Å være et menneske, ikke bare en liten lort

For mange år siden, før vi fikk barn, satt Mannen og jeg i baksetet på ei drosje etter en fuktig natt på byen. Vi fjaset og skravlet og var i god stemning, helt til vi registrerte hva drosjesjåføren drev med. Han hadde nemlig satt på noe selvvalgt musikk, og det var ikke hva som helst. Det var reinspikka rasistiske nidviser om hvordan alle svartinger var kriminelle snyltere og burde komme seg ut av landet.
Først kikket vi målløse på hverandre: Hørte vi virkelig riktig? Vi måtte gni oss i ørene.

Noen råtne vers senere ble det hevet over enhver tvil, og jeg lente meg fram mot sjåføren:

"Hva er det egentlig du spiller?"
"Er det ikke bra?", gliste sjåføren, mens han kikket på oss litt sånn nudge-nudgeaktig. Litt sånn vi som er på samme lag-aktig.
"Nei, det er IKKE bra. Hører du ikke hva du spiller? De synger om at folk med en annen hudfarge er kriminelle, for pokker."
"Ja, er det ikke sånn det er, da", flirte han. Fyren hadde åpenbart et dødsønske.
"Nei, det er IKKE sånn det er. Og jeg finner meg ikke i å måtte sitte her og høre på at du spiller den dritten. Skru den av med en gang", krevde jeg, litt skingrende i stemmen nå.

"Jøssenamm, slapp av litt, a. Det er jo ikke noe farlig, hvorfor blir du så stressa, det er jo ikke deg de synger om", sukket sjåføren og skrudde ned volumet et par små hakk.
"Jeg sa SKRU AV DEN FORDØMTE DRITTMUSIKKEN MED EN GANG", brølte jeg, så fråden sto.

Og dermed var vi i gang. Jeg hadde viklet meg inn i en opphetet diskusjon med en drosjesjåfør som mente han var i sin fulle rett til å hevde fremmedfiendtlige meninger, uansett hva noen pripne PK-passasjerer måtte mene. Du verden, det var en lang tur. For ham.
Hadde vi ikke vært på motorveien midt på natta, ville jeg krevd å bli sluppet av der og da. Men jeg var sint, ikke dum. Jeg gadd ikke gå hjem bare fordi han var en dust, så i stedet lot jeg ham få sin varme aftensmat. Jeg tror jeg ljugde på meg en somalisk svigerinne og noen tantebarn også, bare sånn for effektens skyld.
Da vi kom til parkeringsplassen, avrundet jeg med ”og bare så det vet det, er det sånne som DEG vi ikke har bruk for i Norge”. Jeg var fornøyd med harangen, men i overmot og rus innså jeg ikke min begrensning, og føyde til
”og dessuten lukter du promp!”.

Ikke akkurat en verdig avslutning. Jeg skulle nok stoppet litt før. Men jeg marsjerte i hvert fall rett inn og ringte Oslo Taxi for å rapportere fyren, og da klarte jeg å holde meg saklig. De tok det veldig alvorlig og takket meg for at jeg sa i fra.
Jeg tviler på at drosjesjåføren forandret mening om innvandring etter møtet med meg. Særlig ikke etter prompekommentaren min. For man fanger absolutt flere fluer med honning enn med eddik. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lenger jeg ville kommet med innsmigrende tone og/eller fornuftige argumenter i akkurat dette tilfellet. Det toget hadde nok gått for lenge siden, for å si det sånn.

Men jeg har fortsatt å si ifra (riktignok på litt mer fattet vis) når jeg treffer på noen som kommer med nedsettende ytringer i forhold til kjønn, rase og legning. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal si ifra. Jeg skal ikke tåle så inderlig vel.
Det kan være litt slitsomt, men det er langt mer slitsomt å være taus. For da må jeg leve med den gnagende dårlige samvittigheten og den råtne selvfølelsen i lang tid etterpå, hver eneste gang. For ikke å snakke om hvor liten jeg føler meg i forhold til de som virkelig har stått på barrikadene for det de tror på, og de som fremdeles lider for det de mener. Men enten kampen er stor eller liten, er det noen ting man bare må gjøre. Annars är man ingen människa, utan bara en liten lort.

Noen ganger ser jeg jo at det ikke er all verdens vond vilje som ligger bak, men en god del tankeløshet og kunnskapsløshet. Da sier jeg fra på en høflig, gjerne humoristisk måte. Humor er et genialt grep for å få folk til å tenke over holdninger og ordvalg.
Er jeg usikker på hva som ligger bak eller hva vedkommende egentlig mener, sier jeg noe sånt som: ”jeg synes det er veldig ubehagelig at du bruker sånne ord”, eller spør: ”hva mener du egentlig når du sier sånnogsånn?” eller: ”har du tenkt over hvordan det oppfattes når du sier dittogdatt?”.

Jeg har ofte gjort det med litt nervøsitet. Det er ikke så moro å være hun som ikke ler godt av vitsen, men i stedet må kverulere. Eller hun som ødelegger et ellers godt fellesskap. Særlig ekkelt er det med folk jeg ellers virkelig liker og setter pris på. Men jeg kan ikke tillate meg å la være.
Ikke rent sjelden opplever jeg at når én først har sagt ifra, er det flere i en forsamling som sier noe, eller gir honnør i etterkant for å ha sagt noe.

Av og til har jeg fått noen virkelig fine samtaler med den jeg har sagt ifra til, om ordbruk, om holdninger, om frykt eller misforståelser. Vi har gått fra hverandre med en følelse av å ha lært noe, begge to. Av å ha blitt både hørt og sett, og kanskje har vi begge fått med oss noe å gruble på videre. For dette med ordenes valør er ikke bare-bare, og vi kan alle mageplaske grundig. Om jeg mageplasker og støter noen eller opptrer teit, setter jeg pris på å få beskjed, og på å få en mulighet til å oppklare det jeg sa eller gjorde.

Noen ganger har folk bare føyset det bort med hersketeknikker eller forakt. Særlig etter at jeg fikk en datter med mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det lett å blåse det bort med at jeg er hårsår på vegne av datteren min, og gjøre det til noe som dreier seg om mine følelser.
Det får så være, jeg har i hvert fall sagt mitt.
Og jeg kan med hånden på hjertet oppfordre barna mine til å si ifra når de opplever noe som er urettferdig, eller si ifra om noen ikke behandler andre bra.

Men man kan godt droppe prompekommentarer. De høres alltid bedre ut inni hodet.


“You must be the change you wish to see in the world.” (Mahatma Gandhi)