Når Lillesøster (4) legger seg, leser vi av og til litt på sengekanten, eller snakker litt sammen, og så synger vi en sang. I kveld ville imidlertid Lillesøster fortelle meg et eventyr som hun hadde diktet selv. Det ble fremført med stor patos og mye innlevelse, og jeg måtte være enig i at det var veldig spennende.
Etterpå var Lillesøster så fornøyd at hun fikk meg til å love å skrive ned historien, sånn at vi kunne sende den til Tornerose. Så hvis du leser dette, Tornerose: Denne historien er til deg, med hilsen fra Lillesøster.
Eventyret om prinsesse Tornerose og tyvspøkelset
Prinsesse Tornerose bor i Targiland. For å komme dit må du gå rett fram ganske lenge, og så må du gå rundt sånn (helt rundt, altså), og så må du gå rett fram litt til. Og da hører du stemmen hennes, og så vet du at du nærmer deg.
Hvis du kjører fly fra Etiopia og kikker ut av vinduet, kan du se landet som Tornerose bor i.
Prinsessa bor i et kjempestort slott med mange fine ting.
En gang kom det et slemt spøkelse inn i slottet hennes. Tornerose lå og sov sammen med de to kaninene sine, så hun hørte ingenting. Men spøkelset listet seg rundt og stjal mange ting. Det stjal en leppestift med et fint bilde på, en månebok, en stor gryte og et teppe. Tyvspøkelset la alle tingene ned i spøkelsesekken sin, for det var ganske tungt. Og så gikk spøkelset ut av slottet.
Men der var det et stort troll, som så at spøkelset hadde tatt tingene til Tornerose. Trollet var vennen til Tornerose.
- Hold opp med det der! ropte trollet mens det trampet hardt og bokset litt.
- Du har tatt tingene til Tornerose, og det er ikke lov! Gi dem tilbake med en gang, ellers tar jeg deg, ropte trollet.
Og da ble spøkelset kjemperedd, og ga tingene tilbake til trollet. Så måtte spøkelset be om unnskyldning, og gå sin vei.
- Ikke kom tilbake hit, ropte trollet.
Så gikk trollet inn i slottet og vekte Tornerose. Trollet fortalte at spøkelset hadde tatt tingene, og Tornerose ble også veldig sint. Men hun ble glad for at hun hadde fått tilbake tingene sine.
SLUTT
søndag 31. januar 2010
fredag 29. januar 2010
Fredagsdiktet: Uansett
I ungdomstida og studietida gikk jeg til stadighet rundt og dro på notisbøker i alle slags farger og fasonger. Men bøkene var selvfølgelig ikke bare til pynt, jeg fylte dem med all slags notater, diktning og skriblerier. De ble både tettskrevne og fillete. Dette var jo før både laptopens og bloggens tid, og et sted måtte man ytre seg. Jeg har spart på ganske mye av det, og noe har jeg delt med dere tidligere. Her kommer nok et et dikt fra dengang.
UANSETT
Frydefull fordervelse
begeistret umoral
velsignende besvergelse
nytelse gjør gal
og glad, og skittent krevende
når puls og tanker banker
Men alt er til å leve med
for angeren er sval.
-HJ-
UANSETT
Frydefull fordervelse
begeistret umoral
velsignende besvergelse
nytelse gjør gal
og glad, og skittent krevende
når puls og tanker banker
Men alt er til å leve med
for angeren er sval.
-HJ-
tirsdag 26. januar 2010
Hvit, raus og folkelig
Dette er saken: Det tradisjonelle bladmarkedet er hvitskurt og homogent som nypasteurisert skummamelk. Intet nytt der, altså. Men hva med redaktørenes forklaring på det?
(faksimile: nrk.no)
NRK har gått igjennom alle utgaver av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fra juli til og med november. I de 81 bladene finnes ikke én modell eller ett illustrasjonsbilde med mennesker som er mørke i huden. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen, mener folk er på bærtur når de antyder ekskludering eller diskriminering. Hun forklarer fraværet av mørkhudede modeller slik:
– Jeg hadde fått veldig mange telefoner, sier hun til NRK.
Derfor vil hun heller ikke ha mørkhudede kvinner på forsiden eller i illustrasjonsbilder inne i bladet.
Tenk det - telefoner!
Det finnes vel knapt verre ting som kan vederfares en redaktør enn at hun får engasjerte telefoner fra leserne sine. Nei, Gud forby at man faktisk skulle kommunisere med dem.
Hva blir det neste? Et verdensomspennende datanettverk, hvor all slags kulørte personer er bare et tastetrykk unna?
