Nå trenger vi jaggu noe oppmuntrende, dere! Og blir man ikke oppmuntret av Rolighetsteorin - ja, så vet ikke jeg. På nettsiden står følgende:
"Den här sidan är tillägnad tanken om att något så enkelt som glädje är det absolut lättaste sättet att få människor att ändra på sig."
Se for eksempel her, hvor de har lagd et spill for å få folk til å gjenvinne glass:
Åh, jeg fikk så lyst til å prøve det! Hadde ikke du også stått i kø til gjenvinningsstasjonen hvis du kunne få spille sånn?
Flere fiffige løsninger, som pianotrappa og verdens dypeste søplebøtte, kan du se her.
Og takk til Rikke, som distribuerte denne gladpilla på Twitter. Den trengte jeg!
fredag 16. oktober 2009
onsdag 14. oktober 2009
Derfor bør du gå søndagstur
- Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
- Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
- Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
- 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
- Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
- Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
- Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
- Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
- Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.
Det er oppmøte søndag 18.oktober på Gjellerås skole kl 16.00
"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."
- Kofi Annan
Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her, eller ved å ringe 02025.
søndag 11. oktober 2009
Har de Facebook i himmelen?
"You will be missed", sto det på Facebook-veggen hans.
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.
Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.
Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.
Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.
Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.
Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.
Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.
Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.
-------------------------------------------------------------------------------
Karin Boye funnen død
Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.
Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.
Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.
Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.
(Halldis Moren Vesaas)
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.
Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.
Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.
Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.
Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.
Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.
Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.
Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.
-------------------------------------------------------------------------------
Karin Boye funnen død
Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.
Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.
Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.
Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.
(Halldis Moren Vesaas)
fredag 9. oktober 2009
Fredagsdiktet: Den første
Kan man noensinne ha med for mange Inger Hagerup-dikt i en diktspalte som denne?
Nope.
DEN FØRSTE
Du synes jeg ser slik på deg.
Å, si ikke jeg er frekk,
men la meg få lete etter
min første elskedes trekk
i ansiktet ditt før mørket
skyller likheten vekk.
Bak alle de menn som siden
satt mitt sinn i brann
skimter jeg undertiden
noe som kanskje er han -
en hemmelig, bitter viden
om utslettet skrift i sand.
Det er ikke munnen jeg savner
og øynene djerve blå,
men bare en spinkel tone
av ting som ikke er nå.
stjernene, huset, grinden,
veien vi vandret på.
Å, bli ikke skinnsyk, kjære!
Han tar ikke noe av ditt
Du er det sterke og nære
livet som nå er mitt.
Men kan jeg en stund få være
det som jeg ikke er blitt?
- Inger Hagerup -
Nope.
DEN FØRSTE
Du synes jeg ser slik på deg.
Å, si ikke jeg er frekk,
men la meg få lete etter
min første elskedes trekk
i ansiktet ditt før mørket
skyller likheten vekk.
Bak alle de menn som siden
satt mitt sinn i brann
skimter jeg undertiden
noe som kanskje er han -
en hemmelig, bitter viden
om utslettet skrift i sand.
Det er ikke munnen jeg savner
og øynene djerve blå,
men bare en spinkel tone
av ting som ikke er nå.
stjernene, huset, grinden,
veien vi vandret på.
Å, bli ikke skinnsyk, kjære!
Han tar ikke noe av ditt
Du er det sterke og nære
livet som nå er mitt.
Men kan jeg en stund få være
det som jeg ikke er blitt?
- Inger Hagerup -
torsdag 8. oktober 2009
Sjokolade: smak, engasjement og personlige grenser
Jeg er ikke noen stor sjokoladeperson (riktignok er jeg stor, men altså ikke på sjokkis), men noen ganger er det allikevel ingenting som er så godt og riktig som en smak av sjokolade. Som i dag, da jeg svingte innom butikken for å hanke inn en superrask middag mellom jobb og - ja, mer jobb.
Da lå den der i hylla, rett foran øynene mine, og bød seg fram i all sin skamløse lekkerhet: Melkedrøm, kalte den seg.
Fylt med bringebær og yoghurt.
Med ordet bringebær var jeg pirret, og med yoghurt var jeg solgt. Jeg måtte bare ha den.
Fig.1: Sjokolade som byr seg fram
Den minnet meg om en gammel flamme fra nittitallet. Soho, sjokoladen med den pussige fasongen og det deilige yoghurtfyllet. Den som dukket opp med brask og bram og massiv markedsføring (målgruppa var visstnok unge, urbane mennesker med sans for design eller noe sånt), og forsvant igjen før jeg visste ordet av det. Den etterlot seg et tomrom.
Fig. 2: faksimile fra Nidar.no
Naturligvis måtte jeg google Soho straks jeg kom hjem, og dermed oppdaget jeg at det selvfølgelig finnes en egen interessegruppe på Facebook som kjemper for å få Soho tilbake i produksjon.
Og da må jeg være veldig rask med å påpeke at nei, jeg er ikke medlem av Facebook-gruppa for relansering av Soho.
Der går grensa, synes jeg.
Jeg lærer altså stadig nye ting om meg selv.
