Fredagsdiktet: Ave

Sigrid Undset er ikke først og fremst kjent for diktene sine, men hun utga altså én diktsamling, Ungdom. Den kom ut i 1910, da hun var 28 år gammel, men de fleste av diktene i samlingen skrev hun i årene før hun fylte tjue. I den utgaven jeg har i bokhylla, er diktene illustrert med Undsets egne tegninger.




AVE

Jeg går imellem ranke, nakne stammer.
De blanke knopper løfter sig i lyset ind
og drikker grådig aftensolens skin,
som lavt på vårens bleke himmel flammer.

De milde vinde stryker mine hænder,
og lykken skjælver dypest i mit hjerte
– den skjønne jord og livets tændte kjerte,
som klar i denne klare vårkveld brænder.

Jeg knæler i din kirke, nakne skog.
Å muld, å sol, å fagre livets ord:
Jeg er av jord, skal atter bli til jord,
og al min sjæl er fuld av jordens lov!

Og hil dig, hil dig, jordens moderskjød,
og muldens friske duft mot himlens bue,
kastanjetræets knoppers alterlue,
og hil dig, hil dig, sterke herre død!

For dobbelt blå sig vårens himmel hvælver
og dobbelt fager synker sol i sjø,
fordi i morgen skal vi kanskje dø,
og angsten gjennem jubelsangen skjærer.


Sigrid Undset