Nei, redaktøren må ikke risikere å rykke tante Gunda fra Hokksund ut av sin dype, dype nuperelledvale. Nå kan det faktisk hende at tante Gunda fra Hokksund feirer både jul og søttendemai med en svigersønn med brun hud eller et barnebarn som er født i Kina. Men la oss for moro skyld anta at tante Gunda ville tilta i vinkel over å se en nordmann med litt andre fargeavskygninger i bladet sitt, midt mellom kakeoppskrifter og slanketips. Da har jaggu tante Gunda godt av å sette småkakene i vrangstrupen et øyeblikk, før hun tar inn over seg at nordmenn kommer i mange fargetoner.
Når alle går i utakt
Nå er det ikke noen nyhet at ukebladsegmentet er sidrump... eh... konservativt. Ei heller er det noe særnorsk fenomen å velge bort hudfarger og mangfold. Legendariske Vivienne Westwood har for lengst gått i strupen på de store motemagasinene av nettopp samme grunn. Hun nøler ikke med å kalle dem rasistiske:
Describing the fashion industry as "racist", Dame Vivienne singled out magazines as particularly culpable.
Og hvordan er ståa på catwalken? New York Times skrev dette for et par år siden:
Although black women in the United States spend more than $20 billion on apparel each year it was hard to discern an awareness of this fact on the part of designers showing in New York (...) Of the 101 shows and presentations posted on Style.com during the New York runway season, which ended a month ago, more than a third employed no black models, according to Women’s Wear Daily. Most of the others used just one or two.
Grumsete landskap
I et sånt selskap ville det vært mer enn bemerkelsesverdig om blader som Allers og Norsk Ukeblad skulle vært cutting edge på området, for å si det sånn. Jeg har jobbet i bladbransjen selv (dog ikke i noen av de nevnte publikasjonene), og vet hvor mange lumre holdninger som lurer i kontorlandskapene (minn meg på å fortelle den historien en annen gang). Derfor blir jeg bare litt slitent oppgitt over disse tallene, og tenker at det lønner seg nok å føre kampen på annet hold.
Men så leser jeg forklaringene ukeblad-redaktørene kommer med, og det er da jeg kjenner at det begynner å koke litt allikevel. For makan til gjørmete tullball! Se her:
Også sjefsredaktør for Hjemmet og Norsk ukeblad Kjetil Opaas mener bladene er tilpasset målgruppen voksne norske kvinner.
– Det går på dette med å være opptatt av familie og nærmiljø, være rause, positive og folkelige.
ÅÅÅÅJA, daså!
Klart man må bruke hvite modeller til å vise verdier som handler om familie, nærmiljø og positivitet. End of discussion, spør du meg.
Raus og positiv er jo som kjent særnorske fenomener. Kultur, må vite.
Eller er verdiene kanskje knyttet til farge - på hud og pass? Hvit hud og rødt pass = raus, positiv og folkelig. Brun hud og rødt pass = gnien, negativ og eh...hæh? Nei, dette ble vanskelig, her trenger jeg nok en utdyping.
Rett skal være rett: Jeg er ikke i målgruppa til Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet uansett. Riktignok er jeg opptatt av både familie og nærmiljø, men mitt nærmiljø ser ganske annerledes ut enn hva som avspeiles i disse bladene. Det gjør familien min også, forsåvidt. Men både mora mi og svigermora mi leser bladene. Svigermor bor i det samme nærmiljøet som jeg. Mamma bor midt i målgruppeland.
Jeg tar en kjapp telefon til mamma (69), Mysen:
Enten man velger å le eller gråte, det er oppløftende å se at noen reagerer. Jeg ble kjempeglad da jeg oppdaget Facebook-gruppa Er dette norsk nok?, som hjelper ukebladredaktørene å forestille seg mørke nordmenn som kunne passet inn i bladet deres.
Vidunderlig initiativ, og i skrivende stund ligger det 124 finfine bilder der inne, noen av dem med svært treffende kommentarer. Er du på Facebook, oppfordrer jeg deg til å bli med i gruppa!
(faksimile: Er dette norsk nok?)
Hva er norsk?
Mange medlemmer (undertegnede inkludert) har lagt inn bilder av ikke-så-blonde-og-blåøyde nordmenn som gjør ganske klassisk norske ting. De er iført bunader, går på ski, vandrer i fjellheimen og denslags. Det er viktig å poengtere at når folk legger ut sånne bilder, er det ikke fordi vi tror eller mener at man må bruke bunad og gå på ski for å være norsk. Men ettersom ukebladene (og åpenbart en del andre) er av den oppfatningen, er det ment som vennlig hjelp til de som trenger en øyeåpner.
