Året pønken brakk

Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!



Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.



Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden.
Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.

Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.

Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.

Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?

Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.

Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer!
Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på.
Rock on!

Musikk og butikk

Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.

– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…

…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.

Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.

Fredagsdiktet: Gartnerløkka

I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.

Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken?
Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.

Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen.
Syng litt da, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.

Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.

Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.

Gartnerløkka

Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som solen skinte på.

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!

Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.

Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
Og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
En ende, lyseblå!

(Rudolf Nilsen)

Snapshot (17)

Det er utrolig hva slags triks enkelte tyr til for å utsette leggetida. Skjønner ikke hvem hun har det fra. Hun er åpenbart adoptert.

Fredagsdiktet: Stein under sko'n

Noen skriver fortrøstningsfulle dikt. Margaret Skjelbred er en av dem, hun har disse litt såre, som skaper gjenkjennelse og får en til å knytte nevene og tørke tårene og tenke ja, sånn er det, og det går jo, det.
En av favorittene mine heter Det er aleine du er. Det var det andre fredagsdiktet jeg delte her på bloggen, allerede i februar 2008 (er det virkelig så lenge siden?), så tida er med andre ord overmoden for en ny dose. Nå, for eksempel. Hvis du klarer å høre vestfolddialekta inni hodet ditt mens du leser, er det en bonus, men det er slett ingen betingelse.
God helg!



Stein under sko'n

Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer'e vel,
og får jeg en stein under sko'n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

(Margaret Skjelbred)

Middagsmatte og kølesing

En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.

Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.


Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.

Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).

I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.

Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.

Learning by doing.
Jeg bare nevner det.

Sin beste alder, hva er det egentlig?

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!

I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.



...og visst kler jeg bart? Hæ?