torsdag 28. oktober 2010

Intimitetslimbo: Hvor nært kan du gå?

– Jeg er så drittlei av at folk spør om jeg er gravid!
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?

Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.

Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.

Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).

Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".

– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!

Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!

Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.

Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?

Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.

Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?

21 kommentarer:

Sigrun sa...

Jeg har noen ganger svart tilbake: "Hvem spør du for?" Da blir det stille.

Anonym sa...

"Hvorfor lurer du på det" er jo genialt! Den skal jeg huske på :-) For hvor ofte kommer du ikke på de lurer svarene i etterkant, når du sitter og grumler over alt det lure du burde ha sagt. Nå kan jeg være i forkant ;-)

Hanne sa...

Sigrun: Ah, det er også en fin variant av motspørsmålet. Kanskje litt mer nesevis? Eller er det jeg som legger denslags verdi i det? Uansett er det noen ganger akkurat hva man behøver.

Olava: L'esprit d'escalier kaller franskmenn det, å komme på de gode kommentarene i ettertid. Sånn er det for de fleste av oss, jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har klart å komme på Svaret på et blunk. Det er derfor motspørsmålet er så fint - man slipper å tenke på sånt.

Annikken sa...

Er det ikke helt sært å spørre om graviditeter? Jeg tror ikke jeg ville spurt selv nære venninner - men får vel vite det når tiden er inne.

Skjønner hva du mener med at man vil redde situasjonen selv. Jeg skal jammen også slutte med det i slike situasjoner!

Hanne sa...

Annikken: Jo, det er kjempesært! Men det er åpenbart en del som driver med denslags spørring, ettersom Supersvigerinna opplever det litt for ofte. Hun er ikke den eneste, heller - jeg har hørt en del pinlige historier i den sjangeren.

Selv tenker jeg som deg: Hvis noen vil jeg skal vite sånt, forteller de meg det. Og dersom folk er gravide, kommer de som regel til et punkt hvor tilstanden er helt åpenbar og man slipper å spørre.

Toril sa...

Æsj, der slettet jeg den utrolig gode kommentaren jeg nettopp skrev:-(

Kjenner meg igjen, og lagrer "Hvorfor lurer du på det?" i innboksen.

De fleste utidige spørsmål jeg har fått har handlet om graviditet/ få barn og om at mine barn er adopterte (Nå sist var det en ukjent på bussen som ville analysere hvilken folkegruppe barna kommer fra!). Merkelig nok er det sjelden bekjente spør om vi har problemer i foholdet eller om jeg er plaget med luft i magen, selv om de stiller i samme kategori som de spørsmålene har jeg har fått!

Hanne sa...

Toril:
Det har du rett i. Det er en haug med upassende spørsmål folk aldri stiller, men når det gjelder graviditet, adopsjon og denslags, er det visst fritt fram for enkelte.

Et alternativ er selvsagt å stille nærgående spørsmål tilbake:
- Takk for at du spør om det, men la oss heller snakke litt om deg. Har du testet deg for noen kjønnsykdommer i det siste?

;D

Det er vel ikke noen fredsommelig løsning, og bør nok brukes der folk virkelig går langt over streken.

MammaMy sa...

Åh, dette var eit bra innlegg! Har blitt spurt om det same sikkert femti gonger, og kjenner meg igjen i det å "synast synd i" den som dreit seg ut.... ENTEN kan ikkje folk bli gravide, ELLER så vil ikkje folk bli gravide. Så enkelt er det. Og ja, det er i aller høgaste grad ei privat sak. Skal bli flinkare til å ha eit smart svar på lur. Og det med motspørsmål er nok tingen. God helg! :)

Sirkus Kjersti sa...

Vel talt. Jeg skal huske den der lissepasningkommentaren til neste gang jeg får bruk for den. Og det kunne jo hende det ikke ble så lenge til. Jeg er også av den mer polstra typen, og har fått spørsmålet flere ganger. Får man det fra et barn, er det greit. Da svarer jeg at jeg bare er litt tykk eller at jeg er veldig glad i mat. Sånn er det bare, og de kjøper den. Får man spørsmålet fra voksne, blir det straks litt klammere. Jeg synes faktisk det er direkte uoppdragent.

Det kan også skje at folk er FOR veloppdragne. En gang på undergrunnen i London, var det en mann som reiste seg for meg da han åpenbart trodde jeg var gravid. Jeg var ikke det, og takket høflig nei. Fyren ga seg ikke, og insisterte på at jeg skulle ha plassen. Jeg hadde lyst til å klappe til ham, men smilte stivt og høflig og sa jeg skulle av på neste stasjon. Kjærsten min har vel sjelden eller aldri vært så nær døden av latter. Jeg hadde lyst til å kaldkvele han også.

Hanne sa...

MammaMy:
Så du er også en av dem som til stadighet møter nysgjerrigperer, altså. Dette er åpenbart noe folk driver med. Merkelige greier. Det burde jo egentlig vært så enkelt som du sier.

Kjersti:
Hahaha, huff, så vanvittig forsmedelig, den scenen på banen. Jeg kjenner det varmer i kinnene bare jeg tenker på det. Unnskyld at jeg ler, men jeg ler altså med masse empati. ;)

Jeg synes også det er helt greit med unger som stiller nærgående spørsmål. De er små og som regel ligger det ikke noe nesevist bak undringen, og dessuten er det lett å svare dem. Men voksne burde altså vite bedre.

Etiopia + India = sant:-) sa...

