tirsdag 31. mai 2011

Elsker å lære, hater skolen

Dette fant jeg på spisebordet i ettermiddag:


– Huh? hva er dette? spurte jeg, litt desorientert.
Storebror (10) kikket på meg, uendelig overbærende:
– Men mamma, har du aldri hørt om Einstein og relativitetsteorien?
– Kremt...joda, for all del. Men det er vel ikke noe du driver med på skolen, famlet jeg, mens jeg krysset fingre for at han ikke kom til å avkreve meg noen detaljer om emnet.
– Neida! Det er bare noe jeg liker å drive med på fritida, det.

Og det er da jeg (igjen) begynner å pønske på dette med skole og læring og sånt. Jeg kan nemlig ikke annet enn å undre meg over det enorme misforholdet mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte, femteklassingen.

Vi snakker om en fyr som altså pusler med relativitetsteorier etter skoletid og som har sett en 10 timer lang, ubegripelig kjedelig dokumentarserie om den amerikanske borgerkrigen, hvor eldre herrer snakker om troppeforflytninger, ressursfordeling, det politiske spillet mellom nord og sør og Europas rolle i det hele. Nevnte jeg at den var uten norske undertekster?
En som begeistret forteller at det er mye fysikk og matte i trefelling, mamma! og som hver kveld sovner med nesa i et leksikon eller i en gammel utgave av bladet Astronomi.

En tiåring som tegner kart når han skal kose seg, og som stadig vekk grubler over hvordan Hitler kunne få så stor oppslutning i trettitallets Tyskland, og hva som hadde skjedd hvis von Stauffenberg hadde lykkes med attentatplanene sine. En som raser over at de menneskene som rammes av naturkatastrofer ofte er de samme som har så lite fra før, og som tålmodig prøver å forklare sin mor litt om universet. En som sier jeg føler meg så britisk når jeg drikker te, kan vi dra til England en gang, tror du? En som hopper av glede når han får delta på et kveldskurs med forskerfabrikken.

Det er vanskelig å forstå at dette er den samme tiåringen som stadig glemmer bøker og må bråsykle tilbake til skolen flere ganger i uka for å hente ting. Den samme tiåringen som opplever at ingen andre i klassen er interesserte i det han snakker om, og som veier opp for det ved å være klovnete og fjasete (akkurat det er forsåvidt kjent – selv kastet jeg snøball og sørget dermed for å få gjensitting for å veie opp for karakterene mine på ungdomsskolen).

Den samme tiåringen som sukker tungt hver eneste gang han tar fram sekken for å gjøre lekser. Altfor ofte ender det med sinte tårer over øvelser som skal gjentas og gjentas i det som virker som en uendelighet. Skrivebøker som krever at linje på linje skal føres med sirlig skrift – noe han slett ikke har. Skriften krøller seg nemlig alle veier, blyanten er teit og tankene flakser gjennom fjerne universer, langt fra detaljerte lekseplaner og pragmatiske læreplanmål.

Andre ganger er frustrasjonen enorm fordi han rett og slett ikke skjønner oppgaven. Og det er ikke alltid vi foreldre kan hjelpe, heller – selv om den ene av oss er lærer i videregående skole og den andre har jobbet med kommunikasjon i femten år. Det er vel ikke ubeskjedent å antyde at vi burde ha forutsetninger for å tolke oppgavetekster. Jeg tar meg i lure på hvordan dette oppleves for foreldre og foresatte som har en mer komplisert fortid i skolen, eller som kanskje mangler skolegang her til lands i det hele tatt?

Denne tiåringen har uansett foreldre med et positivt skolesyn, som hele veien har prøvd å formidle en glede over å gå på skole og å få lære. Allikevel jubler han over hver eneste dag han slipper å gjøre lekser. For da kan han heller bruke tiden på faktabøker, dokumentarfilmer, oppslagsverk, internett og tegneblokker –på læring, altså. Jeg prøver å fortelle hvor interessant og gøy det egentlig er å gå på skolen.
Kanskje det blir morsommere når jeg begynner på videregående, mamma?


Jeg vet ikke. Jeg vet hvor vondt jeg får i magen av at tiåringen min biter tennene sammen og sikter mot videregående. Jeg vet at han elsker å lære, men misliker å bli undervist.
Men hva gjør vi med det? Hva gjør jeg med det som forelder, hva gjør jeg med det som lærer? For han er ikke den eneste.


“Personally, I'm always ready to learn,
although I do not always like being taught.”