Selvsagt er det helt åpenbart at man kan både være og føle seg hvor norsk som helst uten å ha satt sine bein i fjellheimen, og selv om man foretrekker sari eller sushi framfor bunad og kjøttkaker. Folk må få definere seg selv. Jeg eier ikke ski, spiser sjelden poteter og leser altså verken Allers eller Norsk Ukeblad. Jeg forbeholder meg uansett retten til å føle meg norsk.
Nye kompetansemål
På diskusjonsforumet til Er dette norsk nok? er det referert en mailutveksling mellom et medlem og Allers-redaktør Lund-Andersen, hvor sistnevnte er oppgitt over å ha blitt misforstått så grundig. For de har jo skrevet om både Michelle Obama og moren til Michael Jackson, må vite, og det hender til og med at de bringer artikler med "våre nye landsmenn" (SIC!).
Og da kan man vel ikke antyde at valg av forsidebilder, illustrasjonsbilder, motebilder osv har noe å si? Du kan jo lese mailutvekslingen selv, men redaktøren avslutter altså med følgende:
Vil nok en gang presisere at man faktisk må skille mellom innkjøpte illustrasjonsbilder og reportasjestoff når man begir seg inn i denne debatten. Det er gjennom reportasjestoffet at meningene og holdningene våre målbæres.
Oi! Jeg synes det er ganske interessant (les: skremmende) at en redaktør ikke innser at også illustrasjonsbilder målbærer bladets holdninger og verdier - i aller høyeste grad. For ikke å snakke om coverbilder!
Helhetlig kommunikasjon, noen?
Hvis redaktør Lund-Andersen vil, kan hun godt få hospitere vg1 eller vg2-klassene mine i faget mediekommunikasjon, hvor akkurat dette blir forklart ganske greit. Eller, hun må nok vente til neste år, for mine 16 og 17 år gamle elever har lært dette, og vi har gått videre til litt mer avanserte greier.
P.S. Er det så nøye da?
Mens jeg skriver dette, ser jeg på dokumentaren Det nye landet (3:5) på NRK1.
Å, kjære vene. Se den. Den anbefales på det aller groveste.
Deretter kan du svare på om det er så nøye.
OPPDATERING (28.01):
Jeg fikk mail fra min godeste svigermor, som også er i målgruppa til disse bladene. Se hva hun skriver om saken. Go svigermor!
(faksimile: nrk.no)
NRK har gått igjennom alle utgaver av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fra juli til og med november. I de 81 bladene finnes ikke én modell eller ett illustrasjonsbilde med mennesker som er mørke i huden. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen, mener folk er på bærtur når de antyder ekskludering eller diskriminering. Hun forklarer fraværet av mørkhudede modeller slik:
– Jeg hadde fått veldig mange telefoner, sier hun til NRK.
Derfor vil hun heller ikke ha mørkhudede kvinner på forsiden eller i illustrasjonsbilder inne i bladet.
Tenk det - telefoner!
Det finnes vel knapt verre ting som kan vederfares en redaktør enn at hun får engasjerte telefoner fra leserne sine. Nei, Gud forby at man faktisk skulle kommunisere med dem.
Hva blir det neste? Et verdensomspennende datanettverk, hvor all slags kulørte personer er bare et tastetrykk unna?
Nei, redaktøren må ikke risikere å rykke tante Gunda fra Hokksund ut av sin dype, dype nuperelledvale. Nå kan det faktisk hende at tante Gunda fra Hokksund feirer både jul og søttendemai med en svigersønn med brun hud eller et barnebarn som er født i Kina. Men la oss for moro skyld anta at tante Gunda ville tilta i vinkel over å se en nordmann med litt andre fargeavskygninger i bladet sitt, midt mellom kakeoppskrifter og slanketips. Da har jaggu tante Gunda godt av å sette småkakene i vrangstrupen et øyeblikk, før hun tar inn over seg at nordmenn kommer i mange fargetoner.
Når alle går i utakt
Nå er det ikke noen nyhet at ukebladsegmentet er sidrump... eh... konservativt. Ei heller er det noe særnorsk fenomen å velge bort hudfarger og mangfold. Legendariske Vivienne Westwood har for lengst gått i strupen på de store motemagasinene av nettopp samme grunn. Hun nøler ikke med å kalle dem rasistiske:
Describing the fashion industry as "racist", Dame Vivienne singled out magazines as particularly culpable.
