Plutselig gikk det opp for meg at det er tirsdag allerede, og jeg har ikke engang postet fredagsdikt. Det sier meg at jeg er litt i utakt med tiden og ikke så rent lite på etterskudd med bloggoppdateringene mine. Jeg ber om overbærenhet, forrige uke bød som nevnt på både en 10-årsdag og en 40-årsdag i kjernefamilien, ei heftig prosjektuke på skolen og et julebord skvisa inn sånn på tampen av jobbuka. Jeg skal nok fortelle både om Mannens førtiårsfest og det makeløse prosjektet de brillefine elevene våre gjennomførte forrige uke, men først skal jeg poste tirsdagslyden og fullføre Mye Stort og Viktig Arbeid.
Og puste. Inn og ut, med magen.
I mellomtiden kan vi nyte en instant klassiker, hvis tekst alle bør gjenhøre med jevne mellomrom. Den inneholder finfine råd som: Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.
Do one thing every day that scares you.
Jeg har for vane å prakke sangen på tenåringer generelt (og konfirmanter spesielt) i familie og vennekrets. Vel vitende om at vi gamliser finner mye mer sannhet i den enn de gjør, men likefullt i håp om at enkelte deler av innholdet fester seg. Det er forsøket verdt, tenker jeg, og lar dem ikke slippe unna.
Teksten er skrevet i 1997 av Mary Schmich, spaltist i avisa Chicago Tribune. Hun bestemte seg for å samle opp alle rådene hun gjerne ville gi avgangselever og formulerte dem som en fiktiv tale til "the class of '97".
Så kom selveste Baz Luhrmann (ja, den australske filmregissøren) på banen og lagde en finfin singel med en remix av sangen Everybody's Free og Scmichs liksomtale, lest inn av en skuespiller ved navn Lee Perry. Her åpner talen med Ladies and gentlemen of the class of '99 , men den øvrige taleteksten er den samme.
Don't waste your time on jealousy. Sometimes you're ahead, sometimes you're behind. The race is long and, in the end, it's only with yourself.
Remember compliments you receive. Forget the insults. If you succeed in doing this, tell me how.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
Den er _så_ bra, den teksten!
Heldigvis har jeg det sånn at det innimellom drypper små snutter av den inn i bevisstheten min, akkurat når jeg trenger dem. Gull!
(Og jeg er også en sånn tenårings/konfirmantplager. Folk tidlig i tyveårene og;-)
Fantastisk! Jeg prøver også alltid å få inn i femten år gamle hoder alt det jeg nå ser at noen skulle sagt til meg da jeg var så ny.
Men én ting en noen-og-trettiåring sa til meg da jeg var femten, nådde faktisk inn og ga meg veldig mye veldig lenge. Det passer egentlig godt til Joel Coen-innlegget ditt fra et par uker tilbake, men jeg hadde helt glemt det fram til nå: "Jeg synes livet bare blir bedre og bedre jo eldre jeg blir."
Katrine:
Så godt at det er flere av oss som driver med denslags plaging (eller vennlig, men bestemt rettleiing, som jeg ellers kaller det). ;)
Merel:
Det med at livet blir bedre når man blir eldre, er noe som bare må erfares, for det tror de ikke på uansett.
I fjor sa en av mine 18-årige elever i en bisetning at han var på høyden av livet sitt. Han ble litt snurt da jeg lo og lo, jeg klarte ikke slutte.
Men min personlige erfaring er altså det motsatte: Da jeg var fjorten eller femten, var det en fyr på et par og tretti som sa til meg at han syntes livet ble stadig bedre. Og det traff meg så innmari, og jeg er fremdeles takknemlig. Nesten så jeg må lete fram telefonnummeret hans nå. Alt Internett kan brukes til! :)
Jeg leste visst kommentaren din litt slurvete, Merel - og ser nå at du var en helt spesiell femtenåring. Heldiggris. Send den kloke fyren en melding! :)
Hanne: "Make Your Own Kind of Music" av The Mamas and the Papas kan også med hell pådyttes samme demografiske segment.
*noterer*
:)
Legg inn en kommentar