lørdag 8. mai 2010

Hvem er jenta di?

I ettermiddag var Lillesøster i bursdagsselskap hos ei litt eldre nabojente, og det var etter sigende veldig stas. Bursdagsbarnets foreldre har en ekstra soft-spot for Lillesøster. Muligens fordi de kommer fra området hvor Lillesøster er født, muligens fordi Lillesøster simpelthen er bedårende. Samme det, hyggelig er det uansett.
Selv tilbragte jeg ettermiddagen rett nedi gata, i hagen til verdens beste svigerinne. Vi påførte oss den tradisjonelle vårsolbrentheten, og hadde for øvrig ubegripelig mye å snakke om.

Da bursdagen var ferdig og Lillesøster skulle hentes, kom jeg trampende inn i en entré som var fullstappa av sukkerhøye barn og høfligventende foreldre. Noen av ungene ropte ned Lillesøster med den klassiske barnehagebeskjeden "Du blir heeentaaa!".

I hjørnet av entreen sto ei jente i seksårsalderen og kikket inkvisitorisk på meg:
– Hvem er du mammaen til?
– Jeg er mammaen hennes, sa jeg, og pekte på Lillesøster, som tok på seg skoene.
Seksåringen kikket vekselsvis på meg og Lillesøster, med et stadig mer mistenksomt blikk. Jeg ante den neste replikken. Ganske riktig:
– Det er litt rart at du er mammaen hennes.
– Åh, hvorfor det?
– For dere har så forskjellig farge. Hun er brun, og du er veeeeldig lys.

( – Heyh, så innmari lys er jeg vel for pokker ikke, jeg har jo drukket vin i sola i to timer allerede!
Nei, det sa jeg ikke, det tenkte jeg bare. Dette er hva jeg faktisk sa:)

– Joa, vi har forskjellig farge, men det er jo mange forskjellige farger på folk?
Jenta var fremdeles ikke overbevist, og gikk imponerende systematisk til verks:
– Hvor er DU født hen?
– Her i Norge.
– Hvor er jenta di født hen, da?
– Hun er født i Etiopia.
Jeg forberedte meg på en forklaring på hvor Etiopia er, hvorfor Lillesøster var født i et annet land, hvordan alt henger sammen og alt det der, men nå demret det betraktelig for seksåringen. Hun lyste opp:
– Åååh, er hun adoptert?
– Ja.
– Ååååja! DA skjønner jeg det!

Og dermed var den saken grei, end of story, ikkeno' problem.
Der har enkelte voksne noe å lære.

12 kommentarer:

Mariannes blogg sa...

Nydelig <3
Barn forstår noen ganger myye mer (og raskere) enn voksne

Er bare innom for å minne om hjelm innlegg;)
Jeg synes forøvrig Dark Vader "hjelmen" var helt perfekt!!!

Mariannes blogg sa...

hihi *flau* DARTH

Ruth Bernssen Bø sa...

Barna tek ting raskt, ja, om dei bare får okei svar. Vi vaksne har nok ein tendens til å tenkja litt meir komplisert...

God søndag.

9na sa...

Ikke sant, det er ikke noe vanskelig rett og slett... :)

Anonym sa...

Hun høres ut som hun var håndterbar hun der. Da vi var i butikken på lørdag, traff ungene og jeg ei jente. Hun var født omtrent 60 år tidligere enn henne du traff. Så pene de er! Så nydelig hår hun har? Hvor er de fra? hvisket hun til meg så ungene ikke skulle høre det. De er fra Fredrikstad, hvisket jeg tilbak så høyt jeg kunne, - og stemmen min hørtes av en eller annen grunn litt mer hvesende enn hviskende ut.

Anonym sa...

Jeg sliter med å kommentere hos deg og alle andre blogspotmennesker for tida. De vil ikke, de vil ikke, - og så vil de så veldig at det blir to av dem.

Hanne sa...

Takk for kommentarer, dere.
Ja, unger er som regel greie å håndtere i sånne tilfeller. Verre med de (godt) voksne, som den seksti år eldre versjonen som Livet leker forteller om. Det hender jeg må stålsette meg litt ekstra med sånne.

Og Marianne: Hjelminnlegg kommer, altså. Særlig etter dagens hendelse. ;)

Hanne sa...

Livet leker: Hm, vet ikke helt hvofor det blir sånn, men ser at andre også har det problemet. Men det går bra, jeg sletter bare de overflødige. :)

Trine s sa...

Det er vel helt OK at noen unger sørger for at man ikke tar med seg feil barn hjem. Vi voksne kan være en smule uberegnelige etter et par timer med vin og sol ;)

Jeg er forøvrig en av de voksne som så gjerne vil spørre om ting, men ikke tør når jeg treffer foreldre med åpenbarn adopterte barn. Ikke for å være slem mot dem, men fordi jeg helt enkelt er en nysgjerrig sjel. Men jeg er voksen, og derfor er slike blogger som dette så fine for da får jeg svar uten å spørre først og tråkke på vonde tær uten å mene det.

Toril sa...

Så enkelt er det jo:)

Hanne sa...

Trine s: Det har du evig rett i, så sånn sett var det godt at noen holdt orden på sakene. :)

Når det gjelder dette med å spørre om ting, er det vel egentlig ganske enkelt: Hvis er generelt hyggelig og høflig, og man spør når det faller seg naturlig å snakke om denslags, skal det mye til at noen reagerer. Er man i tvil, passer man på at ungene er utenfor hørevidde.

Det noen (deriblant meg) av og til reagerer negativt på, er vel om spørsmålet inneholder en slags negativ/fremmedgjørende undertone eller sår tvil om hvorvidt vi er "ekte" familie. Alternativt at ungene våre er skikkelig lei av å få spørsmål basert på hudfarge. Men da må jeg altså ile til og understreke at vi veldig sjelden får sånne spørsmål, særlig her i nabolaget vårt, og at de fleste som spør er både hyggelige og høflige. :)

Hanne sa...

Toril: Ikke sant? Deilig når seksåringer har et så avklart forhold til begrepet adoptert. :)