Fredagsdiktet: Ting

Jeg er ikke noen materialist, langt ifra. Jeg eier ikke veldig mange ting. Men jeg liker noen av de tingene jeg eier, og nå forsvinner de i et skremmende tempo. Først spiste hunden opp de fløyelsmyke, svinedyre Bose-hodetelefonene mine, de med aktiv støyreduksjon. For meg var de en kompakt hybel. For hunden var de verdens mest råflotte tyggeleke.

Deretter gikk hun(d) løs på fjernkontrollen til GET-boksen, og fortærte store deler av den. Da jeg seinere den samme uka kom hjem og oppdaget at Mac-laderen min også hadde blitt hundemat, begynte jeg å ane en slags lumsk plan. Jeg mistenkte at hun sakte, men sikkert var i ferd med å oppgradere seg selv i smug til hund 2.0 (det er vanskelig å la være å tenke på K-9 i denne sammenhengen).

Men hunden diskriminerer ikke, viser det seg. Det trenger slett ikke være elektronikk for å vekke apetitten til den firbeinte, finske lappherjeren. Hele Gudfaren-trilogien og to sesonger av Sopranos gikk ned i løpet av noen små formiddagstimer (bare innpakning og cover, ikke selve DVD-ene). Putene til utemøblene? Kjør på! Skumgummi over hele stuegulvet. Og forrige uke kom vi hjem fra videregående hundeteorikurs (oh, the irony!) til dette synet:

Hunden hadde rett og slett spist opp leksene til Storebror. Snakker om klisjé.
Ikke så lett å forklare den der til læreren uten at det rykker i munnvikene. 

Her forleden lånte jeg noen diktbøker på biblioteket. En av dem het "Fra år til år. Dikt fra Dagbladet 1945-1977". Her har Sidsel Mørck samlet et solid utvalg dikt fra Dagbladet spalter, og det var interessant å følge de forskjellige temaene fra år til år. Jeg sparte på noen av diktene, blant annet et om ting. Det er blitt ukas fredagsdikt.

Jeg skulle gjerne vist dere selve diktboka også, men hunden spiste den. Selvfølgelig.
Heldigvis var bibliotekaren hundeeier. 

TING
Jeg vil ikke eie ting.
De dør mellom hendene mine.
Med tusen tause krav
står de og stirrer.
De stjeler tid og tanker
og krefter som skulle vært brukt
til noe annet.
Jeg vil bare eie et glimt
av ting.
Suge det fast et sekund.
Så la det gli gjennom meg.
Uten å røre hendene.
Men jeg har ingen vilje lenger –
for tingene eier meg.

(Ellinor Borg Guhnfeldt, trykt i Dagbladet 11.12.1948)

Fredagsdiktet: Eg ser deg

Bilde fra Et hjerte om dagen

EG SER DEG

Du skin så sterkt

at jeg lyt late att augo.

På augneloka

dansar oppstoda mi

ei heil lita æve.

Hjarta driv med stavsprang.

(Hanne Aga)

Si meg hva jeg spiser, og jeg skal si tusen takk

Nøkkelen til et lykkelig liv er å legge lista lavt i hverdagen. Det har jeg ofte proklamert både for meg selv og for andre. Hva mener jeg med det? At man skal ha færrest mulig mål? Slett ikke - snarere tvert i mot. Men det er viktig å innse at man ikke kan gjøre eller få absolutt alt her i verden. Hvis jeg velger å prioritere én ting, så må jeg godta at noe annet må neglisjeres litt. Dette høres sjukt banalt og enkelt ut, men hvis det hadde vært så enkelt å huske, hadde ikke så mange pådratt seg stive skuldre, magesår, dårlig samvittighet og andre kjipe bivirkninger i jaget etter perfeksjon både inne, ute, sosialt og på jobb.

Jeg skal ikke nekte for at jeg av og til går i fella selv, og det irriterer meg noe så inn i gamperæva hver gang. Jeg har egentlig sverga på at jeg ikke skal være noen forbanna tidsklemmesyter, jeg har ikke noe til overs for tidsklemmesyting. Ja, jeg har det grisetravelt av og til, men jeg har selv valgt å jobbe og deltidsstudere og attpåtil anskaffe både unger og hund og ymse tillitsverv. Da må jeg forholde meg til det regnestykket, og enten kneppe igjen eller gjøre noe med situasjonen.

