, da jeg kjente den deilige sjølukta igjen.



Lillesøster gikk straks i gang med å plukke blomster, for det bugnet der ute. De ble litt molefonkne av å røskes opp av en beinsterk barnehånd, men det ser bra ut allikevel. Vi ryddet ut hagemøbler og la gladduk på bordet, og kunne sitte ute til det ble natt. Det er så stille der ute. Alt man hører er en og annen motorbåt (ja, og den lave summingen fra doen, da - men det er liksom ikke like lyrisk).


Storebror tok raskt opp en av sine favoritthyttesysler: Spikking (og saging, og hogging av ting med øks). Vi har ikke TV, spillkonsoller og denslags her ute (vi har ikke engang innlagt vann), så ungene blir skikkelig flinke til å kjede seg. Og du verden, så mye de klarer å finne på da. Lillesøster plukket for eksempel kongler i timesvis.
De nedlater seg til og med til å leke med hverandre.



Noen var mer innstilte på å innlede badesesongen enn andre. Lillesøster maste i timevis, og ville slett ikke gå med på at det ikke var ordentlig sommer ennå. Hun nøyde seg med tørrtrening en stund, men til slutt ga vi etter.



Og dermed kunne vi rusle ned stien til sundet, hvor det er kjempelanggrunt og dermed akkurat passe for ei frøken som ikke svømmer så bra som hun liker å innbille seg, og for en Storebror som liker å fange krabber med hendene.



Idiotisk kaldt vann, konstaterte den voksne delen av familien. Friskt, men absolutt overkommelig, var ungenes dom. De ble våte i håret, begge to, og Storebror fanget ei bøtte full med reker og krabber sammen med nabohytteungene. Dem hadde han ikke sett på et år, men det var straks business as usual.



Hyttetomta bugner av markjordbærblomster. Det blir mange strå fulle av små, røde bær senere i sommer. Jeg klarte heldigvis å skåne de aller fleste da jeg gikk amok med kantklipperen i dag.


Og peonene er bristeferdige. Når de blomstrer, ser det nesten obskønt ut.
Det heter peoner, ikke sant? Jeg er så tullete dårlig på blomsternavn.

Fredagsdiktet: The Fly

I forbifarten: En skikkelig klassiker som fredagsdikt i dag. Nå skal jeg ut og trekke sommerluft. God helg!


The Fly

Little Fly,
Thy summer's play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink, and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath
And the want
Of thought is death;

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

(William Blake)

Ukas fredagsdikt: Leserbrevet

Denne uka går jeg virkelig ut over all sedvane med fredagsdiktet. Riktignok har jeg vært spenstig og slått til med sanger tidligere, men nå drar jeg det et hakk lenger og tilbyr et leserbrev.
Jepp, et leserbrev.
- Hvorfor det, spør du kanskje?
En link til dette leserbrevet ble postet på Twitter av @stephenfry i går, med teksten
"The best letter I've read for a long time. (...) Not ashamed to say it made me cry".
Rikke (som er på langhelgsbesøk her nå) leste det høyt for meg, og vi gråt begge to.
Uten å være det spor flaue.

Det er så godt at det trygt kan regnes som poesi, og budskapet bør deles med mange, mange
– ergo blir det fredagsdikt i avisform:

Many letters have been sent to the Valley News concerning the homosexual menace in Vermont. I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people.

I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. You have been robbing me of the joys of motherhood ever since my children were tiny.

Les resten her.

God helg.

Vann - en fotoutstilling

Vi har mange fotointeresserte elever. I morgen åpner andreklassingene våre sin fotoutstilling på Akershusmuseet, avdeling Strømmen. Bor du i nærheten, anbefaler jeg at du tar deg en tur innom en dag for å nyte bildene.
Hvis du vil ha en liten sniktitt før besøket, eller bor et stykke unna (stakkars!), kan du klikke her.

Selv er jeg slett ingen fotograf, da min visuelle begavelse er usedvanlig begrenset. Men elevenes dyktige fotolærer (og min hyggelige kollega) Stian blogger også, og du kan besøke hans fotoblogg her.

Kvinne (37) slått ned av fjærkre

Jeg så den plutselig på vei hjem fra skolen, den fløy faretruende lavt, rett mot meg. En overivrig redebygger med en altfor stor grein i nebbet. Greina var godt over halvmeteren lang, og fuglen ikke på langt nær like stor. Snakker om sviktende dømmekraft. Den kjempet for å holde høyden. Det måtte gå galt. Jeg dukket ned over sykkelstyret, men ikke langt nok.
Whækk, sa det da greina traff meg midt i hodet så det sang.

Slått ned av fjærkre, nå.
Så har man prøvd det også. Og jeg som hadde et anstrengt forhold til fugler allerede. Små, stikkende øyne, spisse nebb, rare klør og ekle, lusete fjær.
Morderiske jævler. Nå er det personlig.

Hvem er jenta di?

