Jeg har ligget febersyk og omtåket i to dager, og det er altså så slitsomt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. At øynene føles som hardkokte egg i skallen, at hodepinen knuger rundt panna som en litt for liten hjelm og at noen har gått løs på halsen med rivjern kan jeg forsåvidt takle – men disse hersens feberdrømmene!
De er simpelthen så stressende og intense at jeg så smått lurer på om det ikke hadde vært lettere å true seg på jobb. Heldigvis husker jeg bare en brøkdel av dem når jeg våkner mellom slagene, men de bruddstykkene som sitter, er gærne nok. Dagens highlights - både av den tullete og den skremmende sorten:
Jeg skulle synge duett med Kåre Conradi på direktesendt TV. Kåre og jeg skulle straks inn, rett etter en gruppe cheerleadere, da jeg oppdaget at jeg aldri hadde hørt julesangen vi skulle synge. Jeg fikk panikk. Mens Kåre tafatt prøvde å berolige meg, oppdaget jeg at i stedet for den smaragdgrønne, griselekre kjolen jeg skulle hatt på meg, hadde jeg en dobbeltspent, svart dressjakke over en formløs tunika med store svetteflekker. Og det var femten sekunder til jeg skulle på scenen.
(...og så våknet jeg litt...)
Jeg satt i en bil sammen med flere andre og ventet på å kjøre ombord på danskebåten. Det var lang kø og god tid, så jeg fant ut at jeg rakk å gå i kiosken. Jeg spurte de andre om de skulle ha noe, og Jens Stoltenberg ville gjerne ha en tjuepakning med Prince. Jaja, tenkte jeg, hvis Stoltenberg vil ha sigg, får jeg vel nesten kjøpe det til ham. Men i kiosken var de ansatte opptatt med å telle sure padder, så jeg ble forsinka. Jeg løp gatelangs i snøslaps tilbake til bilen, men rakk det ikke. Båten kjørte. Jeg sto igjen på kaia og visste ikke hva jeg skulle gjøre. I hånda knuget jeg Stoltenbergs sigarettpakke.
(...og så våknet jeg litt...)
Det var stort selskap i huset jeg er vokst opp i (som ble solgt på nittitallet), og der skulle det være koldtbord. Jeg gikk rundt med store fat med snitter for finne kjøkkenet. Det var så lenge siden jeg hadde vært der at jeg slet med å finne fram. Roastbiff og brie skvatt av fatene mens jeg sjonglerte dem mellom urimelig smale dørkarmer. Plutselig dukket det opp en hel gjeng med gamle studiekamerater. Jeg ble glad for å se dem, helt til en av dem påsto at hans familie hadde hevd på det ene soverommet vårt, det med en liten balkong. Det rommet skulle de bruke som sommerhus, mente han, og vi hadde fem minutter på oss til å pakke ut derfra.
– Men hva med roastbiffen, ropte jeg forvilet. – Roastbiffen!
(...og så våknet jeg litt...)
Jeg kjørte ski i ei bratt skogsløype, det gikk kjempefort, og det var mange små hopp. Men det var egentlig bare gøy, helt til jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil:
Jeg hadde ikke ski, jeg hadde sykkel, og nå nærmet jeg meg et kjempehopp. Det ble brattere og brattere, og sykkelbremsene virka ikke, for det var jo ei skiløype. Jeg angret som en hund på at jeg ikke brukte sykkelhjelm, for jeg visste at jeg kom til å bli knust som pinneved.
(...og så våknet jeg litt...)
Og så kom barnespøkelsene. Jeg var i et stort hus, og visste at det var opptil fem barnespøkelser der, men det var umulig å vite hvilke rom de befant seg i. Jeg snek meg rundt med hjertet i halsen og visste at snart var min siste time kommet.
Barnespøkelser er noe av det skumleste jeg vet, og når underbevisstheten min skal slå på storslegga, drar den fram enten barnespøkelser – eller mennesker som snakker med en annen stemme enn sin egen. Alternativt barnespøkelser som snakker med en annen stemme enn sin egen.
Å herrejemini.
Enter søvnparalyse
Det var selvsagt ikke det verste. For akkurat da jeg tenkte at nå for pokker, nå er toppen nådd, så trakk underbevisstheten ut selveste esset fra ermet: søvnparalysen.
Den gamle rakkeren som dukker opp av og til og skremmer livskiten ut av meg, fordi alt føles hundre prosent virkelig, samtidig som jeg ikke kan røre meg i det hele tatt.
Mønsteret er stort det samme hver gang, men at jeg vet hva som kommer, gjør ikke opplevelsen noe mindre skremmende.
Hvordan søvnparalyse arter seg? Sånn, for eksempel:
Jeg har våknet etter en forkavet drøm midt på dagen, og ligger godt under dyna i senga mi. Da hører jeg lyden av at inngangsdøra åpnes og lukkes, noen kommer inn i huset! Men det er jo dagen, alle er ute, jeg er jo alene?
Jeg hører skrittene i trappa, langsomme og bestemte. Jeg er lys våken og ser alle detaljer i rommet, men klarer ikke røre meg. Dyna ligger som et blyteppe over meg, jeg får knapt puste. Jeg åpner munnen for å skrike, men det kommer ikke noen lyd. Og skrittene kommer nærmere. Nå åpnes døra, jeg ligger med ryggen til og kan ikke se hvem som kommer inn.
Jeg hører skrittene på soveromsgulvet og kjenner søkket i madrassen når noen setter seg ned på sengekanten. Hjertet hamrer villt i brystet og den ukjente gjesten presser dyna nedover meg, det blir enda tyngre å puste, jeg klarer ikke skrike...
Og så våkner jeg. Hele jeg, ikke bare deler av meg. Og jeg er vettskremt og husker hver detalj, som om jeg skulle ha vært våken hele tida. Ikke rart folk før i tiden trodde søvnparalyse hadde med overnaturlige vesener å gjøre. Jeg ble voksen og vel internettbevandret før jeg fant ut at dette var et relativt vanlig fenomen, og ikke bare jeg som holdt på å bli fullstendig koko.