(Winston Churchill)

20 kommentarer:

Røsslyng - Dikt for dagen sa...

Oj, kjende eg fekk vondt i magen eg også. Eg som skal ta til att i lærarjobb til hausten. Jammen meg vanskeleg problemstilling! Her burde ein vel nytta den enorme kunnskapen og nyfikenheita til gutungen i både skrive- og matteundervisning, og nytta undervisningsmetodar der eleven sjølv får utforska og bruka eigen kunnskap. Men ikkje lett å oppnå dette i ein travel skulekvardag! Uansett reknar eg med de oppfordrar og skryt av det guten får til på heimebane:) Lukke til!

Hanne sa...

Røslyng:
Ja, det er lett å kjenne ubehag, for jeg får en følelse av at vi på et vis svikter barna. Men som du sier: Hvordan skal man oppnå dette i en travel skolehverdag, med så mange elever å følge opp? Klassene er store, og selv om lærerne er aldri så dyktige, er det vanskelig å tilby tilpasset og differensiert opplæring.

Markusm sa...

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen, som sa til meg: "Hvis du ikke har lyst til å gjøre de vanlige stykkene Markus, så kan du prøve deg på tekstoppgavene i slutten av kapittelet istedet."

Hele det skoleåret, kunne jeg både i timene og i hjemmelekse gi meg i kast med problemløsning på "høyt" nivå, fremfor å gå gjennom de samme formlene på rekke og rad.

Jeg gikk da fra å ikke forstå matte og hate det over alt på jord, til å få topp karakterer i faget resten av min skolegang.

Ganske enkelt fordi læreren forstod, at side opp og ned med formfaste regnestykker, gikk ikke inn. Men historiefortellende tekstregnestykker - med langt høyere vanskelighetsgrad - gikk som bare det.

Så ja, får sønnen din lærere som klarer å gi mening til lærdommen, er det ikke umulig at resten av skolegangen blir så utrolig mye lettere.

undreverset sa...

Hele skolevesenet er bygd opp rundt tankegangen om at man må krabbe før man kan gå - og om man krabber før de andre og er klar til å kanskje ikke bare gå, men løpe fort som vinden, så blir de fleste unger satt til å krabbe noen ekstra runder mens de venter på de andre ungene. Slikt er drepende demotiverende.

Hanne sa...

Markus:
Høres ut som en fin mattelærer, som var lydhør for hvordan du lærte best. Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som lot meg få være med på å sette sammen tekstsamlinger til klassen i engelsk. Det var enormt motiverende (åpenbart, ettersom jeg husker det så soleklart fremdeles).
Jeg håper Storebror finner skolegleden tilbake, ja. Det er så gruelig trist ellers, med tanke på hvor mye tid som skal tilbringes der.

Undreverset:
Det er nok en del av problemet, men jeg tror ikke det er hele bildet. For Storebror løper ikke som vinden i alle fag. Han sliter for eksempel med håndskrift og staving, og motivasjonen er ikke noe større der - selv om han krabber sammen med de andre som krabber. Nok bildebruk nå, kanskje. ;)

Helga Marie sa...

Dette er så tankevekkende, for selv om det er mange rammebetingelser som kan hindre oss i å differensiere undervisningen godt nok er det likevel kjernen av jobben vår som lærere: Å motivere og ivareta og fremelske læregleden og lærelysten! Jeg kan også kjenne på et slags svik overfor ungdommene her, i alle fall innimellom, og jeg må bare innrømme at jeg ofte famler for å nå frem. Min entusiasme for historie er åpenbart ikke nok alene...

L.M. sa...

Siden du er lærer har du vel svaret - slik det forventes at vi lærere har på de fleste spørsmål angående læring.

undreverset sa...

Hanne: Misforstå meg rett. Om motgang var nøkkelen til læringsglede hadde vi aldri verden sett så stort frafall i vgs. ;)

Anonym sa...

Sterkt og dessverre gjenkjennelig. Er redd vi er på veg og den retning selv. Lesing er gøy, men ikke bøkene fra skolen. Matte er spennende, men ikke enkle oppgaver på skolen (lærer seg å slurve) osv. Har ikke noe enkelt svar...

Trine s sa...

Det finnes andre skoler enn de offentlige ;)

Skoletyper som Monessori og Steinerskolen er ikke for alle, men for dem som liker å tilegne seg kunnskap (slik din lille smarting helt klart gjør) så kan den formen for skole være helt fantastisk.