Nøkkelen er altså å legge lista lavt for enkelte ting. Her i huset betyr det blant annet å sluntre unna husarbeidet så mye som mulig uten at det blir helseskadelig, noe som ikke faller så tungt for meg, da jeg er relativt lurvete av legning. Man kommer langt med litt dempa belysning og noen skippertak i ny og ne. Hadde jeg vært avhengig av strøkne omgivelser, måtte jeg ha kutta ut noe annet i stedet, fordi (og her kan du godt lese høyt i kor med meg) man kan ikke få eller gjøre absolutt alt samtidig. 

En våre hverdagshodepiner har vært middag. Vi liker god mat, og vi vil gjerne spise sunt og variert. Men det er pokker så vanskelig å få lure middagsideer hver bidige dag, og det er kjedelig å handle veldig ofte. Nå har vi langt på vei løst det problemet: Vi har begynt å abonnere på middag! Foreløpig har vi bare gjort det annenhver uke, men jeg tror det er på tide på oppgradere medlemsskapet.  Det foregår altså sånn: søndag kveld eller mandag ettermiddag (avhengig av hva vi har avtalt) ringer det på døra, og utenfor står en hyggelig fyr med ei kasse full av mat. Kassa inneholder kjøtt, fisk, grønnsaker, pasta og annet snadder til tre middagsretter (eller fem, vi har tre) den uka, og oppskrifter til hva vi skal lage. Ingrediensene er beregnet sånn at de skal rekke akkurat til de aktuelle matrettene, uten at det blir rare ting til overs som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Det er rene råvarer, null halvfabrikata, mye økologisk.

     Så i dag spiste vi jamaicansk kylling med limeris (du ser den i bildet øverst), en rett som falt så til de grader i smak hos både de store og de små rundt bordet at det så ut som vi hadde støvsugd tallerknene etterpå. Friskt, spicy og fabelaktig nammenam! Og jeg må innrømme at jeg liker skikkelig godt at noen bare tar sånne middagsavgjørelser for meg. Denne uka skal du spise hjemmelagde fiskepinner av torsk, spaghetti bolognaise og jamaicansk kylling, sier Matfryd. Okei, sier jeg. Takk for maten! 1

Vanligvis liker jeg å ta avgjørelser og bestemme over mitt eget liv. Når det gjelder hverdagsmiddager er jeg imidlertid veldig fornøyd med å gjøre et unntak. Tida jeg sparer, kan jeg jo bruke til andre ting. Som for eksempel husarbeid blogging. 

1 Jeg må understreke at denne bloggposten er et helt uavhengig uttrykk for glede over å slippe å tenke sjæl i matveien, jeg er ikke på noen måte sponsa av Matfryd eller lignende tjenester. Skjønt, nå bør de kanskje vurdere det. Neida. Joda. Neida. 

Lillesøster velger boka

Ved leggetid i kveld ville Lillesøster (7) lese høyt for meg på sengekanten igjen. Okei, sa jeg, og foreslo at hun i så fall kunne lese Morgon og kveld av Jon Fosse eller 1975 av Jesper Halle, for de må jeg uansett ha lest ferdig innen torsdag.

Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.

Noen er åpenbart ikke interessert i å utvide horisonten sin.

For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.

Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.

Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil. 

Fredagsdiktet: Dei går imot kvarandre

I det siste har Jon Fosse dukka opp flere steder rundt meg. Ikke personlig, da (ikke ennå, men det er vel bare et tidsspørsmål).

Før neste norsksamling på HiOA skal vi lese Morgon og kveld, og jeg prøvde å få tak i den på skolebiblioteket vårt, men der hadde de den bare som lydbok. Jeg er slett ikke glad i lydbøker, jeg vil helst lese selv. Jeg har sågar en teori om at en av hovedgrunnene til at jeg lærte meg å lese allerede i fireårsalderen, var for å slippe høytlesning. Men det er en digresjon, og det kan dessuten hende at jeg har konstruert den sammenhengen i ettertid (det kan like gjerne hende det er riktig, for jeg var et veldig sært barn).

Jeg møtte en kollega av meg i skolegården i dag, og han hadde et fantastisk morsomt sammendrag av Fosses stil og forfatterskap, vi brølte av latter i skolegården og elevene som tilfeldigvis sto i nærheten stussa litt. Jeg er ikke helt sikker på om det var temaet vårt de reagerte på, eller om det var det faktum at to lærere kunne komme med såpass ukontrollerte gledesutbrudd helt plutselig.

