Gullkorn fra gamle dager

Jeg har som nevnt blåst støvet av gamle dagbøker og annet krams. Sånt tar tid å komme seg gjennom, for jeg må hele tiden stoppe opp for å mimre, kjenne litt på gamle følelser og generelt la meg lede med på ymse krumspring bortover minneveien.

Noen ganger ler jeg heldigvis så jeg får vondt i magen (og bittelitt i selvfølelsen, men det er en annen historie). Se på denne søte her:



Hahaha! Lurer på hva jeg mente at jeg egentlig kunne ha prestert?

Fredagsdiktet: Vintersang

Tillegg: Jeg glemte å opplyse om at dikteren er Jan Erik Vold. Tilgi meg!

Et sikkert vårtegn

Glem gåsunger og hestehov: Når bilene begynner å titte fram fra snøfonnene, da er det vår i lufta.

Sju-åtte sånne så jeg i veikanten i dag. Lurer på om eierne i det hele tatt husker hvor de parkerte?

Sånn i forbifarten

Jeg har prøvd meg fram med ymse etiopisk mat (med vekslende hell) men injera har jeg lenge vegret meg for å lage. Det handler om at det virker litt vanskelig å få til ordentlig, og ikke minst at det tar så innmari lang tid. Vi snakker dagevis for å få til den der surdeigspannekaka. Ikke er det lett å få tilgang på teff, heller.

Men for et par uker siden la en Facebook-venn ut en link til en svensk side om Marcus Samuelsson, og der var det lovende saker. Samuelsson har jeg lest en del om før, han er (var? litt usikker nå) blant annet prisbelønt sjefskokk på den skandinavisk restauranten Aquavit i New York. Han er svensk, adoptert som liten fra Etiopia, og han har gitt ut mange kokebøker, som Africa on my mind, med afrikanske oppskrifter - tilpasset skandinavisk tilgang på råvarene (og sannelig har han ikke klart å få Desmond Tutu til å skrive forord til boka, hva gir du meg).
Uansett: Sist lørdag prøvde vi injera-oppskriften, og den fungerte kjempebra. Lett å lage, godt resultat. Anbefales!

Og nå kunne Rikke fortelle meg at den godeste Samuelsson er gjest hos Skavlan i morgen. Jeg gleder meg, for nå er jeg fan.

Jepp, det var det jeg ville si i dag.

Hverdag

Jeg pleier ikke blogge detaljerte beskrivelser av hva jeg gjør i løpet av en dag, og jeg har ikke planer om å innføre den vanen, heller. Men noen unntak kan (og bør) man tillate seg fra enhver regel. Jeg regner med at mange er nysgjerrige og spente på hvordan den glamorøse hverdagen til en noenogtrettiåring i forstaden arter seg, so here goes: Mitt liv som Hanne - en typisk tirsdag.


Kl 07.15: Havregrøten går alltid ned på høykant når Lillesøster spiser frokost.
Jeg lager matpakke og hører på radio mens jeg våkner langsomt og gradvis. Ingen i vårt hus er spesielt morgenpigge, så vi trenger vanene våre for å komme oss ut og avgårde til barnehage, skole og jobb. Dead Hanne walking (and driving).



Skolen begynner kl 08.10, og der er det jaggu folk som er morgentrøttere enn jeg. Men i dag var vg3-elevene både tapre og tallrike, og kom dinglende én etter én. Den oppmerksome leser kan se at russeeffektene så smått har begynt å dukke opp.
Glem hestehoven, russegenser er et av de første, sikre vårtegnene. Fremdeles har vi litt tid igjen, heldigvis, og i dag har de jobbet med egenvalgte reisereportasjer.




Kl 10.35 er det tid for mediekommunikasjon med vg2-elevene. Tema: makt og medier.
Da er det lurt å definere maktbegrepene, så vi er enige om hva vi diskuterer. Det er heller ikke dumt med et historisk bakteppe. Jeg skriver bare stikkord på tavla, og elevene er flinke til å delta i samtalen. På en eller annen måte endte denne timen med en diskusjon om bruk av one-piece ute blant folk. Muligens en liten digresjon, men når man med en viss overbevisning kan trekke linjene fra mikromakt og dit hen, øker samtidig sannsynligheten for at elevene faktisk husker hva vi har snakket om.


Kl 11.20 begynner lunsjen, deretter er det midttime. Vi har en ålreit lærersalong i hovedbygget, men i dag skulle et par elever holde en utsatt framføring (for meg og filmlæreren, tverrfaglig prosjekt) i midttimen. Da blir pausen kort, og jeg kan like gjerne spise litt i forbifarten ved pulten min. Arbeidsrommet er ikke toppkandidat til noe interiørblad, men til gjengjeld er det mange fine kolleger i nærheten. Og jeg har akkurat fått min egen, permanente plass, komplett med hyller, etter å ha levd en nomadetilværelse.


