Tirsdagslyd (lissom): Bad Romance

Jeg kommer adskillig sterkere tilbake innen veldig, veldig kort tid, men akkurat nå må jeg nøye meg å ta treogetkvart minutt innimellom iherdig retting, vurdering, eventplanlegging, møtedeltakelse, lekseoppfølging, hårfletting, eksamensforberedelse (min egen, altså, eksamen begynner på fredag, iiiihh) og denslags herligheter for å dele verdens gladeste og mest sjarmerende videosnutt med dere.

Se på det som et gledesutbrudd fordi våren er her, lyset er her, det går i hundreogti – og jeg er i stand til å holde følge. Weeeeeee!



Blir du ikke glad? Hoi!

Euforisk hilsen fra damen som blir mer påvirket av årstidene enn hun liker å innrømme, og dermed går fullstendig i spinn nå.

Tror nesten jeg må spandere denne bloggens aller, aller første smiley :D

Fredagsdiktet: Ett bloss för moster Lillie

Jeg har hatt ukas fredagsdikt på vent så lenge, det må jo ut før eller siden.
Så hvorfor ikke nå, en dag hvor glade lærerkolleger på fredagspils fantaserte om hva som hadde skjedd dersom vi, skikkelige menneskene, hadde latt alle normale sperrer falle.

Tenk om vi hadde oppført oss som om vi var jevnaldrende med dem, begynte en av oss.
Ja, og så hadde vi tatt på oss russedresser fra alle våre forskjellige kull - russ '72, russ '91, russ 83, og så hadde vi bare oppført oss som om vi var atten år, lo vi hysterisk.
Åh herregud, tenk dere ansiktsuttrykkene deres når vi kommer seilende med litt for trange russedresser og later som vi er helt med på paaarty, prustet vi. På det tidspunktet lo vi så vi nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Bare tanken på den nakne angsten og sjenansen i ansiktene på russekullet 2011 når de så oss, lærerne sine, oppføre seg som dem, gjorde oss nesten kvalme av lykke. Det hadde vært så skandaløst kleint og morsomt! Jeg måtte oppdatere Facebook-statusen min: "Nå skal skal kollegene og jeg drikke enda mer øl, og så skal vi kræsje russens vrengefest. #lærerpower"

Og så tørket vi lattertårene, drakk ut ølen og gikk hjem. Vi er tross alt voksne mennesker.



Ett bloss för moster Lillie

Vi som lever
Är bara döda på semester
Nån sorts sommargäster
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Ett halsbloss & ett glas rött
Ett bloss för moster Lillie för moster Lillie har dött
Hon gick bort i strumpor med sömmar
& dödliga rock´n rolldrömmar
Hon gick bort till någonstans-
Somewhere för att det fanns
En korsning med inbromsningsspår i
Ifrån West Side Story
Så
Sätt dig på hennes gravsten
& dingla med dina smalben
Minns skymten av hennes lår
När du var tretton år
Hon hatade regler & tjat
& ord som hata och hat
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Lucky Strike & ett stort glas rött
Ett halsbloss för moster Lillie har dött
Hon gick bort i vingliga klackar
I slippriga uppförbackar
Hon sa att hon var fyrtitvå
Sån´t ändrar man inte på
Så
Fimpa på hennes årtal
Låt Waits hålla hennes bårtal
& låt henne gå när hon går
Till Singapore
& minns alla bloss hon gav
& aska på hennes grav
På Alla helgons dag
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Ett djupt bloss – ett fullt glas rött
& skåla för Lucky Lillie som gått nånstans & dött
& minns hennes slitsade kjol
Parfymerna mysk kaprifol
& ringen från Samarkand
& svarta behåband
Minns bourbon & billigt vin
Minns doften av bränd bensin
& minns alla bloss hon gav
& dansa på hennes grav
På Alla hjärtans dag
Så
Ta ett bloss för moster Lillie låt glöden inte dö
Ett svidande halsbloss Lucky Strike
För att hon måste dö
Hon gick bort med sin walkman på
Dit icke hon går att nå
Hon tog sitt Downtown Train
Till Prince i Purple Rain.

