Ferdaminne fra Etiopia

Ta deg noen øyeblikk for å tenke over følgende spørsmål:
Hva forbinder du med Etiopia?



NRK sender for tida den utmerkede serien Afrikas ukjende historie, og for et par lørdager siden handlet det om Etiopias ganske så spennende fortid. Programlederen prøvde blant annet å finne ut om det var noe hold i at Haile Selassie (selveste Ras Tafari, anyone?) var den siste i en lang rekke etiopiske kongeligheter som ifølge legenden stammer fra ingen mindre enn kong Salomon og dronningen av Saba.

Det var en interessant episode på mange måter, og jeg anbefaler alle å se det – om ikke annet, så for å få en slags forståelse av at det finnes annen historie i verden enn vår eurosentriske versjon.
Nysgjerrig? Du kan se programmet her.

Selv ble jeg helt sentimental av gjensynet med Etiopia, og fikk enormt lyst til å planlegge en ferietur umiddelbart. Vi var der i 2007 for å hente hjem Lillesøster. Selv om vi reiste litt rundt på dagsturer til Debre Libanos, Debre Zeit og andre steder, er det mye som gjenstår å oppleve. Jeg vil til Lalibela, Axum og Lake Tana, som du kan se mer til i programmet.

Uansett fikk jeg lyst til å dele noen snapshots og småplukk fra Etiopia – landet med 13 måneder solskinn i året, som de med rette kan kalle seg. For hvis vi går tilbake til det innledende spørsmålet, skal jeg vedde på at mange av dere tenker på sult, krig og nød, og kanskje på Live Aid. Det er selvsagt riktig at nøden er overveldende og grusom.

Men jeg synes samtidig at vi ikke yter Etiopia og andre afrikanske land rettferdighet ved å redusere historien til dette, litt på samme vis som at en person med en sykdom er mer enn bare sykdommen sin (var det kanskje en litt klein sammenlikning? Jeg beklager, det får stå sin prøve). Jeg tror uansett vi har mye å tjene på et mer nyansert og helhetlig bilde. Og med vi mener jeg vi i ordets mest inkluderende forstand. Nok forbanna sosialistisk PK-snikksnakk (se hvordan jeg kommer anonyme kommentatorer i forkjøpet, HAHA).

Her er noen bilder. Flere kommer - med tildels gode historier.


Vi bodde på et enkelt og trivelig gjestehus sentralt i Addis Abeba. Bare to kvartaler bortenfor gikk en massivt trafikkert, flerflelts bilvei, men i vår gate var det roligere. Fra balkongene på begge sider av leiligheten hadde vi finfin utsikt til mye spennende.


Om ettermiddagene ble dyreflokker som dette drevet gjennom gata. Veldig stas for ungene (og slett ikke uten underholdningsverdi for de voksne, heller).


Det var dessuten kort vei til små butikker som solgte det meste vi trengte av brød, grønnsaker og ymse småtteri. I en turkis kiosk i gata kjøpte vi brus, etiopisk vin (flaska til høyre, smaker litt som portvin) og dopapir. Bokstavene på Colaflaska er amhariske.

Er det ikke fiffig hvordan merkevaregjenkjenninga fungerer utmerket, selv om skriftspråket er et helt annet?



Men Etiopia er ikke bare Addis. Her er vi på vei til Debre Libanos (som skal få en egen bloggpost med en god historie), og har stoppet for en luftepause underveis. Det ble tid til litt fotballspilling også. Fotball er jaggu en finfin icebreaker, uansett hva man ellers måtte synes om sporten. I Addis hadde stort sett alle et engelsk favorittlag. Overraskende mange heia på Arsenal, men Storebror ble vel møtt med Liverpool-trøya si.


Her er vi høyt, høyt oppe. Addis ligger 2355 m.o.h, og vi kjørte i oppoverbakke derfra. Laaangt nede i dalen under oss renner den blå Nilen. Ved siden av oss svevde fuglene, og aloe vera-plantene var enorme.


En gammel portugisisk bro fra 1600-tallet. Portugiserne kom til landet delvis på leting etter den legendariske Jon Prest, og delvis for å sørge for at landet ble behørig kristnet. Men pilutta dem, for Etiopia hadde ikke noen Jon Prest, og dessuten var de kristne lenge før Portugal kunne skryte på seg tilsvarende. Fine broer bygde de gamle portugiserne i hvert fall, og landskapet er til å miste pusten av. Både bokstavelig talt og i overført betydning.

Stay tuned, folkens. Det kommer mer!