torsdag 2. februar 2012

Nesten som ekte damer og herrer!

 

Forrige dagen kom Storebror (11) hjem fra skolen med en lapp. På den lappen sto det at han og de andre ungene på sjette og sjuende trinn skulle bli tidsreisende. Whoopee!
"Kl 17.50 møtes guttene nede ved samlingssalen for å trekke borddame mens jentene går inn i gymsalen.
Kl 18.00 starter polonaisen. Det blir videre koldtbord med mye god mat, damenes og herrenes tale, dansekonkurranse, fridans og kåring av ballets Konge, Dronning, Prins og Prinsesse."

– Jasså, dere skal ha vinterball på 50-tallet? var den umiddelbare kommentaren som glapp ut av meg.
For all del, vi hadde også klassefester og skolefester på barneskolen. Vi møttes i gymsalen, det var underholdning og disco – og sågar en og annen form for halvhjertet knuging som med litt godvilje kunne kalles klinedans, for dem som var interessert i sånt (og ja, jeg tilstår at jeg var veldig interessert).
Men det var fest for barn som ville fjase, tulle og danse.
Det var ikke et ball for små damer og små herrer.
Det var ikke en fest hvor små mennesker ble presset inn endra mindre båser.
Jeg kikka på lappen og prøvde å tenke fordomsfritt og åpent over følgende spørsmål:
Når er det hensiktsmessig med kjønnsdeling på fester i barneskolealder?
Det er ikke helt åpenbart, nemlig. For meg som voksen er det én logisk grunn jeg kan tenke meg for å sortere og kategorisere folk etter kjønn i festøyemed, nemlig å se hvem jeg kan og vil ha sex med. Jeg går umiddelbart og uten videre ut fra at det aspektet er utelukket for 6. og 7.klassingene på skolen her.
Så hva gjenstår da, tenkte jeg høyt (jeg gjør ofte det). 

– De skal jo danse, da, sa Mannen lett mens vi ryddet kjøkkenet (det er greit for ham å trekke dansekortet, han som ble kåra til Coca Cola Disco King 1988). 
– Danseargumentet suger, repliserte jeg. Jenter kan godt danse med jenter, og gutter kan danse med gutter. Ja, det er sågar sånn at i den alderen er det mange som foretrekker å danse med noen av samme kjønn. Uhøytidelig forskning viser faktisk at unger foretrekker å velge dansepartner helt på egen hånd (og at den dansepartneren ofte er dem selv).

– Det er jo en veldig praktisk måte å organisere det på, innvendte en kompis halvhjertet på chat.
Jepp, jeg skjønner at det er praktisk når man først har bestemt seg for å pare opp to kull (om lag hundreogfemti) barneskoleelever. Men la oss stille det evige kontrollspørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor MÅ vi dele dem inn etter kjønn i første omgang? Kan de ikke bare få lov til å være seg selv?

For blant de hundreogfemti elevene er det garantert noen som forelsker seg i noen av samme kjønn, men som får enda en bekreftelse fra samfunnet og skolen om at de helst bør pares sammen med noen av motsatt kjønn.
Blant de hundreogfemti er det kanskje noen som slett ikke identifiserer seg med det kjønnet samfunnet og skolen mener de tilhører, men som får enda en bekreftelse på at det gjelder å innordne seg.
Og blant de hundreogfemti er det veldig mange som på ingen måte vil forholde seg til noe av dette her og nå, fordi de er barn, og de bør få være barn. Men vi velger å trykke kjønnsrollemønstrene godt og grundig inn i dem. Så er det gjort, en gang for alle.

La oss et øyeblikk godta at det bare er sånn: På fest her til lands deles folk inn etter kjønn. Gutter og jenter deles inn over en lav (alternativt halvhøy) sko: Vi setter dem sammen i par.
På denne barneskolefesten skal altså gutta møtes for å trekke borddamer.

Gutta. Skal trekke. Borddamer.
Det er nok velegnet til å dempe enhver gnisning i gruppa, tenker jeg.
Og jeg tenker at hvis noen på død og liv skulle trekke noen andre i et slags parlotteri, kunne de ikke i det minste la jentene få trekke bordkavalerer? For å være litt elleville med kjønnsrollene, lissom? Det hadde vært forfriskende, i den forstand at jentene kunne få være de aktive.

Ikke at det hadde spilt så stor rolle uansett. Det er lett å se for seg rollespilet som foregår etter kveldens lottotrekning:
Den tøffe gutten som rynker på nesa og gjør halvdiskrete brekke-seg-grimaser til kompisene fordi han har fått hun derre kleine jenta med de rare faktene som borddame. Den kule jenta som fniser megetsigende mens øyenbrynene morser febrilsk til venninner gjennom hele middagen fordi hun pares opp med han derre nerdete kjempetaperen.
Hvem er det som tror at sånt ikke merkes (smertelig og tydelig) av den uønskede parten?
Kjempestas å få lov til å danse sammen etter noe sånt, gitt. Som å vinne i lotto. Bare at lottogevinsten er bæsj – på de nye ballklærne.