"Søvnparalyse har nok forekommet til alle tider – og over alt, noe ulike begreper fra forskjellige land tyder på. På japansk refereres det til et ord som betyr noe sånt som ”å sitte fast i metall”.
I Mexico og Indonesia snakker man om at ”en død sitter oppå en”, og i vårt land heter det at ”mara rir en”."
Jeg håper jeg snart blir frisk. Alternativt søvnløs.
Relatert bloggpost: Syk dame, syk hjerne
tirsdag 31. august 2010
fredag 27. august 2010
Fredagsdiktet: Myrtle
Forrige dagen benyttet jeg en fritime til å henge litt på skolebiblioteket (jeg kommer altså ikke over hvor stor bonus det er å ha bibliotek på jobben!) og snuse litt i dikthyllene. Det er sjelden noen kamp om plassen i akkurat den delen av rommet, så jeg kan boltre meg fritt og ta meg god tid. Snuse skikkelig på bøkene. Jeg lånte med meg et par stykker også, deriblant The Best of the Best American Poetry 1988-1997. Her er en smakebit.
Myrtle
How funny your name would be
if you could follow it back to where
the first person thought of saying it,
naming himself that, or maybe
some other persons thought of it
and named that person. It would
be like following a river to its source,
which would be impossible. Rivers have no source.
They just automatically appear at a place
where they get wider, and soon a real
river comes along, with fish and debris,
regal as you please, and someone
has already given it a name: St. Benno
(saints are popular for this purpose) or, or
some other name, the name of his
long-lost girlfriend, who comes
at long last to impersonate that river,
on a stage, her voice clanking
like its bed, her clothing of sand
and pasted paper, a piece of real technology,
while all along she is thinking, I can
do what I want to do. But I want to stay here.
(John Ashbery)
Myrtle
How funny your name would be
if you could follow it back to where
the first person thought of saying it,
naming himself that, or maybe
some other persons thought of it
and named that person. It would
be like following a river to its source,
which would be impossible. Rivers have no source.
They just automatically appear at a place
where they get wider, and soon a real
river comes along, with fish and debris,
regal as you please, and someone
has already given it a name: St. Benno
(saints are popular for this purpose) or, or
some other name, the name of his
long-lost girlfriend, who comes
at long last to impersonate that river,
on a stage, her voice clanking
like its bed, her clothing of sand
and pasted paper, a piece of real technology,
while all along she is thinking, I can
do what I want to do. But I want to stay here.
(John Ashbery)
tirsdag 24. august 2010
Insekthøst
Fordelen med å sykle gjennom skogen ved Nebbursvolden for tida, er at man ikke trenger å ta seg bryet med å spise frokost på forhånd. Det ordner seg med proteinene i forbifarten, så å si.
Man legger ut på veien sulten, og er mett når man kommer fram på jobb.
Mange minutter spart!
– Pføy, sa hun, og renset tennene for små vinger.
Så kom ikke her og si at man ikke gjør en innsats for miljøet.
Man legger ut på veien sulten, og er mett når man kommer fram på jobb.
Mange minutter spart!
– Pføy, sa hun, og renset tennene for små vinger.
Så kom ikke her og si at man ikke gjør en innsats for miljøet.
fredag 20. august 2010
Fredagsdiktet: Akrobatens bekjennelse
Akrobatens bekjennelse
Jeg kan stå på hendene
mens jeg spiser,
på hodet mens jeg synger.
Jeg kan balansere på
gjerder,
klatre i trær,
hoppe fra gren til gren
er den minste kunst
for meg.
Jeg kan henge etter beina
og sove slik
flaggermusen gjør,
jeg kan sitte så lenge
jeg vil
på toppen av en flaggstang.
Men når jeg står med
begge
føttene
fast på jorden
blir jeg svimmel
og
faller.
(Lars Saabye Christensen)
torsdag 19. august 2010
Kunsten å være norsk i Norge
Dagens innlegg er skrevet av Kristina, som i tillegg til å være en av leserne mine, også er en venninne av en venninne. Det var sånn jeg fikk snusen i denne historien. Kristina ble mildt sagt overrasket da hun oppdaget at barna hennes ifølge VG var en del av disse ikke-norske ungene som kan by på utfordringer i osloskolene, så hun undersøkte avisas tallmateriale og definisjoner. Dette vil du lese, så jeg gir ordet til Kristina:
Hvis noen hadde spurt meg for noen år tilbake om barna mine skulle bli norske, hadde jeg kanskje lurt på om det hadde rabla for ham eller henne. Jeg er jo født og oppvokst her på berget, med ski på beina og topplue øverst. Norsk pass har jeg også. Hvorfor skulle jeg ikke få norske barn?
Men det viser seg at ungene mine ikke er etnisk norske. Pussig. Hvordan skjedde det egentlig? Jo, det viser seg, skal man tro norske medier, at for å få innpass i den eksklusive klubben for de etnisk norske, må man ha TO norske foreldre. Det røyk det medlemskapet.
For mine poder har en pappa fra det store, skremmende utlandet. Tenk det. Og da teller man plutselig med i den store samlepotten – de ”ikke etnisk norske”. Det er helt sant.
Tidligere i sommer trykket VG denne saken som del av sin serie ”Det nye Norge": Nesten ingen etnisk norske i 1.klasse.
Dette er skremmende lesning for mange, og spesielt for dem med skolebarn i hovedstaden. Her lukter det dårlig integrering og elendige norskkunnskaper lang vei. For antallet ikke etnisk norske barn er jo skyhøyt mange steder. Men hvem er egentlig disse ikke etnisk norske elevene? Det sier jo saken fint lite om.
Så jeg sendte mail til journalisten og ba henne forklare. Hun svarte:
”Jeg har definert ikke etnisk norske som barn født i et annet land enn Norge, eller barn av foreldre født i et annet land enn Norge”.
