Ustabil i dugnadstid

I kveld satt jeg i stua hjemme og jobbet på spreng – samtidig som jeg huket meg ned bak vinduet som en tjuv og prøvde å argumentere bort den overveldende følelsen av å være unnasluntrer. Det gikk ganske dårlig.

Dugnad er stort i borettslaget mitt, og det er virkelig bare de aller, aller verste slabbedaskene som ikke møter opp i gata med kost, rive og velvilje. Jeg setter pris på dette. Helt sant, jeg synes det er et godt og sjarmerende trekk ved boligområdet mitt. Men noen ganger passer den dugnaden så innmari dårlig.

Som denne gang, da vi i første omgang hadde tatt feil av hvilken dag det var (og det er ikke bare vår skyld, men skyldes blant annet en skrivefeil på den første infolappen). Jeg er som regel alltid hjemme fra jobben i skapelig tid, men akkurat i dag ble jeg sittende igjen en god stund for å sende unna en del ting som hastet noe innmari. Dermed kom jeg seint hjem, sulten som en ...tja, ulv dekker det ikke, er jeg redd. Varulv, minst. Og mens vi (les: mannen) lager middag, ser jeg altså at folk trekker ut i gata, iført arbeidsbukser og godt humør. ÅH NEI!
Mitt innebygde dårlig-samvittighet-o-meter skyter straks i været, helt opp i det røde området.

Jeg begynner straks å snakke med meg selv. Tipper mannen hadde foretrukket at sånne samtaler foregikk inni hodet mitt, men dengang ei:

Å kjære vene, nå er vi unnasluntrere på dugnaden. Men jeg må jo spise! Og ikke bare det, men jeg er nødt til å jobbe etterpå. Jeg har jo eksamen nå, for pokker!

Det begynner altså med fortvilelse, men tar straks mer usjarmerende vendinger.

Men naboene vet ikke at jeg har eksamen. De ser bare hodet mitt her inne, og tenker at her sitter jeg og ser på Hotel Cæsar og spiser konfekt med tærne. Tenk om de tror jeg følger med på Hotel Cæsar! Pokkers folk som trekker sånne slutninger. Det ville jeg jo ikke drømt om. Og det er ekstra urimelig når jeg faktisk sitter og jobber med hjemmeeksamen, i tillegg til at jeg har full jobb. Når tenker de egentlig at jeg skal ha tid til å rake lekeplassen, da? Hæ? Hæ? Kjipe folk som tenker sånn om meg!

På dette tidspunktet er jeg altså både harm og selvrettferdig, og bebreider naboene på det aller urimeligste. Så dreier jeg over i selvbebreidelse og selvransakelse i stedet:

Men jeg kan jo ikke gå ut og fortelle at jeg sitter og stresser med viktige ting, da virker jeg jo bare helt teit. Åh, jeg føler meg så lurvete. Vi ER jo lurvete, bare se på den såkalte hagen vår. Og nå bekrefter vi det altså ytterligere. Hvorfor kan vi ikke planlegge bedre? Hvorfor må vi fremdeles ha en hel akebrettpark stående ute, sammen med syklene? Og når skal vi egentlig få reparert det gjerdet? Oioioi, dette er ikke bra! Hvordan klarer alle de andre voksne sånne ting? Alle andre får det til. De klipper plener og maler gjerder og panter flaskene før vaskerommet deres er helt fullt, og sorterer klesvask og beskjærer epletrær som den naturligste ting i verden. Det er bare vi som ikke er skikkelige folk.

Mannen lytter i stoisk taushet til min jamrende enetale, spiser opp middagen, tar på seg arbeidshansker og går ut i gata. Jeg blir sittende inne foran laptopen og prøver å jobbe mens jeg med jevne mellomrom gjentar meg selv. Fremdeles ikke inni hodet, for jeg trenger slett ikke noe publikum for å snakke høyt og uavbrutt. Jeg er til enhver tid bare få skritt unna en hatt av aluminiumsfolie. Men som regel klarer jeg å gi adskillig mer blanke i det. Jeg klarer som regel å si at nøkkelen til et lykkelig liv, er å legge lista lavt i hverdagen – og mene det. Det viser seg at dugnad er som kryptonitt for min indre superkvinne. For all sunn fornuft, egentlig.