(Bodil Malmsten)

Vår i en fei, huhei

Sånn så det ut på skoleveien min for ei uke siden:


Og sånn ser det ut på samme sted i dag:


Tenk på det!
De to bildene er tatt fra sykkelbrua over Nitelva, henholdsvis tirsdag i forrige uke og torsdag denne uka – altså med bare 9 dagers mellomrom! Våren er her! Jeg klarer ikke slutte med utropstegn!
Åh, er det rart at vi er yre nå om dagen, vi vinterbleke nordboere?

Tirsdagslyd: At last

Lang dag, rett fra jobb og til den såkalte fasteaksjonen, hvor alle årets konfirmanter skulle organiseres, registreres og utstyres med bøsser og godt mot for å samle inn penger for Kirkens Nødhjelp. Som vanlig tenker jeg i forkant at jeg er vant til tenåringer, for jeg underviser dem jo daglig. Og som vanlig blir jeg slått av hvor mye som skjer med disse kidsa mellom konfirmasjonsalder og videregående skole-alder. Herlighet, så mye de forandrer seg på de små årene. Det er jaggu ikke rart det kan være litt turbulent til tider.

Men utagerende armer og bein og svingende stemmevolum til tross, konfirmantene gjorde en hederlig innsats i kveld. De trampet tappert rundt i pøsregnet og fikk erfare både det ene og det andre. Mange hyggelige mennesker som ga både smil og store og små summer, heldigvis. Men også gardiner som rørte på seg uten at noen tok seg bryet med å åpne, dører som ble smelt igjen foran kalde nesetipper og sure huseiere som ville diskutere. De delte ivrig av opplevelsene da de kom tilbake med regndryppende bøsser og god samvittighet. DE hadde i hvert fall gjort en god gjerning i dag. Og opptil flere av dem takket for i dag før de dro hjem.

Da jeg snublet inn døra her hjemme godt utpå kvelden, var jeg altså sliten og tilfreds. Jeg fikk lagt inn en liten arbeidsøkt ved bordet her hjemme også, for det er mye som skal i boks før påskeferien. Nå er det imidlertid beina på bordet og laptop i fanget en stakket stund før jeg legger meg.

Jeg tror vi trenger å runde av dagen med noe litt smooth, for å si det på godt norsk. Etta James er fløyel for ørene. Deilig.

Fredagsdiktet: Trøstedikt

Det er vår og sol og generelt fine tider, særlig fordi jeg har levert den aller siste oppgaven min og vært på den aller siste samlinga før eksamen – yay for meg! Samtidig gjenstår altså eksamen, og for øvrig det er bare å stålsette seg for litt av hvert framover.
Men det er lyst ute. Det er lyst!

Og forrige dagen fikk jeg bildemail fra Kjersti, som også er sjeleglad for at den helsikes vinteren endelig har takket for seg. Se på de fine, gule, fortrøstningsfulle bustehodene. Hva med et trøstedikt som følge på veien videre?



Trøstedikt

April, mai og skoene løper av sted
med føttene mine
og grøftene lyser.
Dette lille diktet mitt peker på grøftekantene
og sier:
- Se grøftekantene,
er de ikke praktfulle, sier diktet
og peker på det tørre bleke gresset
og hestehovene
og vårkålen
og gullstjernene.
Alt er gult
og vårpengurten vokser seg lang og knoklete
og hvitveisen overtar etter blåveisen
det er førstemann til sankthans
og bokfinkene er helt desperate
og gresset springer for harde livet inn i sommeren.
Det er da
du snubler
og faller
og slår deg
og noen må blåse, stryke, holde.
Hvis ingen andre ser deg falle,
kanskje diktet kan trøste?