Hmmm, tenkte jeg. Og sendte et nytt spørsmål; Holder det at én av foreldre er ikke-norsk, for at barna havner utenfor ”det gode selskap” av de etnisk norske?
Svaret var ”ja”. Ser man det.
Per definisjon har jeg altså ikke etnisk norske barn. Jeg kjente at det nappet litt i irritasjonsnerven oppi tinningen. For sist jeg sjekket snakket ungene mine ganske så godt norsk, om jeg må få si det selv, og forholdsvis godt integrerte i det norske samfunnet synes jeg nok også de er (selv om jeg kanskje kan påstås å være inhabil i saken).
Naboenes barn, med norsk/danske og norsk/engelske foreldre (alle barna født og oppvokste her til lands), framstår heller ikke for meg som en spesiell utfordring i skolesammenheng. Men i VGs røde tallmateriale bidrar alle disse barna til den høye prosentandelen og plasseres implisitt i en slags ”problembås”. Minner også om VGs artikkel i vinter: Norskspråklige elever kan bli i mindretall, der de viser fordelingen av de minoritetsspråklige barna i Osloskolene, nok en gang uten å definere hvem som regnes for å tilhøre gruppen.
Jeg påpekte for journalisten at hun kanskje burde ha gjort tallmaterialet sitt noe klarere, og at en definisjon av begrepene nok ville gjort saken mer nyansert, dog kanskje ikke solgt like mange aviser. Jeg fikk følgende svar:
”Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal formulere meg i denne saken, for å unngå å støte noen. Vi diskuterte dette på morgenmøtet vårt nå, og ble enige om at ikke etnisk norske og etnisk norske er i alle fall mye bedre enn "svarte" og "hvite".
Heisann, det var ikke småtterier heller! Greit at det norske språket kanskje ikke er like ordrikt som andre, men klarer virkelig ikke redaksjonen i en av Norges største aviser å komme opp med flere alternative måter å uttrykke seg på enn dette???
Og hva er det egentlig man forsøker å oppnå med en slik artikkel?
Bidrar den egentlig med noe som helst, annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt og fordommer? Lærer vi noe som helst av dette? Er kilder og tall som presenteres pålitelige?
Jeg sendte en ny mail, denne gangen til SSB, for å høre hvordan de definerer ”ikke etnisk norsk”. Men det gjør de visst ikke, viste deg seg. De svarte nemlig at:
”SSB inndeler ikke sin statistikk i etnisitet, men etter landbakgrunn og statsborgerskap”. Vips var plutselig barna mine norske igjen! Og det helt uten språkkurs og innføringskurs i norsk kultur.
Hva må egentlig til for å kunne kalles norsk? Må man ha 2 norske foreldre, 4 norske besteforeldre, 8 norske olderforeldre og 16 norske tipp-oldeforeldre?
Misforstå meg rett. Det viktigste for meg er ikke at barna mine på død og liv skal regnes som etnisk norske.
Det jeg ønsker meg er presis journalistikk, som bidrar til å opplyse og belyse, ikke skape frykt og fordommer. I vår bydel finner man familier som vår i annethvert hus. En forelder fra Norge, den andre ikke. Etnisk norsk eller ikke, spiller ingen rolle egentlig. Men ikke fremstill det som om disse barna er fremmedspråklige og fremmedkulturelle. Barna er flerspråklige og flerkulturelle, det er en forskjell. De er ikke et problem for norsk skole, de er en ressurs.
Om en uke starter eldstejenta i 1. klasse på en skole som, ifølge VG, har 77 prosent minoritetselever. Om vår håpefulle er en av dem – ja det kan jeg jo bare lure på (selv om jeg nok vet svaret).
-----------------------------------------------------
Og så tar Hanne ordet igjen: Takk for innlegget, Kristina!
Det er ingen tvil om at disse begrepene sauses sammen på de mest forvirrende vis, og jeg lurer også på hvilket formål det tjener å behandle det så lemfeldig.
At det er flere medier som sliter med både tall- og begrepsbruk, kan man for eksempel lese i disse bloggpostene borte hos Eirik Newth:
Aftepostens bevisstløse språkbruk
NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet
Hvis noen hadde spurt meg for noen år tilbake om barna mine skulle bli norske, hadde jeg kanskje lurt på om det hadde rabla for ham eller henne. Jeg er jo født og oppvokst her på berget, med ski på beina og topplue øverst. Norsk pass har jeg også. Hvorfor skulle jeg ikke få norske barn?
Men det viser seg at ungene mine ikke er etnisk norske. Pussig. Hvordan skjedde det egentlig? Jo, det viser seg, skal man tro norske medier, at for å få innpass i den eksklusive klubben for de etnisk norske, må man ha TO norske foreldre. Det røyk det medlemskapet.
For mine poder har en pappa fra det store, skremmende utlandet. Tenk det. Og da teller man plutselig med i den store samlepotten – de ”ikke etnisk norske”. Det er helt sant.
Tidligere i sommer trykket VG denne saken som del av sin serie ”Det nye Norge": Nesten ingen etnisk norske i 1.klasse.
Dette er skremmende lesning for mange, og spesielt for dem med skolebarn i hovedstaden. Her lukter det dårlig integrering og elendige norskkunnskaper lang vei. For antallet ikke etnisk norske barn er jo skyhøyt mange steder. Men hvem er egentlig disse ikke etnisk norske elevene? Det sier jo saken fint lite om.
Så jeg sendte mail til journalisten og ba henne forklare. Hun svarte:
”Jeg har definert ikke etnisk norske som barn født i et annet land enn Norge, eller barn av foreldre født i et annet land enn Norge”.
Hmmm, tenkte jeg. Og sendte et nytt spørsmål; Holder det at én av foreldre er ikke-norsk, for at barna havner utenfor ”det gode selskap” av de etnisk norske?
Svaret var ”ja”. Ser man det.