I hvert fall kom jeg til å tenke på tulleannonsen jeg fant i Typisk norsk-boka på onsdag, da jeg bladde gjennom den på jakt etter godbiter om grannespråkforståelse til en oppgave jeg jobba med. Den passer godt som illustrasjon til diktet jeg fant i boka Norske kjærleiksdikt forrige fredag, tenkte jeg.

Selv om bildet er morsomt og diktet er trist. Det passer uansett godt nå som alt åpenbart står i Jon Fosses tegn.

Dei ser kvarandre komme gåande imot kvarandre.
Og begge ser dei ned, men dei held fram,
dei må jo det, med å gå imot kvarandre. Kva er det
dei tenkjer? Kvifor ser dei begge ned?

Dei nærmar seg kvarandre og ingen har sett
den andre. Dei går imot kvarandre, som om
dei berre kan gå forbi kvarandre, slik alle andre,
på denne gata, også går forbi kvarandre. Korleis
                                                                       tenkjer

dei som tidlegare har elska kvarandre? Er deira
                                                                      tankar

og hjarte ein lengsel etter å vere som steinar,
djupt i mold, eller er dei slike steinar? Er deira
skam så tung ein draum, at deira rørsler er steinen

utan vatn, utan vind og himmel? Dei går imot
                                                                kvarandre.

Dei går imot kvarandre. Dei går imot kvarandre.
                                                                    Dei går

imot kvarandre. Dei går imot kvarandre. Dei
                                                      møter kvarandre.
Dei går forbi kvarandre. Dei går ifrå kvarandre.

(Jon Fosse)

Vi er like bra som strikk

Følte meg litt ulekker da jeg sto opp i dag. Det er den helt naturlige følgen av å runde førti, i hvert fall hvis jeg skal tro alle annonsene på Facebook som er spesialplukket bare for meg. Overveldende mange tilbud om fabelaktige slankeprodukter og vidunderlige metoder for ansiktsløftning uten kirurgi (eller ansikts løftning, som påfallende mange annonsører insisterer på å kalle det, noe som absolutt øker troverdighet og kjøpelyst – you know me so well, Facebook).

Jeg trenger imidlertid ikke å kjøpe dyre mirakelkurer. Er selvstendig gjør-det-selv-kvinne. Liker å spare inn litt på familiens husholdningsbudsjett.

Ansiktsløftning er dessuten sååå tjuetolv.
Nå er det ansiktssenkning som gjelder.

Scener fra et hundeliv

SCENE: Inne i hodet til hunden, mandag en eller annen gang mellom kl 09.30 og 14.00: 

– Jøss, hvor ble det av menneskene mine? Er jeg helt alene? Jaja, får gjøre det beste ut av det, da.

(snuser påtatt nonsjalant rundt, prøver å plystre litt)

– Doh! Hunder kan jo ikke plystre, tenk at jeg glemmer det hele tida. Får finne noe annet å gjøre da. Men...håh! Håh! Der er jaggu den rare plastpinnen de sitter og tafser på hele kvelden. Det er alltid noen som har fingrene sine på den. Veeent nå litt...

(legger hodet på skakke og ser svært listig ut)

– ...nå er jeg lur! Jeg elsker å få kos og oppmerksomhet av menneskene mine. Og riktignok får jeg det, men det kan da aldri bli for mye oppmerksomhet for en prakthund som meg. Jeg eliminerte en del av konkurransen da jeg spiste de myke, deilige bollene med spennende ledningfyll som matmor hadde over ørene sine når hun hørte på musikk og så på film på den lille skjermen. Men jeg må fremdeles dele oppmerksomheten med plastpinnen.

(hever et øre og logrer konspiratorisk) 

Hvis mesteparten av den rare plastpinnen befinner seg INNI meg, derimot – da kommer jeg til å få all oppmerksomheten, for da må de klø meg på magen for å skifte kanal på TV-en. Håh!

(gnager tilfreds på den rare plastpinnen)

– Jeg er sannsynligvis verdens smarteste hund. De kommer til å bli så stolte!

Fredagsdiktet: Hudsong

Hudsong

Vår første glede: huda
Vår andre glede: huda
Kvart menneske skriv denne songen
Små tynne notar og grovare kalligrafi
Kva glir over andleta og set teikn
Det er vinden
Sola som strøymer inn
Det er smila og dei samanbitne tennene

Når me vert gamle
Kan me seia så mykje
Bare ved å vise andleta våre
Og kroppane

Eg har hud til deg
Huda i hendene mine
Ho syng

(Helge Torvund)