(Gro Dahle)

Tirsdagslyd: Smells Like Teen Spirit

I dag er det 17 år siden Kurt Cobain døde. I obduksjonsrapporten ble 5.april 1994 anslått å være dødsdatoen hans, men han ble ikke funnet før tre dager etterpå.

Jeg kommer alltid til å huske den første gangen jeg hørte Smells Like Teen Spirit, i leiligheten til en kompis i Frankrike. Siden har den vært en av de absolutte låtfavorittene. Kanskje ikke særlig originalt, men det får bare være – vi snakker om en evigvarende ungdomskjærlighet. Og jeg er så ubegripelig glad for at jeg rakk å se Nirvana live, på Kalvøya, før det var for seint. Bare to år etter døde altså Kurt Cobain, 27 år gammel.

Det er vel helt åpenbart hva som må være ukas tirsdagslyd.

Snapshot (16)

Nitelva i formiddag: Det går riktig vei!

Jeg har altså gått og gleda meg så inderlig til at sykkelveiene endelig skulle bli fri for is og snø – og jeg kunne ta fram den fine, røde sykkelen min igjen. Jeg er ganske pysete når det gjelder tohjuling på glatte veier, nemlig, så jeg ville være på den sikre siden. Men i dag, altså. Endelig!

Weee, hvinte jeg for meg selv da jeg tråkket i vei. Frihet!
Ouheeeee, hveste jeg da jeg høyrød i fjeset slingret inn i skolegården. Den ganske beskjedne etappen gikk da adskillig raskere i høst? Litt forstemmende, med andre ord.

Men nå er vi i gang, både våren og jeg. Gi oss noen uker, så skal det nok bli resultater.

Knerten og Barbie sittin' in a tree

Det er ekstra liv i huset for tida, ettersom vi har både en liten og en litt større gjest. Venninne Rikke lever egentlig det urbane liv på Sagene, men da borettslaget hennes ga beskjed om at håndtverkere skulle invadere leiligheten generelt og badet spesielt i opptil flere uker, søkte hun asyl i forstaden. Vi var henrykte, for det er alltid hyggelig med selskap, og særlig selskap som både sørger for underholdning og hjelp i heimen. Vinn-vinn (og vin), med andre ord. Jeg trivdes i kollektiv som student, og jaggu har flerboerskap sine fordeler fremdeles.

Og på fredag flyttet Nabokusinebestevenninna inn også, med godt humør og en liten trillekoffert. Hun skal være her i helga mens foreldrene hennes nyter noen velfortjente dager i tosomhet. Stor stas for småjentene, som fniste seg langsomt i søvn i går kveld.

Vi hadde finfine planer for dagen i dag: Barnevennlig teatime på Kunstindustrimuseet, hvor ungene skulle få lære å lage marokkansk myntete og male på fliser mens vi voksne skulle få omvisning i en spennende utstilling. Dermed bar det avgårde med alle sammen: Vi tre voksne, pluss Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4). Ungene var i ekstase allerede på bussen, for kollektivtrafikk er noe av det morsomste de vet om.

Stemningen sank noen hakk da vi kom fram på museet. Hvor var teselskapet? Og flisene? Og alle menneskene? Rikke gikk på leting, og kom tilbake med forklaringen: Vi var ei uke for tidlig ute. Dette med datoer er visst ikke så lett for alle, og nå måtte ungene omstille seg. De flotte kjolene til dronning Maud fungerte delvis som plaster på såret, men porselensutstillinga imponerer ikke verken småjenter eller litt større gutter. Heldigvis var det tegneark og fargestifter der. Og etterpå ble det pizza på hele gjengen. Men vinneren for de yngste i gruppa var allikevel hjemturen.