Per definisjon har jeg altså ikke etnisk norske barn. Jeg kjente at det nappet litt i irritasjonsnerven oppi tinningen. For sist jeg sjekket snakket ungene mine ganske så godt norsk, om jeg må få si det selv, og forholdsvis godt integrerte i det norske samfunnet synes jeg nok også de er (selv om jeg kanskje kan påstås å være inhabil i saken).
Naboenes barn, med norsk/danske og norsk/engelske foreldre (alle barna født og oppvokste her til lands), framstår heller ikke for meg som en spesiell utfordring i skolesammenheng. Men i VGs røde tallmateriale bidrar alle disse barna til den høye prosentandelen og plasseres implisitt i en slags ”problembås”. Minner også om VGs artikkel i vinter: Norskspråklige elever kan bli i mindretall, der de viser fordelingen av de minoritetsspråklige barna i Osloskolene, nok en gang uten å definere hvem som regnes for å tilhøre gruppen.
Jeg påpekte for journalisten at hun kanskje burde ha gjort tallmaterialet sitt noe klarere, og at en definisjon av begrepene nok ville gjort saken mer nyansert, dog kanskje ikke solgt like mange aviser. Jeg fikk følgende svar:
”Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal formulere meg i denne saken, for å unngå å støte noen. Vi diskuterte dette på morgenmøtet vårt nå, og ble enige om at ikke etnisk norske og etnisk norske er i alle fall mye bedre enn "svarte" og "hvite".
Heisann, det var ikke småtterier heller! Greit at det norske språket kanskje ikke er like ordrikt som andre, men klarer virkelig ikke redaksjonen i en av Norges største aviser å komme opp med flere alternative måter å uttrykke seg på enn dette???
Og hva er det egentlig man forsøker å oppnå med en slik artikkel?
Bidrar den egentlig med noe som helst, annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt og fordommer? Lærer vi noe som helst av dette? Er kilder og tall som presenteres pålitelige?
Jeg sendte en ny mail, denne gangen til SSB, for å høre hvordan de definerer ”ikke etnisk norsk”. Men det gjør de visst ikke, viste deg seg. De svarte nemlig at:
”SSB inndeler ikke sin statistikk i etnisitet, men etter landbakgrunn og statsborgerskap”. Vips var plutselig barna mine norske igjen! Og det helt uten språkkurs og innføringskurs i norsk kultur.
Hva må egentlig til for å kunne kalles norsk? Må man ha 2 norske foreldre, 4 norske besteforeldre, 8 norske olderforeldre og 16 norske tipp-oldeforeldre?
Misforstå meg rett. Det viktigste for meg er ikke at barna mine på død og liv skal regnes som etnisk norske.
Det jeg ønsker meg er presis journalistikk, som bidrar til å opplyse og belyse, ikke skape frykt og fordommer. I vår bydel finner man familier som vår i annethvert hus. En forelder fra Norge, den andre ikke. Etnisk norsk eller ikke, spiller ingen rolle egentlig. Men ikke fremstill det som om disse barna er fremmedspråklige og fremmedkulturelle. Barna er flerspråklige og flerkulturelle, det er en forskjell. De er ikke et problem for norsk skole, de er en ressurs.
Om en uke starter eldstejenta i 1. klasse på en skole som, ifølge VG, har 77 prosent minoritetselever. Om vår håpefulle er en av dem – ja det kan jeg jo bare lure på (selv om jeg nok vet svaret).
-----------------------------------------------------
Og så tar Hanne ordet igjen: Takk for innlegget, Kristina!
Det er ingen tvil om at disse begrepene sauses sammen på de mest forvirrende vis, og jeg lurer også på hvilket formål det tjener å behandle det så lemfeldig.
At det er flere medier som sliter med både tall- og begrepsbruk, kan man for eksempel lese i disse bloggpostene borte hos Eirik Newth:
Aftepostens bevisstløse språkbruk
NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet
tirsdag 17. august 2010
Alarm! Alarm! Sjokkbok på Romerike!
– Dette oppfordrer ikke akkurat til økt leselyst, sier mamma Elizabeth Larsen til rb.no.
OK, så kommer barnet ditt hjem fra skolen med ei bok som er frynsete og stygg. Det er selvsagt synd. Du tenker at "denne kan han ikke bruke".
Så hva gjør du?
Sender du med en beskjed til skolen i beskjedboka?
Ringer du læreren og sier ifra?
Neida!
Det naturlige er selvsagt å kontakte lokalavisa, som i sin tur bestemmer seg for å bruke tid og spalteplass på denne Alarmerende og Sjokkerende Saken.
Og så får skolen anledning bruke tid på å svare på ankl... eh... henvendelser fra pressen i stedet for å kommunisere direkte med hjemmet.
Det er sånt som legger grunnen for et utmerket skole-hjem-samarbeid.
mandag 16. august 2010
Snapshot (3)
Forbløffende deilig å være tilbake i hverdagen igjen, selv om jeg var idiot-trøtt da jeg vinglet avgårde til jobben i det som føltes som midt på natta, men som egentlig bare var sjokkerende tidlig for en ferieør hjerne.
På brua over Nitelva måtte jeg gå av sykkelen et øyeblikk – for å snapshotte dette med mobilen.
Jeg har verdens fineste bilfrie skolevei!
søndag 15. august 2010
Kommer jeg til å huske denne dagen om tjue år?
Feriens aller siste dag har vært en strålende sensommerdag, med glade unger løpende inn og ut av huset og generelt mye moro.
Nå er det snart kvelden og det er blitt mer oversiktlig: Lillesøster (4 1/2) har ei venninne på sitt rom, og Storebror (9 1/2) har en kompis på sitt rom.
Gutta bygger intrikate legokonstruksjoner og grubler og diskuterer lavmælt. På jentenes rom høres det ut som om de er i ferd med å hoppe seg gjennom gulvet og rett ned i første etasje.