Tredje økt begynte 12.20 (én økt = to skoletimer), og jeg hadde ikke rukket å snakke lenge før vi hørte ringelyden: brannalarmen gikk.
Det var bare å få alle ut på oppstillingsplassen. Nei, du kan ikke pakke med deg alle tingene dine ut. Nei, du kan ikke hente noe å drikke på veien. Tenk om det faktisk brenner! Husj, ut nå!
Sola skinte og det var ikke brann, så de fleste elevene syntes den lille overraskelsen var finfin. For meg var det en strek i tidsregningen, men jeg hadde beregnet god tid i den økta, så vi kom gjennom alt allikevel, og enda var det tid til arbeidsoppgaver. Tre grupper fikk oppgaver knyttet til makt og medier, og en gruppe la siste hånd på en reportasje som snart kommer på trykk i Aftenposten (Aften).


Skoletirsdagen avrundes alltid med en vg1-klasse fra kl 14.00-15.30, her representert ved omtrent halvparten av dem. De har hatt skole siden 08.10, de også, og hjemme venter lekser og/eller fritidsaktiviteter. Men jaggu er det energi, tullball og kjappe replikker igjen i dem.
Og det er så bra! Noen ganger føler jeg meg litt som en energivampyr, en som lever og henter kraft av energien fra unge sinn. Moahahaha (in a good way, that is).


I barnehagen plukka jeg med meg to jenter som var kjempeglade for at de skulle få være sammen enda lenger. Kjempesultne var de også, så det ble fast food-middag: Fiskepinner og couscous, med litt frukt på si'. Storebror var ferdig med lekser og løp avgårde på fritidsklubben med kompiser, mens småfrøknene var enormt travle med sine ting. Vi snakker sofaklatring, putehyttebygging, sang, gjemsel, klosser, mer sang, latter og kos.


Skolebøkene mine lå og ropte på meg, men jeg er heldigvis nesten døv på det høyre øret, og akkurat det øret var tilfeldigvis vendt mot dem. Bøkene ligger der i morgen også...


...og dermed kunne jeg i stedet snike meg ned i badekaret med såpeskum og en gammel Agatha Christie-bok. Noen ganger er sånt helt riktig.
Ahhh.


Da Storebror kom tilbake fra fritidsklubben, lurte han litt, for det var ingen i stua. Mora hans ble funnet ganske raskt, hun lå jo som nevnt i badekaret, men hvor var faren hans?
Det lurte jeg også på. Vi fant ham på rommet til Lillesøster - han hadde sovnet på sengekanten. En vanlig bivirkning av legging, og noe som kan hende den beste (og jeg vet hva jeg snakker om).


Han våknet etter hvert. Litt trøtt fremdeles, men gråt ikke. Tvert imot fikk han gjort unna litt jobbing - og noe TV ble det også. Mest for meg, for Mannen trekker grensa et stykke før Frustrerte fruer.

Jepp, der har vi altså den typiske tirsdagen. Man kan fort komme til å trekke litt overbærende på smilebåndet av all denne trivialiteten, men jeg er så innmari fornøyd.
Det er helt begrenset hvor ellevill en tirsdag trenger å være, og jeg har alltid tenkt at hverdagen er sørgelig undervurdert. Det er så mange fine småting underveis.
Flesteparten av dem kan man aldri yte rettferdighet i en bloggpost.

Fredagsdiktet: Ave

Sigrid Undset er ikke først og fremst kjent for diktene sine, men hun utga altså én diktsamling, Ungdom. Den kom ut i 1910, da hun var 28 år gammel, men de fleste av diktene i samlingen skrev hun i årene før hun fylte tjue. I den utgaven jeg har i bokhylla, er diktene illustrert med Undsets egne tegninger.




AVE

Jeg går imellem ranke, nakne stammer.
De blanke knopper løfter sig i lyset ind
og drikker grådig aftensolens skin,
som lavt på vårens bleke himmel flammer.

De milde vinde stryker mine hænder,
og lykken skjælver dypest i mit hjerte
– den skjønne jord og livets tændte kjerte,
som klar i denne klare vårkveld brænder.

Jeg knæler i din kirke, nakne skog.
Å muld, å sol, å fagre livets ord:
Jeg er av jord, skal atter bli til jord,
og al min sjæl er fuld av jordens lov!

Og hil dig, hil dig, jordens moderskjød,
og muldens friske duft mot himlens bue,
kastanjetræets knoppers alterlue,
og hil dig, hil dig, sterke herre død!

For dobbelt blå sig vårens himmel hvælver
og dobbelt fager synker sol i sjø,
fordi i morgen skal vi kanskje dø,
og angsten gjennem jubelsangen skjærer.


Sigrid Undset

Den sjette motesansen

- Nei, jeg vil ikke ha på den buksa. Den er stygg!
- Beklager, men det blir den buksa i dag. Du kan få velge en annen i morgen.
- Jeg vil ikke ha den.
- Nå blir det sånn. Kle på deg, du.
- Men mamma, det er spøkelser på den.
- Hæ? Nå tøyser du.
- Nei, det er heelt sant.
- Lillesøster, sier du at det spøker i olabuksa di?
- Ja. Jeg må ha en annen.

Hjemsøkte klær, der altså. Alle må jo skjønne at sånt kan man ikke ha på seg.
Hun skal ha for original tilnærming.