Og hvordan er ståa på catwalken? New York Times skrev dette for et par år siden:
Although black women in the United States spend more than $20 billion on apparel each year it was hard to discern an awareness of this fact on the part of designers showing in New York (...) Of the 101 shows and presentations posted on Style.com during the New York runway season, which ended a month ago, more than a third employed no black models, according to Women’s Wear Daily. Most of the others used just one or two.
Grumsete landskap
I et sånt selskap ville det vært mer enn bemerkelsesverdig om blader som Allers og Norsk Ukeblad skulle vært cutting edge på området, for å si det sånn. Jeg har jobbet i bladbransjen selv (dog ikke i noen av de nevnte publikasjonene), og vet hvor mange lumre holdninger som lurer i kontorlandskapene (minn meg på å fortelle den historien en annen gang). Derfor blir jeg bare litt slitent oppgitt over disse tallene, og tenker at det lønner seg nok å føre kampen på annet hold.
Men så leser jeg forklaringene ukeblad-redaktørene kommer med, og det er da jeg kjenner at det begynner å koke litt allikevel. For makan til gjørmete tullball! Se her:
Også sjefsredaktør for Hjemmet og Norsk ukeblad Kjetil Opaas mener bladene er tilpasset målgruppen voksne norske kvinner.
– Det går på dette med å være opptatt av familie og nærmiljø, være rause, positive og folkelige.
ÅÅÅÅJA, daså!
Klart man må bruke hvite modeller til å vise verdier som handler om familie, nærmiljø og positivitet. End of discussion, spør du meg.
Raus og positiv er jo som kjent særnorske fenomener. Kultur, må vite.
Eller er verdiene kanskje knyttet til farge - på hud og pass? Hvit hud og rødt pass = raus, positiv og folkelig. Brun hud og rødt pass = gnien, negativ og eh...hæh? Nei, dette ble vanskelig, her trenger jeg nok en utdyping.
Rett skal være rett: Jeg er ikke i målgruppa til Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet uansett. Riktignok er jeg opptatt av både familie og nærmiljø, men mitt nærmiljø ser ganske annerledes ut enn hva som avspeiles i disse bladene. Det gjør familien min også, forsåvidt. Men både mora mi og svigermora mi leser bladene. Svigermor bor i det samme nærmiljøet som jeg. Mamma bor midt i målgruppeland.
Jeg tar en kjapp telefon til mamma (69), Mysen:
- Mamma, har du fått med deg saken om at ukebladene stort sett bare bruker bilder av hvite modeller, spør jeg.Go Facebook
- Æsj ja, jeg ble så irritert da jeg hørte om det på radioen. Helt sykt, spør du meg. Men jeg sa det til naboen, at det stemmer jammen.
- Men tror du at du hadde reagert bittelitt om det plutselig dukket opp en ikke-hvit modell?
- Errukerektig, du da! Det hadde vel ikke spilt noen rolle? Jeg tror de fleste mener det, jeg, Hanne. De har bare ikke tenkt så mye over det, sier hun beroligende.
- Men hva med disse norske verdiene da, mamma; raus, positiv, opptatt av familie og nærmiljø, vet du...
- Pfff, jeg har aldri hørt noe så dumt! I mange tilfeller er det nesten omvendt, vet du. Jeg kjenner få som er så omsorgfulle og rause som X og Z (bekjente av mamma med innvandrerbakgrunn). Nei, jeg må bare le, jeg.
Enten man velger å le eller gråte, det er oppløftende å se at noen reagerer. Jeg ble kjempeglad da jeg oppdaget Facebook-gruppa Er dette norsk nok?, som hjelper ukebladredaktørene å forestille seg mørke nordmenn som kunne passet inn i bladet deres.
Vidunderlig initiativ, og i skrivende stund ligger det 124 finfine bilder der inne, noen av dem med svært treffende kommentarer. Er du på Facebook, oppfordrer jeg deg til å bli med i gruppa!
(faksimile: Er dette norsk nok?)
Hva er norsk?
Mange medlemmer (undertegnede inkludert) har lagt inn bilder av ikke-så-blonde-og-blåøyde nordmenn som gjør ganske klassisk norske ting. De er iført bunader, går på ski, vandrer i fjellheimen og denslags. Det er viktig å poengtere at når folk legger ut sånne bilder, er det ikke fordi vi tror eller mener at man må bruke bunad og gå på ski for å være norsk. Men ettersom ukebladene (og åpenbart en del andre) er av den oppfatningen, er det ment som vennlig hjelp til de som trenger en øyeåpner.
