Det står ein og ventar
Det står ein mørk ein
og ventar.
For alt eg veit
kan han stå
bak neste sving.
For alt eg veit
kan han gå
i mine enno varme spor.
Og snur eg meg
står han der kanhende
med bortvendt andlet
tyngd av tid.
Tyngd av si eiga visse.
Enno har eg ikkje sett han.
Enno har eg ikkje merka
hans kalde fingrar
kring handa mi.
Eg har berre kjent kjølden
når han gjekk inn
ei onnor dør.
(Ingebjørg Kasin Sandsdalen)
8 kommentarer:
Utrolig flott dikt. Har ikke denne anelsen, eller kanskje vissheten kommet for å bli etter at vi fikk barn? Hvor går grensen mellom realitetsnærhet og angst?
Før jeg fikk barn var det mange som fortalte meg om hvor utrolig stor kjærlighet man kom til å føle - men ingen som fortalte meg om engstelsen og ikke minst den vissheten du nevner.
Så svaret på det første spørsmålet ditt er utvilsomt ja.
Men når det gjelder det andre spørsmålet, finnes det ikke et kommentarfelt i verden som er langt nok.
Angst prøver, og klarer ofte, å hindre folk i å leve livet. Realitetsnærhet er det som får folk til å ta på hjelm før de går ut for å "leve livet".
Litt flåsete sagt, men jeg tror forskjellen i bunn og grunn er så liten, men likevel kan ha så store konsekvenser. Angst hemmer, å være realistisk gjør at folk forbereder seg uten å la være å følge sine ønsker av den grunn.
Jeg syns diktet var litt skummelt jeg. Det ga meg følelsen av å være liten, mørkredd, og evigheter unna de voksne på sitt eget rom. *grøss*
Trine s:
Det synes jeg var et veldig godt svar, så jeg må visst fastlå at det faktisk finnes kommentarfelt som kan svare på det - såfremt man har gode kommentatorer. :)
Ja, diktet er litt skummelt. Og dystert. Det er ikke noe oppmuntringsdikt, akkurat.
Jeg tror at vi som vet at vi skal dø, har bedre liv.
Merel:
Memento mori? Ja, du har nok rett i det. Men det er forskjell på å vite det og på å kjenne på gufset av frykt til stadighet.
Den ble litt knapp, den kommentaren min, jeg måtte plutselig gå - fordi jeg også står midt i småbarnslivet med begge beina, og når de små roper, da må man jo ofte bare slippe alt man har i hendene (og i hodet). Men akkurat det spennet i tilværelsen med barn er utrolig flott: Barna tvinger meg stadig til å zoome helt, helt inn (en maur kryper på et strå akkurat her akkurat nå), og like ofte til å zoome helt, helt ut (når oldemor dør, venter kanskje mammaen og pappaen hennes på henne).
Den plutselige frykten for å dø fra ungene kjenner jeg også iblant. Men foreldreskapet er jo blant annet synonymt med livslang bekymring, jeg tror det er færre ting jeg ikke er bekymra for enn omvendt.
For tidlig kommentaravgang, ja. Kjenner til den. ;)
Det som også er fint (og utfordrende) med ungene, er at man får anledning til å ta de store samtalene om livet, døden, kjærligheten og alt det der opptil flere ganger, med innfallsvinkler man aldri kunne drømt om på forhånd.
Legg inn en kommentar