Kjære Lars

Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.

Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.

Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester. Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.

Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra. Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.

Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.

I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå.
Det er berre det: no når du er sløkt 
sansar òg vi kor kaldt 
det kjennest ikring oss. Det var just deg 
vi ville hatt med oss i kveld, 
og frysande, einsame søker vi inn 
mot det du har skapt av eld. 

Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det. Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.

Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.

Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.




...and until we meet again
May God hold you, May God hold you 
Ever in the palm of his hand.