Det blir litt som folkehøgskole: man har en lærer som kan fagfeltet sitt, så kan eleven selv slå seg løs innenfor fagfeltet.

Pensum må de jo lære, men å lære mer er heller ikke noe problem. I vanlig skole er det rett og slett ikke mulighet for å følge opp 20-30 elever som alle sammen fordyper seg i vidt forskjellige emner etter felles gjennomgang, og noen vil gjøre det på gulvet, noen i skolegården, noen på pulten. Noen ved å bygge fysiske modeller, andre ved å notere stikkord.

Kanskje verdt å sjekke opp? Internett er gratis og uforpliktende i så måte hehe

(jeg er ingen fanatisk fan altså, og tror f.eks. at jeg selv ville klart meg dårligere sånn enn i vanlig skole. Og sær hippie stempelet som ofte følger slike skoler bunner mest i enkelte læreres motevalg. Samme motevalg som man finner hos en del formgivingslærere i helt vanlig skole også. Hvertfall den jeg hadde :P )

Hanne sa...

Helga Marie:
Jeg gjør også det innimellom. Heldigvis underviser jeg stort sett i fag hvor det er enkelt å la elevene velge sine egne arbeidsmetoder, noe som hjelper en del. Det hjelper selvsagt også at de har valgt studieretningen selv.

L.M:
Ja, det er nesten ikke grenser for hva enkelte forventer at en lærer skal vite og gjøre. Men jeg vet en liten del av svaret, i hvert fall: Færre elever pr lærer, og flere praktiske øvelser.

Undre:
Haha, jeg mente det ikke sånn, altså. Jeg mener at det er ikke bare det at han allerede mestrer oppgavene som gjør at han kjeder seg.

Hanne sa...

Anonym:
Det er så trist når det blir sånn. Nå mener jeg ikke at absolutt alt på skolen skal være ellevilt og kjempemorsomt, altså. Noen ting må bare innlæres og repeteres, og de har godt av å lære seg en viss disiplin i så måte. Det er også en del av å bli modnere, og ikke minst av å forberede seg på tilværelsen etter skolen. Men litt større variasjon og valgfrihet hadde vært fint.

Trine s:
Det er overhodet ingen vits i å foreslå Steinerskolen for meg, er jeg redd. Jeg har så lite sans for den tankegangen at jeg heller bedriver hjemmeskoling enn å sende ungene mine dit. Det er med andre ord helt utelukket.

Naturligvis finnes det andre skoler også, men det er et stort og drastisk skritt å flytte ungene ut av skolen i nærmiljøet og over i skoler som ligger langt unna. De mister fellesskapet med naboungene og må biles til klassekamerater etter skoletid.

Katrine sa...

Hanne: Skjønner innvendingene dine mot Steinerskolen, og mot å ta barn ut av nærskole, men se her:
Jeg angrer ikke på mye i livet, men jeg angrer på to ting:
1)at jeg ikke begynte på en annen ungdomsskole enn nærskolen fordi jeg tenkte jeg ville miste vennene mine og ikke få nye.
2) at jeg ikke begynte på en annen videregående av samme grunn + russefeiringen (nei takk, jeg vil ikke ta IB i utlandet, jeg vil være russ.... grrrr!)

Resultatet var at jeg, som var en nilesende bokorm;
1)fikk elendige arbeidsvaner, fordi jeg liksom ikke behøvde å anstrenge meg, så når jeg kom dit hvor jeg burde, så kunne jeg ikke -sliter med det ennå.
2) fikk store hull som viste seg vanskelige å tette i ettertid, fordi jeg fadet ut på det som ble for tråkig og kjedelig, og surfet så lenge på smarthet at hullene vokste seg store før noen (også jeg) merket dem.

En kamerat av meg ble sendt på KG fra 7.kl (nå 8.)fordi foreldrene hans syns nærskolen var for slapp, og han mistet ikke kontakten med oss hjemme. Det lå i fritidsaktiviteter og epleslang.


Klart man mister noe ved å bytte skole (og det kan være en logistisk utfordring), men kan hende er omkostningen ved å bli "hjemme" enda større. Og sjansen for å finne en venn som snakker "samme språk" og skjønner greiene hans er kanskje vel så viktig?

Dere kan f.eks sjekke nyskolen.no. Mosse Jørgensen er vel mer din gate enn Rudolf S, vil jeg tro. Og tar jeg ikke feil tar det 20 minutter på ekspressbuss dør til dør fra Skjettenbyen.

Hanne sa...