Selvsagt er det helt åpenbart at man kan både være og føle seg hvor norsk som helst uten å ha satt sine bein i fjellheimen, og selv om man foretrekker sari eller sushi framfor bunad og kjøttkaker. Folk må få definere seg selv. Jeg eier ikke ski, spiser sjelden poteter og leser altså verken Allers eller Norsk Ukeblad. Jeg forbeholder meg uansett retten til å føle meg norsk.
Nye kompetansemål
På diskusjonsforumet til Er dette norsk nok? er det referert en mailutveksling mellom et medlem og Allers-redaktør Lund-Andersen, hvor sistnevnte er oppgitt over å ha blitt misforstått så grundig. For de har jo skrevet om både Michelle Obama og moren til Michael Jackson, må vite, og det hender til og med at de bringer artikler med "våre nye landsmenn" (SIC!).
Og da kan man vel ikke antyde at valg av forsidebilder, illustrasjonsbilder, motebilder osv har noe å si? Du kan jo lese mailutvekslingen selv, men redaktøren avslutter altså med følgende:
Vil nok en gang presisere at man faktisk må skille mellom innkjøpte illustrasjonsbilder og reportasjestoff når man begir seg inn i denne debatten. Det er gjennom reportasjestoffet at meningene og holdningene våre målbæres.
Oi! Jeg synes det er ganske interessant (les: skremmende) at en redaktør ikke innser at også illustrasjonsbilder målbærer bladets holdninger og verdier - i aller høyeste grad. For ikke å snakke om coverbilder!
Helhetlig kommunikasjon, noen?
Hvis redaktør Lund-Andersen vil, kan hun godt få hospitere vg1 eller vg2-klassene mine i faget mediekommunikasjon, hvor akkurat dette blir forklart ganske greit. Eller, hun må nok vente til neste år, for mine 16 og 17 år gamle elever har lært dette, og vi har gått videre til litt mer avanserte greier.
P.S. Er det så nøye da?
Mens jeg skriver dette, ser jeg på dokumentaren Det nye landet (3:5) på NRK1.
Å, kjære vene. Se den. Den anbefales på det aller groveste.
Deretter kan du svare på om det er så nøye.
OPPDATERING (28.01):
Jeg fikk mail fra min godeste svigermor, som også er i målgruppa til disse bladene. Se hva hun skriver om saken. Go svigermor!
"Jeg må si det er forstemmende at presumptivt intelligente mennesker, som man jo vanligvis mistenker redaktører for å være, kan uttale seg slik som du gjengir. Det er en fornærmende undervurdering av intelligens og kulturell horisont hos blonde, blåøyde bestemødre i ”målgruppen” som vitner om holdninger som jeg trodde tilhørte en forgangen tid. Og dessuten – hva er det i vegen med mørkhudede voksne damer som medlemmer i målgruppen? Mine naboer med pakistansk, irakisk, tyrkisk, vietnamesisk og sikkert flere etniske tilhørigheter som jeg ikke kjenner er da lesekyndige alle sammen og bruker klær og kosmetikk og hva det nå er disse bladene reklamerer for. Jeg har fått med meg at de fleste ukebladene sliter tungt med opplagstallene, så kanskje det kunne være en god ide å søke å utvide målgruppen til også å omfatte nordmenn med fremmedkulturell bakgrunn.
Min indignasjon er nok ikke sterk nok til at jeg vil si opp abonnementet på Hjemmet og mine kryssord, men jeg gremmes.
Hilsen Torhild"
fredag 22. januar 2010
Fredagsdiktet: Døden er ingen avskjed
Det er vanskelig å stå på sidelinja når noen sørger.
Hjelpeløsheten er så påtrengende. Ordene blir så tafatte.
- Jeg tenker på deg, sier vi. - Jeg føler med deg.
Og det gjør vi jo.
Mye.
Vi skulle så gjerne gjort mye mer, vi skulle så gjerne tryllet fram noe som hjelper, noe som reparerer og lindrer.
Det tryllemiddelet finnes ikke. Men vi kan være der, på sidelinja.
Tett i tett, som et gjerde, eller kanskje en støttevegg.
Eller som noe som kan dempe bare litt av fallet.
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
(Erling Christie)
Hjelpeløsheten er så påtrengende. Ordene blir så tafatte.
- Jeg tenker på deg, sier vi. - Jeg føler med deg.
Og det gjør vi jo.
Mye.
Vi skulle så gjerne gjort mye mer, vi skulle så gjerne tryllet fram noe som hjelper, noe som reparerer og lindrer.
Det tryllemiddelet finnes ikke. Men vi kan være der, på sidelinja.
Tett i tett, som et gjerde, eller kanskje en støttevegg.
Eller som noe som kan dempe bare litt av fallet.