For å sprite opp kollektivtrafikkmoroa ytterligere, bestemte vi oss nemlig for å ta t-banen til Helsfyr og bussen videre derfra. Hvilken lykke! Lillesøster insisterte på å stå i midtgangen hele veien for å vise fram sine suverene sjøbeinferdigheter, mens Nabokusinebestevenninna ikke helt klarte å fatte at hun både fikk kjøre buss og tog på en og samme dag. Som å vinne i Lotto, bare litt skumlere – vi var jo under jorda.

Og det viste seg at vi røyk på en veritabel Viking-lotto da vi mistet den raske bussen hjem og endte opp på ei melkerute som snirklet seg rundt i absolutt alle avkroker som finnes både i Groruddalen og på Nedre Romerike. Vi snakker Ruter#-festivalen 2011. Idiotisk irriterende for voksne, men for småfrøknene var dette altså et vidunderlig høydepunkt. Og ettersom vi kom på at vi slett ikke hadde dårlig tid, ble det en ålreit tur for oss også, selv om Rikke fikk sett litt mer av Nedre Romerike enn hun opprinnelig ba om.

Vel hjemme kastet vi alle voksenrestriksjoner over bord og lot ungene fortsette det elleville festivallivet. Det er lurt å gjøre sånt når man er i det rause hjørnet. Hoppe i senga vår? Vanligvis off limits, men i dag var det helt greit, kjør på. Vi ryddet unna nattbordlamper og lot det stå til. Og folk som sier at dagens unger er blaserte og kravstore skulle vært her for å høre gledeshylene som kom fra de tre som spratt rundt på madrassen.

Etter en fullstendig utagerende festivaldag er det deilig å koble av med spa. Badekaret ble fylt opp med dyrefigurer, dukker, plastglass og litt vann. Lillesøster og Kusinebestevenninna boltret seg i ro og mak, mens vi kikket inn til dem med jevne mellomrom.
Og godt var det, for vi fikk ta del i en saftig bit sladder: Knerten og Barbie har noe på gang, dere. Jeg så det med egne øyne – vi snakker heftig kyssing. Barbie har rett og slett tatt seg en pinne.

Så nå vet dere det. Og jeg har nettopp begått en klassisk dagbok-bloggpost, noe jeg vanligvis ikke driver så mye med. Men jeg er så himla tilfreds med en dag som verken har gått etter planen eller tilsynelatende har inneholdt noen store begivenheter. Den har allikevel vært så fin. Så innmari kjempefin (for å si det på reality-norsk). Å få være sammen med gode venner og glade unger, le og fjase og gjøre små, små ting – det er ikke noe annet enn en velsignelse.

Fredagsdiktet: Når de sover

Forrige uke fikk jeg verdens hyggeligste overraskelse i posten. Bare å få ting tilsendt i posten er en fryd i seg selv nå for tida, det er jo ikke så ofte sånt skjer. Når postsendingen i tillegg inneholder et hyggelig brev, ei bok og et bilde, da er lykken komplett!

Det var min finfine leser og kommentator Merel som var opphavskvinnen bak overraskelsen. Og bildet var et kort med barndommens helt Jon Blund, denne østtyske dukkemannen som norske åttitallsbarn for alltid vil forbinde med adventstid og barns rettigheter.
Jeg har hatt noen grublerunder for å finne et dikt som passer til bildet. Jon Blund - søvn - drømmer - barn - nattasang - natt og så videre i sånne baner. Utstillingsdokkebruden i bakgrunnen er en kompliserende faktor, men jeg velger nok en gang å ta tak i tja, stemningen og assosiasjonene i stedet for å henge meg opp detaljene.

Og til stadighet kom jeg altså tilbake til to ting: Søvnen. Og barndommen.
Da var et egentlig ganske åpenbart hvilket dikt som måtte få ledsage bildet.



NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)



P.S. Ettersom scanneren min er ødelagt, måtte jeg ta bilde av bildet. Det er vanskelig og resultatet blir.. tja, ikke helt optimalt, så dere må være litt overbærende.