Det spørsmålet får jeg med jevne mellomrom...
Jeg er stor og stolt;-)
Jeg må jo innrømme at jeg har spurt noen om de er gravid (men selvsagt bare de en kjenner godt). Kanskje for jeg selv har et veldig avslappet forhold til å bli spurt om det selv? I min omgangskrets er det mange som åpent forteller om barneplaner og gravidititeter og prøving. Er vel bare veldig aktuelt for oss rundt 30;-)

Beate sa...

Ååå, som jeg kjenner igjen den "ett-barns-greia" til svigerinna di. Jeg har en tass på snart 5, og når jeg snakker med folk som ikke kjenner meg om han, så kommer det stadig "hvor gammelt er det andre barnet ditt" (!!!).
Var i et lag med damer i 30-årsalderen som jeg ikke kjente spes godt, og da følte jeg meg skikkelig "rar", siden jeg ikke hadde 2 barn _eller_ var gravid (alle andre var en av de to). Fælt å føle seg unormal og som et utskudd pga noe sånt :(
Jeg skal også huske motspørsmålet til fremtidig ubehagelige situasjoner! :)

Katrine sa...

Et av de drøyeste spørsålene jeg har hørt om den senere tid er det min søster som ble utsatt for. Hun var på konditori med mann og baby, og en eldre dame på nabobordet spurte -ikke om alder eller kjønn på babyen, men- "har du født henne selv?". What's it to ya???

Mariann sa...

Jeg er ikke spesielt rund rundt magen, men siden jeg er 1. samboer på andre året, 2. har fast, trygg jobb i byråkratiet, og det har han også og 3. alltid har vært veldig glad i barn, renner det over av mer eller mindre direkte spørsmål om man er gravid. Akkurat ja. Men en ting er vi som kanskje bare har utsatt graviditeten, eller i hvert fall har planer om å bli foreldre en gang i fremtiden, noe helt annet er de som faktisk ikke vil ha barn. En venninne er langt over 30 og hører ingenting til den biologiske klokka, og føler at hun må forsvare at hun ikke ønsker seg avkom. Som om livet hennes blir mindre verdt av den grunn?

Kjærlighetsspørsmål er også en interessant ting for alle og enhver å spørre om. Er du singel, er de spørsmålene temmelige slitsomme, og til tider sårende - Man forteller da om det har skjedd noe? (Ofte vil man jo rope det ut til hele verden!)

"Nå blir vel du neste mann!" uttalt av en tante i min brors bryllup er også en klassiker, fulgt opp med andre, tilsvarende spørsmål fra andre tanter og onkler resten av kvelden. Jeg ble målløs og tom for svar, tanken hadde ikke en gang streifet meg, vi hadde tross alt bare vært sammen i 18 måneder.

Et engasjerende innlegg, som du ser. Og dette betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har trampa ut i salaten med dumme spørsmål selv.... ;)

Hanne sa...

Etiopia + India:
Hvis man kjenner folk godt, kan man jo tillate seg litt mer nærgåendhet - i hvert fall hvis øyeblikket er riktig og ting faller seg sånn. Men samtidig er det vel sånn at folk forteller hvis de selv vil?
Jeg kjenner også mange som er dønn åpne om sånt, og det er selvsagt ikke mitt budskap at man skal la barneprøving og denslags være absolutt tabu og upassende å snakke om. Men litt situasjonsfornemmelse er som regel en fin ting.

Beate:
Jeg fikk rikelig med tid til å kjenne på ettbarnsgreia selv, all den tid det er 5 år mellom mine to - og Storebror var 6 1/2 før Lillesøster kom. Du verden, som folk lurer. Og så ender man opp med å si ting som "Nei, jeg har BARE ett barn, jeg" - og føler seg muggen fordi man formulerer seg sånn. Det er vel ikke bare! :)

Hanne sa...

Katrine:
Med fare for å virke ekstremt fordomsfull og generaliserende, må jeg si at gamle damer virkelig er skrekken. De kan få seg til å si hva som helst, helt uten blygsel.

Mariann:
Godt poeng, både det med ikke å ønske barn, og det med kjærlighetsspørsmål.
Men du vet selvsagt hva man svarer når tanter sier sånne ting som "neste gang er det din tur" i bryllup? Man venter til en begravelse, dulter vedkommende i siden og sier akkurat det samme.

Det var kanskje litt upassende. Håper ikke jeg tråkka i salaten nå.

Mariane sa...

Kult med motsvarstaktikken!

Jeg er forøvrig en ivrig tilhenger av Miss Manners i tilfeller som dette - der finner man alltid gode svar på dumme spørsmål...

Hanne sa...

Mariane:
Åh, det har du jammen rett i!

Mariane sa...

Ja, Miss Manners er heltinne!

hmmm.. kanskje man kan bruke henne som et slags svar også? legge seg til den beste engelske overklasseholdningen man kan (lett stil overleppe, kneis med nakken, "Herskap og Tjenere i bakhodet") og si: du verden! Det var da virkelig ikke særlig Miss Mannersk å spørre på den måten. Eier du ikke manerer?

jaja, man kan jo drømme...

Hanne sa...

Mariane:

Jeg vet om ei som faktisk svarte en nærgående fremmed på butikken:

"Det er mye jeg har lyst til å si om måten du spør på, men JEG har åpenbart blitt bedre oppdratt enn deg, så jeg lar være". Haha!

Mariane sa...

hanne:

ja, se DEt var et svar i MMs gate!