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
(Erling Christie)
tirsdag 19. januar 2010
There's no place like Oz
Du kan påstå at du ikke har noe forhold til filmklassikeren The Wizard of Oz, men du blir utsatt for den daglig, enten du vil det eller ikke. De siste søtti åra er nemlig stappfulle av referanser til Dorothy & co.
LILLESTRØM KINO, AVATAR: Da Jake Sully setter sine hjul på Pandora første gang, får han og de andre ferskingene beskjed om at de slettes ikke befinner seg i Kansas anymore. Mannen og jeg kikket megetsigende på hverandre, og klokket fornøyde inn Oz-referansen til finfine fem-sju minutter inn i filmen. DING!
For det har blitt litt av en sport å spotte referanser til The Wizard of Oz i filmer og TV-serier. Det er en veldig takknemlig interesse, i den forstand at vi belønnes ofte og rikelig. Det finnes nemlig ingen annen film i verden som refereres til oftere i populærkulturen enn denne klassikeren fra 1939.
I ettermiddag, for eksempel, zappet jeg innom Will & Grace på TVNorge. Jeg så bare noen minutter mens jeg ventet på at fiskekakene skulle bli varme, men det var alt som skulle til for å se Jack klippe i stykker de tre kredittkortene sine. Gråtkvalt tar han farvel med dem, og da han kommer til det siste, hulker han: I'll miss you most of all.
DING!
Så enkelt er det, altså.
For det vrimler, myldrer, ja, fosser over av referanser.
Alt fra hele episoder i TV-serier laget som Oz-scener, til mer eller mindre subtile referanser i form av replikker og rekvisitter.
TV-serien Fame fra tidlig åttitall introduserte meg for (foruten leggvarmere og bruk av etternavn på venner) det første møtet med Oz-referanser. En hel episode var viet til filmen, og Doris (hun lille med krøllene) spilte Dorothy.
Leroy (den svarte danseren) var Scarecrow, Bruno (den sjelfulle pianisten) var Tin Man og Danny (komikeren) var Cowardly Lion. Sannelig fant jeg ikke noen snutter fra episoden på Youtube, og det må være lov å si at åttitallet gjorde seg best på åttitallet.
På tide å gi slipp, nå.
The Muppet Show har selvsagt gjort sitt, blant annet med denne vidunderlige sammenblandingen av Alice i eventyrland og Wizard of Oz (legg merke til en skikkelig ung Brooke Shields som Alice/Dorothy) og denne egne Muppet-versjonen.
Og Scrubs baserte hele sin 100.episode på The Wizard of Oz.
La oss like gjerne fortsette med mer nåtidige serier:
I første sesong av Mad Men røyker Don Draper marihuana med elskerinnen sin og de frigjorte beatnik-vennene hennes, og utbryter: I feel like Dorothy: everything just turned to colour.
DING!
Den mildt sagt dysfunksjonelle sjefen Michael i The Office (am. versjon) ønsker i en episode at Kelly skal få en hjerne, Angela et hjerte og at Pam skal få det motet hun trenger.
DING!
Og vi må ikke glemme Sopranos, hvor doktor Melfi (jepp, den flotte psykologen) drømmer at Tony dør i en kollisjon, nydelig akkompagnert av en munchkin-sang (Out of the Woods), og Phil Leotardo omtaler Rusty Millio som "the Mayor of Munchkinland".
DING! DING!
Og dette er bare noen få eksempler.
Har du ikke sett The Wizard of Oz, sier du? Sannsynligvis har du allerede sett mesteparten av den, stykkevis og delt. Men om du ikke kjenner til filmen, er det altså mange referanser som vil gå deg hus forbi. Hvis du for eksempel spotter noen av disse begrepene i en film eller serie, er det knyttet til Oz (og det finnes langt flere):
Veldig mange har lest boka (det er en av de mest leste barnebøkene i USA), men det er først og fremst filmen som har blitt allemannseie og en av de største fellesreferansene i amerikansk populærkultur - og dermed også en fellesreferanse for oss utlendinger som konsumerer amerikansk populærkultur som om det skulle være tyggegummi.
Jeg har riktignok lest boka, men det var i tiårsalderen. Jeg kan ikke si stort annet enn at det var en stor leseropplevelse den gang. Noen ting er imidlertid endret fra boka til filmen:
Fargen på Dorothys sko er annerledes. I boka er de av sølv, men dette ble endret til rødt (ruby slippers) for virkelig å dra nytte av det fantastiske Technicolor-formatet i filmen.
Og ikke minst er Dorothys rolle omdefinert. I boka er hun langt mer aktiv og handlende, mens i filmen inntar hun den mer klassiske "prinsesserollen" hvor hun er avhengig av hjelperne sine for redning og framdrift.
