Vårglede og kretsmester i fiskeboller

Det er jaggu godt at naturen er så viselig innrettet at den legger høysesongen for lærere og studenter til våren (her burde jeg kanskje heller skrevet at udir er viselig innrettet, men det får være grenser).
Dermed er det ikke så farlig at det er travelt, for på magisk vis har døgnet fått flere timer. Det virker i hvert fall sånn, når alt er så lyst og mildt og finfint, og det både er vanskeligere å legge seg og lettere å stå opp. Ikke skal det så mye til, heller, for å gi en stakkar en følelse av frihet og pusterom.

Husker dere bildene jeg la ut midt i april, med den fantastiske forvandlinga på skoleveien min? Med bare ni dagers mellomrom stoppa jeg på sykkelbrua over Nitelva og tok bilder. Det var helt tullete:

Tirsdag 5.april: Isen har såvidt begynt å forsvinne, og det er masse snø igjen på bakken.


Torsdag 14.april: Makan til forvandling! Bart og fint, og sola skinner.

I dag måtte jeg stoppe på samme sted igjen, for å sammenligne med de gamle bildene. Først trodde jeg at jeg hadde bomma på utsnittet, for det var da vitterlig ikke de samme trærne?

Tirsdag 10.mai: Joda, det er de samme trærne – men de har fått grønne vårklær på!
Det synes ikke på bildet, men det lukter fantastisk av blader, sevje, jord, knopper og gress. Insektene suser travelt forbi, og for hver dag som går blir det mer folksomt på veien. Hundeluftere, tursyklister, barnevogntrillende venninner og innbitte powerwalkere.


Etter jobben sykler jeg til barnehagen og henter Lillesøster, som er dekket av møkk og skrubbsår, og således er verdens gladeste jente. Så sykler vi hjem mens den lille kjeften hennes går som et lykkehjul. Det har jo skjedd så mye som må fortelles, og vi ser så mye på veien som må kommenteres, og alt dette skal helst ut på én gang.

I dag var Nabokusinebestevenninna med oss hjem. Her stålsetter frøknene seg før møtet med sin Nemesis – den lange nedoverbakken, som allerede har merket dem begge med fargerike plaster. Det er sånn man lærer seg å bruke bremser og holde føttene på pedalene.

Og mens vi sykler skravlende hjemover, kjenner jeg at jeg har en bittebitteliten ferie, midt i hverdagen. Vel hjemme blir Lillesøster og Kusinebestevenninna uoffisielle kretsmestere i fiskeboller. Hele tre store porsjoner hver er visst helt nødvendig for to akkurat passe sterke frøkner i sin beste førskolealder.

Etter middag blir Storebror nådig med på leken, og vips ligger tre mette unger i tårn i sofaen.
Vi er en hamburger, skråler de i kor. Jeg er ketchupen, konstaterer Lillesøster fornøyd. Og kjøttet, da!

Og så ler de så de triller ned av sofaen, før Storebror fyker ut til kompiser i vårkvelden og Nabokusinebestevenninna må dra hjem. Da leser Lillesøster og jeg om Marikken som sparker den nye sandalen sin tvers over midtsommerbålet, for Lillesøster får ikke nok av å lese om andre småjenter som gjør ting de ikke får lov til.

Og så kan jeg sette meg ned med eksamensoppgaven min igjen, og det er helt ålreit. Jeg har jo hatt litt ferie allerede, et pusterom mellom jobb og studier, og kvelden er ennå ung. Det er egentlig greiere å være voksen deltidsstudent enn jeg hadde forestilt meg. På så mange måter, men det får bli mat for en annen post.


P.S.
Jeg innser at det kan virke som om Mannen ikke er en del av familien, når han ikke får så mye som et ord i en sånn post. Det beklager jeg virkelig, han var i aller høyeste grad til stede. Noen måtte jo lage den gode fiskebollemiddagen og sortere Mount Klesvask (1,73 m.o.h).