I tillegg synger de, så høyt de fireårige strupene klarer (og de som har hørt fireåringer skrike, vet at det ikke er småtteri):
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
Hvor får hun sånt fra? Jeg som har prøvd å fostre opp ungene på hederlig rock og en anelse hip hop. Jeg sitter i første etasje og veksler mellom å gremmes og sjarmeres, mens jeg lurer på om jeg skal gå opp og sjekke om alle møblene der oppe fremdeles er intakte.
Da rives døra til Storebror opp, og bestemte skritt lyder, før det bankes kort og korrekt på Lillesøsters dør, tre raske rapp: bank bank bank.
Storebrors stemme skjelver av høflig indignasjon da småjentene åpner:
– Unnskyld, men kan dere være så vennlige å dempe dere litt? Det er helt umulig å konsentrere seg, og det høres forferdelig ut.
– Hahahahaha!
Rå jentelatter, før døra smelles igjen så det dirrer i hele huset. Et sukk fra den unge mannen, før han tusler tilbake til legobygging.
Og ganske riktig, to sekunder senere:
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
Fire, snart fjorten.
They sure grow up fast.
Nå er det snart kvelden og det er blitt mer oversiktlig: Lillesøster (4 1/2) har ei venninne på sitt rom, og Storebror (9 1/2) har en kompis på sitt rom.
Gutta bygger intrikate legokonstruksjoner og grubler og diskuterer lavmælt. På jentenes rom høres det ut som om de er i ferd med å hoppe seg gjennom gulvet og rett ned i første etasje.
I tillegg synger de, så høyt de fireårige strupene klarer (og de som har hørt fireåringer skrike, vet at det ikke er småtteri):
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
Hvor får hun sånt fra? Jeg som har prøvd å fostre opp ungene på hederlig rock og en anelse hip hop. Jeg sitter i første etasje og veksler mellom å gremmes og sjarmeres, mens jeg lurer på om jeg skal gå opp og sjekke om alle møblene der oppe fremdeles er intakte.
Da rives døra til Storebror opp, og bestemte skritt lyder, før det bankes kort og korrekt på Lillesøsters dør, tre raske rapp: bank bank bank.
Storebrors stemme skjelver av høflig indignasjon da småjentene åpner:
– Unnskyld, men kan dere være så vennlige å dempe dere litt? Det er helt umulig å konsentrere seg, og det høres forferdelig ut.
– Hahahahaha!
Rå jentelatter, før døra smelles igjen så det dirrer i hele huset. Et sukk fra den unge mannen, før han tusler tilbake til legobygging.
Og ganske riktig, to sekunder senere:
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
Fire, snart fjorten.
They sure grow up fast.
tirsdag 10. august 2010
Snørr er også tykkere enn blod
blod er tykkere end vand
blæk er tykkere end vand
mælk er tykkere end vand
tykmælk er tykkere end vand
Verset er hentet fra samlingen Find Holger Danske (2006) av Maja Lee Langvad. Hun er født i Sør-Korea i 1980 og kom via adopsjon til Danmark. Utdannet fra Forfatterskolen i 2003, tre år senere kom altså boka som ble bejublet i kritikerkretser, sitert og debattert i adopsjonskretser – og ellers ikke så skrekkelig mye omtalt i det brede lag av befolkningen.
Og det er ganske dumt.
Mange ville hatt god nytte av å bli rystet litt i språk- og virkelighetsoppfatningen sin av Langvads vers, collager, invaderende skjemaer og språklige krumspring.
På nettsidene til Bergen offentlige bibliotek skriver Cathrine Strøm om boka:
Hun har skrevet en bok som er tynn som en diktsamling og som kategoriseres som dikt, men den består av spørsmål, påstander, ordbokoppslag, omskrivninger av politiske program, kopi av fødselsattester med mer. Collage, dikt eller debattbok eller alt sammen?Selv stiftet jeg bekjentskap med boka til Langvad da den kom ut, via et lukket, dansk adopsjonsforum jeg er så heldig å være del av, og jeg kan egentlig ikke skjønne at jeg ikke har skrevet noe om den før. Kanskje det er fordi de tilsynelatende enkle, og tildels lekne, diktene hennes rommer så mye kompleksitet og følelser, at det tar litt tid før det synker ned. Hun er så sint.
Et sted i boka listes det opp en lang rekke påstander om verden – slike som stadig blir uttalt, av en selv eller av andre, som var de Sannheter. Når de settes sammen på denne måten blir det tydeligere at det ikke finnes én sannhet, bare en rekke ulike oppfatninger av verden. Vi tar oss bare altfor sjelden tid til å virkelig tenke over hva som blir sagt.
Det kan rett og slett være litt ubehagelig å lese diktene hennes, nettopp fordi de snur så opp-ned på alle de språklige konstruksjonene som danner en slags virkelighetsoppfatning hos oss.
Som i verset over her, med at blod liksom er tykkere enn vann (akkurat den formuleringen har jeg et aldri så lite horn i siden til selv, men Langvad gjør virkelig underverker med å trekke ned buksa på klisjeene).
Hun endevender dessuten alle relasjonene i en adopsjon og stiller nådeløse spørsmål, både for den delen av meg som er adoptert, og for den delen som er adoptivmor. Men nettopp derfor er hun også en veldig viktig stemme.
Jeg holdt foredrag på Hafjell sist helg (for Sør-Afrika-foreningen), og da snakket jeg selvsagt om min egen erfaring som adoptert. Som at i den grad jeg har følt meg annerledes eller spesiell, har det stort sett vært på en positiv måte. Det sies at man ikke kan velge familien sin, men foreldrene mine ble håndplukket til meg. De måtte gjennom både det ene og det andre av spørsmål, undersøkelser og attester og vente en evighet for å få lov til å ta vare på nettopp meg.
Jeg har alltid synes at det har en litt eksklusiv klang, og at det ellers i dagligdagse vendinger fokuseres altfor mye på dette med at man er blitt "oppgitt", "gitt bort" eller "forlatt".
Derfor pleier jeg som regel også å oppfordre foreldre til å snakke med barna om hvor etterlengtet de er, hvor ønsket de er og hvor heldige foreldrene er som har fått dem.