Det er interessant å oppdage at grensa mi for godteriengasjement åpenbart går et sted mellom blogging om det (fullstendig sunt og akseptabelt) og interessegrupper på Facebook (trist og kleint, få deg et liv).
"Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point", som den godeste Pascal sa. Eller på godt norsk: Fins ikke fornuft i sånt, men jeg mener det visst allikevel.
Nok om det, tilbake til smakingen.
Kunne Melkedrøm erstatte den svake, men langvarige lengselen etter Soho? Yess søri bob.
Dette var nammenam-sjokkis, med frisk bringebærsmak og syrlig yoghurtsmak på én gang. Nå vet jeg du er nysgjerrig på hvordan den ser ut inni, for det er jo innsiden som teller.
Fig. 3: Tverrsnitt av sjokkis, med yoghurtfyll og fragmenter av bringebær. Nam.
Det var alt jeg ville si for denne gang. Morn igjen!
Da lå den der i hylla, rett foran øynene mine, og bød seg fram i all sin skamløse lekkerhet: Melkedrøm, kalte den seg.
Fylt med bringebær og yoghurt.
Med ordet bringebær var jeg pirret, og med yoghurt var jeg solgt. Jeg måtte bare ha den.
Fig.1: Sjokolade som byr seg fram
Den minnet meg om en gammel flamme fra nittitallet. Soho, sjokoladen med den pussige fasongen og det deilige yoghurtfyllet. Den som dukket opp med brask og bram og massiv markedsføring (målgruppa var visstnok unge, urbane mennesker med sans for design eller noe sånt), og forsvant igjen før jeg visste ordet av det. Den etterlot seg et tomrom.
Fig. 2: faksimile fra Nidar.no
Naturligvis måtte jeg google Soho straks jeg kom hjem, og dermed oppdaget jeg at det selvfølgelig finnes en egen interessegruppe på Facebook som kjemper for å få Soho tilbake i produksjon.
Og da må jeg være veldig rask med å påpeke at nei, jeg er ikke medlem av Facebook-gruppa for relansering av Soho.
Der går grensa, synes jeg.
Jeg lærer altså stadig nye ting om meg selv.
Det er interessant å oppdage at grensa mi for godteriengasjement åpenbart går et sted mellom blogging om det (fullstendig sunt og akseptabelt) og interessegrupper på Facebook (trist og kleint, få deg et liv).
"Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point", som den godeste Pascal sa. Eller på godt norsk: Fins ikke fornuft i sånt, men jeg mener det visst allikevel.
Nok om det, tilbake til smakingen.
Kunne Melkedrøm erstatte den svake, men langvarige lengselen etter Soho? Yess søri bob.
Dette var nammenam-sjokkis, med frisk bringebærsmak og syrlig yoghurtsmak på én gang. Nå vet jeg du er nysgjerrig på hvordan den ser ut inni, for det er jo innsiden som teller.
Fig. 3: Tverrsnitt av sjokkis, med yoghurtfyll og fragmenter av bringebær. Nam.
Det var alt jeg ville si for denne gang. Morn igjen!
fredag 2. oktober 2009
We will We Will Promp You
Glem X-faktor og denslags, her i huset lager ungene fredagsunderholdninga sjæl. Og denne gangen klarte jeg faktisk å filme et av spontanshowene. Som vanlig er elementene rock og promp til stede, for det funker i alle aldersgrupper (ifølge en kjapp husgallup).
Og som vanlig har Storebror (8) en slags plan, mens anarkisten Lillesøster (4) denger på etter eget forgodtbefinnende.
Og som vanlig har Storebror (8) en slags plan, mens anarkisten Lillesøster (4) denger på etter eget forgodtbefinnende.
Fredagsdiktet: The River
Ukas fredagsdikt er ikke et dikt, men en gripende, liten historie.
Den handler en del om ungdomsopprør, litt om krig, men kanskje aller mest om et sårt og vanskelig far-sønn-forhold.
Alle kjenner vel til "The River" med Bruce Springsteen. Men i noen av live-versjonene forteller Springsteen altså en liten historie i forkant av denne sangen.
Det er stor fortellerkunst han bedriver, og jeg klarer sjelden å høre på den uten å bli rørt til tårer - særlig av sluttreplikken.
Nydelig.
Ettersom jeg ikke har klart å hoste opp teksten, og det uansett ikke blir det samme å lese dette, må du ta deg bryet med å lytte til hva Sjefen sjæl sier.
Gjør det.
Nå.
God helg!
Den handler en del om ungdomsopprør, litt om krig, men kanskje aller mest om et sårt og vanskelig far-sønn-forhold.
Alle kjenner vel til "The River" med Bruce Springsteen. Men i noen av live-versjonene forteller Springsteen altså en liten historie i forkant av denne sangen.
Det er stor fortellerkunst han bedriver, og jeg klarer sjelden å høre på den uten å bli rørt til tårer - særlig av sluttreplikken.
Nydelig.
Ettersom jeg ikke har klart å hoste opp teksten, og det uansett ikke blir det samme å lese dette, må du ta deg bryet med å lytte til hva Sjefen sjæl sier.
Gjør det.
Nå.
God helg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