Og hva med jentene som blir til overs fordi det alltid (alltid! det er en naturlov!) er flere jenter enn gutter på sånne tilstelninger. Når flokken pares sammen gutt-jente, gutt-jente, gutt-jente, skal overskuddsjentene attpåtil føle litt ekstra på at de ble til overs? For de fleste andre jentene blir jo valgt eller trukket ut av en person av typen hankjønn. La nå endelig jenter i elleveårsalderen føle litt på at de ikke fikk seg en (bitteliten, sannsynligvis utilpass) mann. Sånn gjør vi ungene til gagns mennesker, helt i tråd med den generelle læreplanen.

Nå er ikke min intensjon med dette å henge ut de ivrige sjelene som har jobbet med dette på skolen til Storebror, virkelig ikke. Jeg ser at de har gjort en fabelaktig innsats og at de gidder mer enn snittet. Jeg tror virkelig ikke noen mener noe vondt, og de har heller ingen lumske kjønnskonspirasjoner på lur – så vidt jeg vet. De opererer etter gode, trygge, veletablerte normer i samfunnet vårt.
Men skal vi virkelig sementere de normene hos ungene våre før de har rukket å bli kjent med seg selv?
Poenget mitt er at her gjør vi det mye vanskeligere enn vi trenger.

Kan ikke ungene våre få lov til å definere seg selv?

11 kommentarer:

Ida Jackson sa...

Jeg husker mitt første skoleball i åttendeklasse. Da ble alle dansepartenere valgt ved at jentene gikk i en sirkel, guttene gikk i en sirkel inni, og når musikken stoppen, fikk man danse med den personen man stoppet ovenfor. En fin idé fra de voksne, kanskje. Men Den Kuleste Gutten I Klassen stoppet foran meg, så seg sjokkert rundt i rommet, spyttet meg fjeset, og grep en av de minst populære guttene i klassen for å danse med ham istedet. Fordi rangordningene på grunnskolen er svært ekte.

Godt skrevet, og godt sett. Jeg synes ikke du er hysterisk. Og når de er elleve år, er det vel morsommere å dra ut tjukkasen så de kan hoppe fra ribbeveggen og ned på den enn å ha borddame?

ithil sa...

Så hjertens enig med deg. Kjønnsroller er oppskrytt, det eneste som burde gjelde er "vær deg selv slik du selv vil at du skal være".

Elise sa...

Husker mitt første ball på barneskolen. Den kuleste gutten på trinnet trakk en lapp der hvor det stod navnet mitt, rynket på nesen og lot meg bli stående alene på dansegulvet. Jeg følte meg knust, forlatt og kasta i veggen. De som ville danse med meg kunne ikke, for de hadde trukket en lapp med et annet navn. Jeg endte derfor opp med å danse med en annen gutt som ble "forlatt" av sin kavaler, vi er i dag bestevenner. Så endte godt, heldigvis.

Godt skrevet Hanne, enig med deg i det du skriver!

Anonym sa...

Dette kunne jeg skrevet en hel bok om! Jeg er så hjertens enig med deg. Og så flott at noen reagerer.
På ungdomsskolen til mine eldste fungerte det slik (og gjør det enda): Det arrangeres ball for 10.klassingene. Man avtaler og spør hverandre hvem man skal "gå sammen med". De som ikke har funnet seg noen må finne seg i at elevrådet(!) trekker og parer de som er til overs. Når det bare er jenter igjen i hatten blir det jente-jente. Dritkult å komme blant dem! Da har du fått bekreftelsen på at du er en av "the left overs" :-(.Til alt overmål blir de plassert sammen nederst ved en bordende. For man skal jo sitte annenhver hele veien rundt bordet! Praksisen fortsetter selv om jeg og flere andre foreldre (og elever som ikke tør si i fra) har klaga på praksisen og protestert flere ganger. ARGH!
På ungdomsskolen der jeg jobber er det slik at man går sammen med hvem man vil, sitter til bords med dem man og danser med den man vil enten det er gutt eller jente.
Men så har du det som jeg reagerer på: Kåringen av ballets dronning. Og konge. Jeg mener ærlig oppriktig talt at en sånn kveld er alle dronninger og konger! De har pyna og stasa og fjasa seg opp i timesvis, og er flotte som priser og prinseser hele gjengen. Jeg tok opp problematikken rundt dette med en klasse jeg hadde. Ikke overraskende var de enige. Som en jente sa; vi vet jo på forhånd hvilken gjeng dronninga kommer fra. De "populære" stemmer på hverandre, og de "mindre populære" tør ikke stikke seg frem. Enda alle er like fine og like kjekke og snille. Resultatet ble at på det ballet stilte alle jentene i min klasse med små søte blinkende tiaraer fra lekebutikken :-). Og alle sammen var dronninger. Det beste var at veldig, veldig mange av elevene på skolen synes det var "dritkult".
Litt langt dette het, men har men noe på hjertet så har man noe på hjertet. Ha en fortsatt fin dag. Klem fra Ina

Beate sa...