I et intervju snakker Langvad også om nettopp dette:
"F.eks. har jeg ofte fået at vide, at jeg er et ønskebarn. Det er jeg muligvis også set med mine adoptivforældres øjne, men ikke nødvendigvis set med mine biologiske forældres øjne.
Ved at fortælle adopterede, at de er ønskebørn, fortrænger man det faktum, at adopterede overhovedet er biologiske børn."
Det er vanskelig å være uenig med henne. Hun har et ekstremt godt - og viktig - poeng.
Vi skal ikke glemme "den andre siden" av adopsjonen. Jeg er redd for at den oftere ble unnlatt av forrige generasjons adoptivforeldre. Sannsynligvis i beste vilje, men med et uheldig resultat.
Jeg både tror og håper at denne generasjonens a-foreldre er flinke til å snakke med barna sine om nettopp de potensielt såre eller vanskelige tingene også.
For vi må jo ikke være redde for å åpne opp for barnas tvil, sorg og undren i forhold til hva som skjedde før de kom til oss. Og vi må aldri, aldri late som om bioforeldrene ikke har eksistert, eller ikke trenger å bety noe. Jeg håper at de fleste kan klare å romme begge deler – både smertedelen og ønskebarndelen, men jeg mener fremdeles at det er lurt å bygge opp en god posjon trygghet hos barna om at de er usedvanlig ønsket. Alt til sin tid, for å ty til klisjeene. Det er nok av andre som vil være ivrige etter å fråtse i de negative følelsene - og ikke engang språket vi bruker hjelper på det, jamfør dette med at blod er tykkere enn vann og liknende uttrykk.
I mellomtiden kan vi kanskje ta en god og grundig kikk på hvilke språklige bilder og selvfølgeligheter vi strør om oss med, og bli opplyst og martret av Langvad og hennes likekvinner.
Men det er altså ikke bare adopsjon Langvad tar for seg i boka.
Hun snakker om danskhet, nasjonalitetsfølelse og identitet. Hva vil det si å definere seg som en bestemt nasjonalitet? Hva skal til for å regnes som "en av oss"?
Dette er Danskerloven (hentet herfra):
1. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er født i Danmark.
2. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du snakker flydende dansk.
3. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er dansk statsborger.
4. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du bor i Danmark.
5. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du respekterer de danske love.
6. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi dine bedsteforældre tror det.
7. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du hejser Dannebrog i din have.
8. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du kalder nogle for nydanskere.
9. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du vil dø for Danmark.
10. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du føler dig dansk.
Det bør ikke være umulig å overføre en hel del av dette til norske forhold.
Jamfør VGs serie om det nye Norge (som jeg kommer tilbake til senere). Blæh.
mandag 9. august 2010
I sommer har jeg lest...
...disse:
..og disse:
På tide å oppsummere litt nå, med en uke igjen av ferien. Før sommeren lånte jeg noen bøker på skolebiblioteket (ren luksus å ha bibliotek på jobben, skikkelig frynsegode!) og kjøpte noen andre på nett, for å ha en slags litterær godtepose å velge mellom: Noe lettlest, noe til ettertanke, noe humoristisk og noe spennende. Svenske bøker er jo for øvrig kjempebillige på nett, så dersom man ikke har noe imot å lese på svensk, kan man gjøre noen skikkelig kupp.
Juliet, Naked av Nick Hornby. Herlighet, for ei underholdende bok!
Trettiniårige Annie havnet ved en tilfeldighet i den lille nord-engelske byen Gooleness etter endt studietid. Det samme gjorde læreren Duncan, og ettersom de hadde det til felles at de begge befant seg i en avkrok, endte de opp sammen. Etter 15 års samboerskap tviler Annie på forholdet - det går liksom ingen steder. Duncan er manisk opptatt av den amerikanske singer-songwriteren Tucker Crowe, som forsvant fra offentligheten på åttitallet etter å ha gitt ut noen (etter Duncans mening) ekstremt undervurderte album. Duncan bruker all sin ledige tid til et nettforum for "crowologists", hvor han og likesinnede analyserer og debatterer hvert minste lille punktum i tekstene.
Boka er lettlest, men det betyr slett ikke at den er dum eller enkel. Den har mange skjeve, små betraktninger om livet, overraskende vendinger underveis og et språk så treffende og hylende morsomt at jeg skar tenner over å være alene da jeg leste den – for jeg ville så gjerne lese den høyt for noen!
Jeg har alltid hatt sansen for Nick Hornby, og Juliet, Naked er virkelig top notch. Anbefales!
Det lömska nätet av Helen Tursten. Svensk krim, men slett ikke i klasse med de store svenske. Dette er den åttende boka om politietterforsker Irene Huss i Gøteborg. Jeg likte et par av de første bøkene (som Tatovert torso) sånn måtelig godt, men de siste har vært skuffende, uten at det ga meg en lærepenge, for jeg kjøpte altså denne også. Lite overbevisende plot, merkelig dialog og ...mæh, jeg gidder ikke mer. Nå slår jeg opp med Irene Huss. Heretter kan hun etterforske uten meg som publikum.
Blodläge av Johan Theorin. Se, nå snakker vi gromsvenske igjen! For meg er Theorin en slags blanding av Mankell og Ajvide Lindquist, og fortjener dermed all den oppmerksomheten han kan få. Blodläge er den tredje boka (av fire planlagte) fra Öland. De er relativt frittstående, men i alle tre møter vi Gerlof Davidsson, som virkelig er en favorittdetektiv av dimensjoner: En noenogåtti år gammel pensjonert sjøkaptein, giktbrudden og sta. Det er nesten så jeg blir litt forelska. Dessuten får jeg vanvittig lyst til å reise til Öland, for selve øya har den egentlige hovedrollen i Theorins bøker. Jeg får se om jeg tør, det skjer jo så mye skummelt der.