Er du fremdeles ikke overbevist om at Oz-referanser er verdt å legge merke til?
Her er noen flere eksempler:
Sånn, nå kan du lete etter referanser til The Wizard of Oz i filmer og serier, du også, sannsynligvis enten du vil eller ei.
Og hvis du ikke har sett selve filmen: Gjør det! Ikke fordi den vil imponere det blaserte tjueti-blikket ditt, men fordi den vil gi deg nyttig og morsom innsikt i amerikansk populærkultur og -historie.
Det handler om å kjenne sin egen virkelighet.
Har du noen eksempler? Del gjerne.
LILLESTRØM KINO, AVATAR: Da Jake Sully setter sine hjul på Pandora første gang, får han og de andre ferskingene beskjed om at de slettes ikke befinner seg i Kansas anymore. Mannen og jeg kikket megetsigende på hverandre, og klokket fornøyde inn Oz-referansen til finfine fem-sju minutter inn i filmen. DING!
For det har blitt litt av en sport å spotte referanser til The Wizard of Oz i filmer og TV-serier. Det er en veldig takknemlig interesse, i den forstand at vi belønnes ofte og rikelig. Det finnes nemlig ingen annen film i verden som refereres til oftere i populærkulturen enn denne klassikeren fra 1939.
I ettermiddag, for eksempel, zappet jeg innom Will & Grace på TVNorge. Jeg så bare noen minutter mens jeg ventet på at fiskekakene skulle bli varme, men det var alt som skulle til for å se Jack klippe i stykker de tre kredittkortene sine. Gråtkvalt tar han farvel med dem, og da han kommer til det siste, hulker han: I'll miss you most of all.
DING!
Så enkelt er det, altså.
For det vrimler, myldrer, ja, fosser over av referanser.
Alt fra hele episoder i TV-serier laget som Oz-scener, til mer eller mindre subtile referanser i form av replikker og rekvisitter.
TV-serien Fame fra tidlig åttitall introduserte meg for (foruten leggvarmere og bruk av etternavn på venner) det første møtet med Oz-referanser. En hel episode var viet til filmen, og Doris (hun lille med krøllene) spilte Dorothy.
Leroy (den svarte danseren) var Scarecrow, Bruno (den sjelfulle pianisten) var Tin Man og Danny (komikeren) var Cowardly Lion. Sannelig fant jeg ikke noen snutter fra episoden på Youtube, og det må være lov å si at åttitallet gjorde seg best på åttitallet.
På tide å gi slipp, nå.
The Muppet Show har selvsagt gjort sitt, blant annet med denne vidunderlige sammenblandingen av Alice i eventyrland og Wizard of Oz (legg merke til en skikkelig ung Brooke Shields som Alice/Dorothy) og denne egne Muppet-versjonen.
Og Scrubs baserte hele sin 100.episode på The Wizard of Oz.
La oss like gjerne fortsette med mer nåtidige serier:
I første sesong av Mad Men røyker Don Draper marihuana med elskerinnen sin og de frigjorte beatnik-vennene hennes, og utbryter: I feel like Dorothy: everything just turned to colour.
DING!
Den mildt sagt dysfunksjonelle sjefen Michael i The Office (am. versjon) ønsker i en episode at Kelly skal få en hjerne, Angela et hjerte og at Pam skal få det motet hun trenger.
DING!
Og vi må ikke glemme Sopranos, hvor doktor Melfi (jepp, den flotte psykologen) drømmer at Tony dør i en kollisjon, nydelig akkompagnert av en munchkin-sang (Out of the Woods), og Phil Leotardo omtaler Rusty Millio som "the Mayor of Munchkinland".
DING! DING!
Og dette er bare noen få eksempler.
Har du ikke sett The Wizard of Oz, sier du? Sannsynligvis har du allerede sett mesteparten av den, stykkevis og delt. Men om du ikke kjenner til filmen, er det altså mange referanser som vil gå deg hus forbi. Hvis du for eksempel spotter noen av disse begrepene i en film eller serie, er det knyttet til Oz (og det finnes langt flere):
- we're not in Kansas anymore
- follow the yellow brick road
- there's no place like home
- the wicked witch of the east
- ding dong the witch is dead
- I'll miss you most of all
- ruby slippers
- click your heels together
- the Emerald City
- munchkins
- somewhere over the rainbow
- pay no attention to that man behind the curtain
Veldig mange har lest boka (det er en av de mest leste barnebøkene i USA), men det er først og fremst filmen som har blitt allemannseie og en av de største fellesreferansene i amerikansk populærkultur - og dermed også en fellesreferanse for oss utlendinger som konsumerer amerikansk populærkultur som om det skulle være tyggegummi.
