Fredagsdiktet: Døden er ingen avskjed

Det er vanskelig å stå på sidelinja når noen sørger.
Hjelpeløsheten er så påtrengende. Ordene blir så tafatte.
- Jeg tenker på deg, sier vi. - Jeg føler med deg.
Og det gjør vi jo.
Mye.
Vi skulle så gjerne gjort mye mer, vi skulle så gjerne tryllet fram noe som hjelper, noe som reparerer og lindrer.
Det tryllemiddelet finnes ikke. Men vi kan være der, på sidelinja.
Tett i tett, som et gjerde, eller kanskje en støttevegg.
Eller som noe som kan dempe bare litt av fallet.


Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

(Erling Christie)