Den orolige mannen av Henning Mankell. Nok en gromsvenske, men denne aller siste boka om Kurt Wallander var ganske annerledes enn de tidligere i serien, og det tok litt tid å omstille seg. Tempoet er langsommere, og det brukes mye plass på Wallanders tanker om livet og bekymringer over bli eldre. Selv plottet har utspring i Wallanders nære liv, all den tid den orolige mannen som forsvinner i begynnelsen av boka er Håkan von Enke, farfar til Linda Wallanders lille datter (jepp, Kurt er blitt morfar). Boka handler vel egentlig mest om aldring (og en del om storpolitikk og den kalde krigen), men det var veldig fint med et gjensyn med den skånske politimannen.
På vegne av venner av Kristopher Schau. Åkei, nå er jeg litt forelska i Schau. For denne boka er så fin og trist og smart og reflektert på en gang at det nesten ikke er mulig. De fleste har vel hørt om den, men greia er altså at Schau bestemte seg for å gå i så mange som mulig av de begravelsene som arrangeres av det offentlige, hvor det ikke er noen etterlatte i det hele tatt. Så satt han der, da, mutt alene i kapellene i byen, med bare en prest og en representant fra begravelsesbyrået. Jeg har hatt den på leselista lenge, men så ble den liksom litt glemt bort i bokhylla, før jeg kastet den i ryggsekken da jeg pakket til hytta. Vi var tre stykker som leste den etter tur på en og samme regnværsdag (den er ikke lang), og nå er det flust med avslørende tåreflekker på enkelte av boksidene. Har du ikke lest den ennå? Gjør det.
Min kamp 1 & 2 av Karl Ove Knausgård. Jeg sto imot lenge, for det var noe med det massive trøkket rundt disse som gjorde meg litt trassig. Dessuten likte jeg ikke Ute av verden, så jeg var skeptisk. Men jeg leste jo så mye av debatten om bøkene uansett, og etter hvert ble jeg nysgjerrig. Jeg lånte Min kamp 1 på skolebiblioteket, og i løpet av ferien måtte jeg fordundre meg krype til korset (eller rettere sagt kjøre til Fredrikstad) og kjøpe nummer 2.
Jeg er offisielt hekta.
En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Vi befinner oss i Nigeria på 1960-tallet. De to søstrene Olanna og Kainene har valgt svært forskjellige liv. Men søstrene, deres respektive familier og venner deler drømmen om en ny, selvstendig stat: Biafra. Så bryter krigen ut, og livene deres blir snudd på hodet. Denne boka er jeg (ved en inkurie) ikke ferdig med ennå. Jeg begynte på den og ble veldig fenget - den forteller levende og malerisk om tilværelsen i Nigeria og oppspillet og konsekvensene av Biafra-krigen. Men plutselig forsvant den. Jeg lette og lette, men måtte til slutt reise avgårde uten den. I går fant jeg den – under dukkesenga til Lillesøster. Så nå kan jeg fullføre leseropplevelsen, heldigvis.
Bonusspor: Harry Potter and the Deathly Hallows (lydbok).
Ingen sommer uten en dose Harry Potter, og i år hadde Rikke med seg Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok, lest av selveste Stephen Fry (iiihhhh). Jeg har jo lest de første bøkene latterlig mange ganger, men Deathly Hallows hadde jeg bare rukket to gjennomganger av, ettersom den kom sist.
Fun fact: Det tar 1443 minutter å høre hele Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Ikke et sekund for mye.
Fun fact 2: Man blir like rørt og engasjert den tredje gangen.
En god oppladning til HP-filmen i november. Åh, som jeg gleder meg!
I mellomtiden skal jeg knause meg ferdig gjennom høsten, men er veldig åpen for flere innspill om gode leseropplevelser. Noen som har tips å dele?
..og disse:
På tide å oppsummere litt nå, med en uke igjen av ferien. Før sommeren lånte jeg noen bøker på skolebiblioteket (ren luksus å ha bibliotek på jobben, skikkelig frynsegode!) og kjøpte noen andre på nett, for å ha en slags litterær godtepose å velge mellom: Noe lettlest, noe til ettertanke, noe humoristisk og noe spennende. Svenske bøker er jo for øvrig kjempebillige på nett, så dersom man ikke har noe imot å lese på svensk, kan man gjøre noen skikkelig kupp.
Juliet, Naked av Nick Hornby. Herlighet, for ei underholdende bok!
Trettiniårige Annie havnet ved en tilfeldighet i den lille nord-engelske byen Gooleness etter endt studietid. Det samme gjorde læreren Duncan, og ettersom de hadde det til felles at de begge befant seg i en avkrok, endte de opp sammen. Etter 15 års samboerskap tviler Annie på forholdet - det går liksom ingen steder. Duncan er manisk opptatt av den amerikanske singer-songwriteren Tucker Crowe, som forsvant fra offentligheten på åttitallet etter å ha gitt ut noen (etter Duncans mening) ekstremt undervurderte album. Duncan bruker all sin ledige tid til et nettforum for "crowologists", hvor han og likesinnede analyserer og debatterer hvert minste lille punktum i tekstene.
Boka er lettlest, men det betyr slett ikke at den er dum eller enkel. Den har mange skjeve, små betraktninger om livet, overraskende vendinger underveis og et språk så treffende og hylende morsomt at jeg skar tenner over å være alene da jeg leste den – for jeg ville så gjerne lese den høyt for noen!
Jeg har alltid hatt sansen for Nick Hornby, og Juliet, Naked er virkelig top notch. Anbefales!
Det lömska nätet av Helen Tursten. Svensk krim, men slett ikke i klasse med de store svenske. Dette er den åttende boka om politietterforsker Irene Huss i Gøteborg. Jeg likte et par av de første bøkene (som Tatovert torso) sånn måtelig godt, men de siste har vært skuffende, uten at det ga meg en lærepenge, for jeg kjøpte altså denne også. Lite overbevisende plot, merkelig dialog og ...mæh, jeg gidder ikke mer. Nå slår jeg opp med Irene Huss. Heretter kan hun etterforske uten meg som publikum.