Ååå, som du får sagt det. Jeg er så hjertens enig med deg. Hva skal vi med kjønnsroller? Kjønnsroller SUCKS.

La barna få være den de selv ønsker å være, så lenge de ikke skader andre barn....

Og å organisere fester slik er vel So last year??

Sirkus Kjersti sa...

Jøss, jeg er litt sjokka over hele arrangementet, jeg. Polonaise? Herrejemini, det har jeg opplevd en eneste gang i mitt liv, og da rømte både jeg og min mannlige kollega ut for å røyke. Ikke at jeg røyker, men det var da gudhjælpemeg et mye bedre alternativ.

Bra skrevet, Hanne. Dette opplegget høres ikke bare avleggs ut, men også fordummende...

Hanne sa...

Ida:
Herlighet, for en grusom skoleballopplevelse. Og det er altfor lett å forestille seg det - nettopp fordi det, som du sier, er knallharde rangordninger vi snakker om. Ingen kunstige parordninger visker ut sånt, snarere tvert i mot.

Og ja, det med tjukkas og ribbevegg er alltid morsomt. Det ser jeg når vi låner gymsalen på jobben min for barnebursdager.

ithil:
Nemlig! Men hvordan skal de klare å finne ut av det, disse barna, i all støyen?

Elise:
Huttetu.Kan det være nødvendig å utsette barn for sånt, da? Det er jo mye bedre å la ungene få danse med folk som faktisk liker å være sammen med dem. Men fint at du fikk en ny bestevenn ut av fadesen!

Hanne sa...

Ina:
Gaaah, det er sånne ordninger flere steder, skjønner jeg. Ikke imponert, da er opplegget på jobb-ungdomsskolen din langt mer sympatisk!
Jeg hadde visst så mye som skulle ut i denne bloggposten at jeg rent glemte kåringene av dronning, konge og denslags. Det er jo nesten mat for en egen post.

Beate:
Det er visst ikke last year (eller century) i det hele tatt, viser det seg. Altfor vanlig.

Kjersti:
Ja, her er det full tidsreise. Og ungene har ikke røykepause som et alternativ for å unnslippe polonaiseøyeblikket. ;)

livetleker sa...

Og du vet at jeg er enig. Veldig enig.

På ungdomsskolen der jeg jobber har vi også ball - juleball. Om det kan det sies litt av hvert, ganske mye, faktisk. Det kan sies mye positivt, men også en del negativt. Jeg er også opptatt av ideen om at skolen skal lære opp ungene i de pene menneskenes festkultur. Nå har vi riktig nok ikke denne velge partner-greia,- men de siste par åra har jeg faktisk hørt at ungene på eget initiativ bedriver det i noen grad: Hvem er daten hans? hører vi her og der, - og jeg tror faktisk ikke det gjør det noe bedre.

Du kan jo la det falle noen ord, Hanne.

:-)

HildeSol sa...

Godt skrevet!

Vi trakk bordpartnere på en klassefest en gang i den alderen. Det føltes skikkelig kleint og ingen hadde jo lyst -det ble organisert av et par overivrige (og sikkert velmenende) foreldre... Vi var tross alt en klasse med ganske godt miljø, så det ble på ingen måte sånne stygge scener som andre her har opplevd, men noen stor opplevelse var det ikke for noen. Skulle man i tillegg lagt på festantrekk (vi var ikke helt der...), royale kåringer, tvungen dans og resten av elevkullet, tenker jeg bare mareritt. Og hvilke 11-åringer ønsker seg egentlig et sånt opplegg?

Vi voksne vil jo ikke ha det -prøv å si til gjestene i et bryllup at de skal trekke bordplassering...

Tanken er sikkert god fra arrangørenes side, men å hente mindre inspirasjon fra Disney og amerikanske high school-komedier og mer fra den virkelige verden hadde nok vært lurt. tema for neste foreldremøte?

Hanne sa...

Livet leker:
Det med å få seg date til ballet er noe som har kommet drivende fra andre siden av Atlanterhavet de siste årene. Ikke en prima utvikling, altså. Husker fra tenåra at jeg så på amerikanske filmer med gru og tenkte at jeg var sjeleglad for at vi ikke drev med sånt her til lands.

HildeSol:
Godt poeng at mange voksne kvir seg for sånne ordninger - selv om (de fleste) voksne er høflige nok til å la være å okke seg høylydt og være vrange over å få en bordpartner de ikke ønsker.