Sorry seems to be the hardest word

Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Det er klart at det kan være tungt å krype til korset, legge seg flat, gå kanossagang, be om tilgivelse, be om pent vær, bekjenne sine synder.

Si sorry, rett og slett.



Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:

"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).

Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.

Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.

Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.

Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.

Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.


(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!