Katrine:
Du har så alldeles rett i at Mosse Jørgensen er mer på min side enn Rudolf Steiner.

Men når det er snakk om å ta unger ut av lokalskolen, mener jeg der er enorme forskjeller på å endre skole i barneskole, ungdomsskole og ikke minst vgs.

Når jeg er så motvillig til å ta barn ut av skolen, er det først og fremst barneskolen jeg snakker om. I den alderen er det det næreste lokalminjøet som teller, og aksjonsradiusen er ellers ganske begrenset. I ungdomsskolealder beveger de seg mer på egenhånd - og både elevene selv og foreldrene har et bedre grunnlag for å bestemme hva slags skolemiljø som fungerer for dem.

Når de kommmer til vgs-alder, er det uansett fritt fram. Jeg vet at enkelte velger skole ut fra hva vennene velger, men her i området ligger de videregående skolene så tett, og har så tydelige profiler, at det ser jeg ikke som noe problem.

Anonym sa...

Uff, så synd at skolen ikke klarer å fenge ham mer! Det burde jo ikke være så vanskelig? Hva er liksom poenget med å øve "skjønnskrift", egentlig? Har vi ikke mobiler og pcer? Kan det være at konsentrasjonen om skriften gjør at det blir flere stavefeil? Og det burde jo i det minste være temaer de er interessert i hvis det er skriften som er det viktige! her i huset har vi rimelig stor "selvråderett" over leksene, så rett som det er gjør vi litt om på oppgavene for at de skal bli gjennomførbare (Men skal innrømme at det satt langt inne hos meg å akseptere at ikke alle lekser ble grundig gjennomført...). Det er virkelig ikke noe mål at barn skal gråte og slite pga leksene! Hva lærer de liksom av det? Du har jo sikkert snakket med læreren hundre ganger; Er det ingen mulighet for at du og Mannen kan lage tilpassede lekser til ham, slik at han kan få litt mer leksemotivasjon?
Send Storebror varme tanker fra Bergen!

Klem fra Toril- som sliter med å få lagt inn kommentarer i dag- de vil bare at jeg skal opprette en blogg!

Hanne sa...

Toril:
Ja, det er veldig synd. Jeg har prøvd litt av hvert, egentlig, og noen ganger har vi rett og slett gjort som dere: Satt en grense selv og sagt at "dette får være godt nok, gjør heller andre oppgaver". Det satt langt inne hos oss også, men nå er jeg veldig åpen for å tenke alternativt på dette. Det er bare så lite rom for det, har jeg inntrykk av. Men jeg kan evt fortelle litt mer om akkurat det når vi ses igjen til sommeren? Tror vi kan ha nytte av å drøfte litt. :)

Anonym sa...

Høres ut som en god plan:-)
toril

Anonym sa...

Hei Hanne!
Jeg leste bloggen din via fagutvalget på pedagogisk forskningsinstitutt. Jeg gikk selv på Forsøksgymnasiet i Oslo, mens det stadig eksisterte på Linderud. ( skolen som ble startet av Mosse Jørgensen og ca 4 elever i 1967). Friheten og tilliten jeg fikk lov å oppleve der, reddet nok min framtidige skolegang. jeg vet at Ny-skolen er et initiativ i samme retning, og jeg tror det er barneskole. Jeg tror det ligger på Røa.Jeg veit jo ikke om det er langt fra der dere bor. Lykke til videre på livets utfordrende vei! det skal nok gå bra både for dere og Storebror.
Hvis han "holder ut" til han blir stor nok til å gå universitet eller høyskole, kan han bare glede seg til det:) men det er nok ikke noen trøst for en 10 åring... !

raagraaum sa...

Hei, har kanskje noe å si deg/dere, men ikke på et slikt åpent forum.

Du kan sannsynligvis nå meg via Raag Raaum-bloggen, der jeg er n, som skriver den fiktive personen Raag Raaums utgytelser.

Du/dere er ikke så aleine som det kanskje kjennes.

Hanne sa...

Anonym:
Takk for kommentar! Jeg har lest en del om nyskolen, og det virker veldig interessant. Jeg må imidlertid tilstå at jeg fremdeles er skeptisk til å rykke ham ut av nærmiljøet og legge opp til lang skolevei med transportutfordringer i hverdagen. Jeg har det imidlertid i bakhodet - det kan jo endre seg.

Raagraaum:
Jeg har sendt deg en mail på adressen jeg fant på bloggen din. Hvis den ikke skulle komme fram, kan jeg nås på hannejahrenÆTTgmail.com.