Jeg har riktignok lest boka, men det var i tiårsalderen. Jeg kan ikke si stort annet enn at det var en stor leseropplevelse den gang. Noen ting er imidlertid endret fra boka til filmen:
Fargen på Dorothys sko er annerledes. I boka er de av sølv, men dette ble endret til rødt (ruby slippers) for virkelig å dra nytte av det fantastiske Technicolor-formatet i filmen.
Og ikke minst er Dorothys rolle omdefinert. I boka er hun langt mer aktiv og handlende, mens i filmen inntar hun den mer klassiske "prinsesserollen" hvor hun er avhengig av hjelperne sine for redning og framdrift.
Er du fremdeles ikke overbevist om at Oz-referanser er verdt å legge merke til?
Her er noen flere eksempler:
Reservoir Dogs (knallgode filmen!): Mr.Blonde heller bensin på den torturerte politimannen og sier: How 'bout some fire, scarecrow?
(akkurat det samme som The Wicked Witch of the West sier til Scarecrow - verken Mr. Blonde eller heksa overlevde, forresten)
L word: Samtale mellom Shane og Jenny:
Shane: - Ding dong, Niki's dead?
Jenny: - She's like the Wicked Witch.
Sex & singelliv: Carrie refererer i en episode til at there's no place like home og et annet sted snakker hun om sine dyrebare ruby slippers (sko-gæern med referanse, der altså).
Lost: navnet Henry Gale er en referanse (navnet til Dorothys onkel). Henry Gale i Lost sier at han kom til øya i en luftballong (som the Wizard bruker). Og siste episode i sesong 4 heter There's no place like home.
The Simpsons: Ned og Rod Flanders synger velkomstsang til the Simpsons: We Welcome You to the Neighborhood til melodien til We Welcome You to Munchkinland. I en annen episode synger Homer & Bart Ding Dong the Witch is Dead på vei til begravelsen til Marges tante.
Family Guy: Se et dårlig opptak her.
Og la oss ikke glemme musikkperler som Elton Johns album Goodbye Yellow Brick Road og Ozzie Osbournes album Blizzard of Oz.
Sånn, nå kan du lete etter referanser til The Wizard of Oz i filmer og serier, du også, sannsynligvis enten du vil eller ei.
Og hvis du ikke har sett selve filmen: Gjør det! Ikke fordi den vil imponere det blaserte tjueti-blikket ditt, men fordi den vil gi deg nyttig og morsom innsikt i amerikansk populærkultur og -historie.
Det handler om å kjenne sin egen virkelighet.
Har du noen eksempler? Del gjerne.
lørdag 16. januar 2010
Fredagsdiktet: Eg er sorg og glede
Jada, jeg vet at det er lørdag i dag og at fredagsdiktet burde vært på plass i går. Men i går hadde jeg ikke et øyeblikks tid til å drive med diktposting, derfor denne forsinkelsen. Jeg beklager. Som plaster på såret kommer et alldeles vakkert dikt av Tor Jonsson. Og kanskje et bonusspor i løpet av uka.
Eg er sorg og glede
Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
Eg er gleda kledd i svart.
Skap meg ikkje om med glede
eg vart den eg ville bli :
Konge i eit ukjent rike,
Slave i mi eiga tid.
Tor Jonsson
Eg er sorg og glede
Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
Eg er gleda kledd i svart.
Skap meg ikkje om med glede
eg vart den eg ville bli :
Konge i eit ukjent rike,
Slave i mi eiga tid.
Tor Jonsson
torsdag 14. januar 2010
Hvilken rase tilhører du? Menneskerasen
Dagens anbefaling: Les Eirik Newths blogginnlegg om bruk av rasebegrepet på mennesker.
Og når vi først er inne på denslags: Kanskje du synes det er interessant å ta en titt på prosjektet RACE - Are We So Different?
Her finner du blant annet en enkel forklaring på hvorfor tradisjonelle rasebegreper i beste fall er upresise, og du kan teste dine egne kunnskaper ved å ta denne quizen: Human Variation Quiz - Are We More Similar Than Different?
Og når vi først er inne på denslags: Kanskje du synes det er interessant å ta en titt på prosjektet RACE - Are We So Different?
Her finner du blant annet en enkel forklaring på hvorfor tradisjonelle rasebegreper i beste fall er upresise, og du kan teste dine egne kunnskaper ved å ta denne quizen: Human Variation Quiz - Are We More Similar Than Different?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