I ettermiddag var Lillesøster i bursdagsselskap hos ei litt eldre nabojente, og det var etter sigende veldig stas. Bursdagsbarnets foreldre har en ekstra soft-spot for Lillesøster. Muligens fordi de kommer fra området hvor Lillesøster er født, muligens fordi Lillesøster simpelthen er bedårende. Samme det, hyggelig er det uansett.
Selv tilbragte jeg ettermiddagen rett nedi gata, i hagen til verdens beste svigerinne. Vi påførte oss den tradisjonelle vårsolbrentheten, og hadde for øvrig ubegripelig mye å snakke om.

Da bursdagen var ferdig og Lillesøster skulle hentes, kom jeg trampende inn i en entré som var fullstappa av sukkerhøye barn og høfligventende foreldre. Noen av ungene ropte ned Lillesøster med den klassiske barnehagebeskjeden "Du blir heeentaaa!".

I hjørnet av entreen sto ei jente i seksårsalderen og kikket inkvisitorisk på meg:
– Hvem er du mammaen til?
– Jeg er mammaen hennes, sa jeg, og pekte på Lillesøster, som tok på seg skoene.
Seksåringen kikket vekselsvis på meg og Lillesøster, med et stadig mer mistenksomt blikk. Jeg ante den neste replikken. Ganske riktig:
– Det er litt rart at du er mammaen hennes.
– Åh, hvorfor det?
– For dere har så forskjellig farge. Hun er brun, og du er veeeeldig lys.

( – Heyh, så innmari lys er jeg vel for pokker ikke, jeg har jo drukket vin i sola i to timer allerede!
Nei, det sa jeg ikke, det tenkte jeg bare. Dette er hva jeg faktisk sa:)

– Joa, vi har forskjellig farge, men det er jo mange forskjellige farger på folk?
Jenta var fremdeles ikke overbevist, og gikk imponerende systematisk til verks:
– Hvor er DU født hen?
– Her i Norge.
– Hvor er jenta di født hen, da?
– Hun er født i Etiopia.
Jeg forberedte meg på en forklaring på hvor Etiopia er, hvorfor Lillesøster var født i et annet land, hvordan alt henger sammen og alt det der, men nå demret det betraktelig for seksåringen. Hun lyste opp:
– Åååh, er hun adoptert?
– Ja.
– Ååååja! DA skjønner jeg det!

Og dermed var den saken grei, end of story, ikkeno' problem.
Der har enkelte voksne noe å lære.

Fredagsdiktet: Nåken gode ting

Aiaiai, dette holder akkurat - men jeg er en deadlinejunkie, og er dermed godt fornøyd med at fredagsdiktet postes en snau halvtime før fredagen er offisielt ferdig. God margin, spør du meg. Særlig med tanke på at noen har hatt en dag stappfull av travle moroting. Skoledagen var nemlig ikke en helt vanlig dag: Vi har gjennomført tidenes første utdeling av Gullsnilen-prisen. Det ble en finfin affære med pynt, pomp og prakt, og noen av oss gjorde ting vi slett ikke kan (som for eksempel å ræppe en selvkomponert greie, iført onepice lagd av søplesekker og gaffatape - bare for å nevne noe).

Mange fine elever fikk velfortjente priser, mange fine elever var entusiastisk publikum, og mange fine elever gjorde en fantastisk innsats med selve arrangementet. Det er mye god læring i å gjennomføre slike ting, og ikke minst er det identitetsskapende så det holder. Hurra!
At vi lærere på avdelingen fikk noen suverene timer etterpå med utekafé og restaurant, god mat, god drikke, gode historier og alt som ellers hører med, gjør ikke akkurat dagen noe kleinere.

Men nok om det: Fredagsdiktet, ja. Jeg må jo huske fredagsdiktet midt i alt dette fine. Kanskje virker det litt rart å bruke et trøstedikt på en dag man er generelt glad, men egentlig er det helt logisk. For diktet handler jo om å finne (og ikke minst holde fast ved) de fine, gode tingene her i verden. Diktet er for øvrig visstnok best kjent som en sang av vestlandsbandet Vamp, men ettersom jeg slett ikke er noen Vamp-jente, velger jeg å se bort fra akkurat det, og heller konsentrere meg om selve teksten.

Og da jeg gikk av bussen i kveld, trakk jeg pusten skikkelig og kjente på vårlukta som ligger i lufta, hvor pent det er når det lyser fra rekkehusvinduene i skumringen og hvor godt det var å kunne løpe opp bakken til hjemmet mitt. Det er ikke småtteri, egentlig.


Nåken gode ting

Når verdo bler dumme, så leita
eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.

Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav.

Og ungar e go’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim.

Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.

Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslobesøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk.

Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.

D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund.

(Ingvar Moe)

Nerds 'r' us

Torsdag ettermiddag, mens jeg monterer ny sykkel, tar jeg sykkelkurven på hodet og snur meg mot Lillesøster:
- Ser du hvem jeg er nå?
- Du er Darth Vader! utbryter 4-åringen begeistret, uten å blunke.

The Force is strong with this one.