Blodläge av Johan Theorin. Se, nå snakker vi gromsvenske igjen! For meg er Theorin en slags blanding av Mankell og Ajvide Lindquist, og fortjener dermed all den oppmerksomheten han kan få. Blodläge er den tredje boka (av fire planlagte) fra Öland. De er relativt frittstående, men i alle tre møter vi Gerlof Davidsson, som virkelig er en favorittdetektiv av dimensjoner: En noenogåtti år gammel pensjonert sjøkaptein, giktbrudden og sta. Det er nesten så jeg blir litt forelska. Dessuten får jeg vanvittig lyst til å reise til Öland, for selve øya har den egentlige hovedrollen i Theorins bøker. Jeg får se om jeg tør, det skjer jo så mye skummelt der.
Den orolige mannen av Henning Mankell. Nok en gromsvenske, men denne aller siste boka om Kurt Wallander var ganske annerledes enn de tidligere i serien, og det tok litt tid å omstille seg. Tempoet er langsommere, og det brukes mye plass på Wallanders tanker om livet og bekymringer over bli eldre. Selv plottet har utspring i Wallanders nære liv, all den tid den orolige mannen som forsvinner i begynnelsen av boka er Håkan von Enke, farfar til Linda Wallanders lille datter (jepp, Kurt er blitt morfar). Boka handler vel egentlig mest om aldring (og en del om storpolitikk og den kalde krigen), men det var veldig fint med et gjensyn med den skånske politimannen.
På vegne av venner av Kristopher Schau. Åkei, nå er jeg litt forelska i Schau. For denne boka er så fin og trist og smart og reflektert på en gang at det nesten ikke er mulig. De fleste har vel hørt om den, men greia er altså at Schau bestemte seg for å gå i så mange som mulig av de begravelsene som arrangeres av det offentlige, hvor det ikke er noen etterlatte i det hele tatt. Så satt han der, da, mutt alene i kapellene i byen, med bare en prest og en representant fra begravelsesbyrået. Jeg har hatt den på leselista lenge, men så ble den liksom litt glemt bort i bokhylla, før jeg kastet den i ryggsekken da jeg pakket til hytta. Vi var tre stykker som leste den etter tur på en og samme regnværsdag (den er ikke lang), og nå er det flust med avslørende tåreflekker på enkelte av boksidene. Har du ikke lest den ennå? Gjør det.
Min kamp 1 & 2 av Karl Ove Knausgård. Jeg sto imot lenge, for det var noe med det massive trøkket rundt disse som gjorde meg litt trassig. Dessuten likte jeg ikke Ute av verden, så jeg var skeptisk. Men jeg leste jo så mye av debatten om bøkene uansett, og etter hvert ble jeg nysgjerrig. Jeg lånte Min kamp 1 på skolebiblioteket, og i løpet av ferien måtte jeg fordundre meg krype til korset (eller rettere sagt kjøre til Fredrikstad) og kjøpe nummer 2.
Jeg er offisielt hekta.
En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Vi befinner oss i Nigeria på 1960-tallet. De to søstrene Olanna og Kainene har valgt svært forskjellige liv. Men søstrene, deres respektive familier og venner deler drømmen om en ny, selvstendig stat: Biafra. Så bryter krigen ut, og livene deres blir snudd på hodet. Denne boka er jeg (ved en inkurie) ikke ferdig med ennå. Jeg begynte på den og ble veldig fenget - den forteller levende og malerisk om tilværelsen i Nigeria og oppspillet og konsekvensene av Biafra-krigen. Men plutselig forsvant den. Jeg lette og lette, men måtte til slutt reise avgårde uten den. I går fant jeg den – under dukkesenga til Lillesøster. Så nå kan jeg fullføre leseropplevelsen, heldigvis.
Bonusspor: Harry Potter and the Deathly Hallows (lydbok).
Ingen sommer uten en dose Harry Potter, og i år hadde Rikke med seg Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok, lest av selveste Stephen Fry (iiihhhh). Jeg har jo lest de første bøkene latterlig mange ganger, men Deathly Hallows hadde jeg bare rukket to gjennomganger av, ettersom den kom sist.
Fun fact: Det tar 1443 minutter å høre hele Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Ikke et sekund for mye.
Fun fact 2: Man blir like rørt og engasjert den tredje gangen.
En god oppladning til HP-filmen i november. Åh, som jeg gleder meg!
I mellomtiden skal jeg knause meg ferdig gjennom høsten, men er veldig åpen for flere innspill om gode leseropplevelser. Noen som har tips å dele?
lørdag 7. august 2010
Snapshot (2)
Hva jeg vil huske fra sommeren 2010:
Storebror (9) og Lillesøster (4) som strekker seg - og mestrer. Her på rotur alene, midt i sundet.
fredag 6. august 2010
Fredagsdiktet: wishes for sons
Jeg kommer visst stadig tilbake til den (nå avdøde) amerikanske poeten Lucille Clifton, etter at jeg oppdaget henne tidligere i år. Det må være greit, for hun har så mange sterke, overraskende, rørende, sinte, morsomme og viktige dikt.
wishes for sons
i wish them cramps.
i wish them a strange town
and the last tampon.
I wish them no 7-11.
i wish them one week early
and wearing a white skirt.
i wish them one week late.
later i wish them hot flashes
and clots like you
wouldn't believe. let the
flashes come when they
meet someone special.
let the clots come
when they want to.
let them think they have accepted
arrogance in the universe,
then bring them to gynecologists
not unlike themselves.
(Lucille Clifton)
wishes for sons
i wish them cramps.
i wish them a strange town
and the last tampon.
I wish them no 7-11.
i wish them one week early
and wearing a white skirt.
i wish them one week late.
later i wish them hot flashes
and clots like you
wouldn't believe. let the
flashes come when they
meet someone special.
let the clots come
when they want to.
let them think they have accepted
arrogance in the universe,
then bring them to gynecologists
not unlike themselves.
(Lucille Clifton)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
