Fredagsdiktet: Hvad folk må tro

Altfor mange bruker altfor mye energi på å bekymre seg over hva andre måtte mene og tenke om dem, i stedet for å konsentrere seg om hva de egentlig ønsker å gjøre selv. Det er hyggelig å ta hensyn til andre, altså. Men det er ingen grunn til å la en mer eller mindre murrende frykt for nabokjerringenes tisking og hvisking hindre deg i å ta egne valg, store som små.

Og hvis du lurer på om du tør gå egne veier, kan du mumle dette lille gruket for deg selv, som en oppmuntrende besvergelse. Det har jeg gjort mange ganger.


HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

(Piet Hein)

Så mye de skal lære

I dag innviet jeg Lillesøster i et uvurderlig stykke livsvisdom:

Ikke spis gul snø.

Det var i grevens tid. Urk.

MacBook Wheel - it's shiny!

Apple Introduces Revolutionary New Laptop With No Keyboard

Tenk, jeg visste ikke at tastatur var fullstendig overvurdert. Så gruelig kjekt med en sånn laptop, særlig når man har bruk for setninger som "The aardvark admitted it's fault."
Hahaha, elsker The Onion!

Pizza pizza promp

Er det andre som har stusset litt over mengden fullstendig motbydelige legemiddelreklamer som oversvømmer TV-ruta for tiden? Man kan knapt skru på TV-en uten å bli bombardert med brekk-ekkel "informasjon" om neglesopp og diaré, utflod og luft i magen.
Og alt serveres med en sånn fløyelsvennlig stemme som sier kloke og følsomme ting som "Når du får diaré har du et valg....." og "luft i magen er pinlig".
Og er ikke vagitorie et av verdens ekleste ord, så vet ikke jeg!
I løpet av et helt alminnelig TV3-program ser det omtrent sånn ut:

ferdigpizza
utflod
ferdigpizza
diaré
hårfargemiddel
neglsopp
ferdigpizza
promp


Tenk hvordan en sånn finurlig blanding av propaganda kan fikle med sjelefreden til skjøre og mottakelige sjeler, da!
"Åh, fikk så uforklarlig lyst på pizza og vagitorier!"
"Skal jeg spise eller prompe nå?"

Om ikke annet er det en effektiv metode for å få slutt på uvanen med å spise foran TV-en. Ferdigpizza included.

Fredagsdiktet: Når de sover

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

Rolf Jacobsen

Hva kom først, ballen eller egget?

Hahaha! Det er kontraband.com som setter begrepene på plass.

Er det verre å rope rasist enn å være rasist?

Du sitter i et venterom, og noen kommer med en rasistisk kommentar om en svart mann som nettopp forlot rommet.
Hvordan reagerer du?

Tenk deg godt om før du svarer, for det er mulig at svaret ditt ikke helt stemmer overens med hvordan du ville handlet i en reell situasjon.
Se bare her:

Most people say they would feel upset and take action, but researchers at York University who put student volunteers in a similar situation found many reacted with indifference, even when the slur was as offensive as “clumsy nigger.”

Many of the students reported feeling little emotional distress after hearing a white man say something denigrating about a black man who had bumped him on his way out of the room. Minutes later, they were asked to choose a partner for a word comprehension test. The majority - 63 per cent - chose the racist white guy.

The results help explain why racism persists in our politically correct age, says York University psychologist Kerry Kawakami, the lead author of a paper published in today’s edition of the journal Science.

People imagine they would be angry and punish a racist, she says, but in reality their response is far more muted.

Dette er hentet fra Anti-Racist Parent, en amerikansk blogg for foreldre som ønsker å oppdra barn med en anti-rasistisk innstilling (men man trenger slett ikke ha barn for å ha interesse av å lese den).
Jeg leser den jevnlig. Og i dag ble jeg nysgjerrig på en bloggpost med tittelen "Is it worse to call someone a racist or to be one?".

Nå kan man jo med rette innvende at det er mange forskjeller mellom Norge og USA (eller Canada, hvor den nevnte undersøkelsen ble utført), men jeg ljuger vel ikke hvis jeg påstår at begreper som rasist og politisk korrekt slynges mellom skyttergravene her på berget også. Da er det fint å finne blogger og nettsteder som prøver å ta et skritt ut av de nevnte skyttergravene for å betrakte mekanismene og beveggrunnene som ligger bak.
Uansett er det interessant å se på hvordan debatten om rasisme, fordommer og farge foregår der borte i det landet som vi er så veldig glade i å både elske og hate, og som påvirker oss alle, uansett hva vi måtte mene om det.
Ja, jeg snakker om landet som nettopp har fått sin første svarte president (og jada, når vi først nevner det, kan jeg like gjerne gå hele veien og tilstå at jeg både hadde tårer i øynene og gåsehud på beina da jeg så TV-sendingen i dag. Men det var en digresjon).

Tibake til rasisme-kortet:

Are all charges of racism justified? Of course not.
But those who pretend that a handful of race-baiters are more a detriment to society than actual racism are like those who focus on rare cases of false rape accusations rather than the fact that 17.7 million American women have been sexually assaulted in their lifetime.
They are looking to salve their egos and avoid a difficult conversation that may reveal something ugly inside.

Det er to ting spesielt som gjør meg litt matt og tidvis motløs i den hjemlige rasismedebatten.
Den ene finnes gjerne på den siden som ofte får rasmisme-beskyldninger rettet mot seg, mens den andre trives best hos dem som gjerne deler ut rasisme-beskyldningene (og vips, der kategoriserte jeg sannelig folk i en fei selv. Så fort gjort er det, altså).

Den ene tingen er altså er når folk triumferende trekker selveste esset ut av ermet, det som virkelig skal nøytralisere hele problematikken om at det fins rasistiske holdninger blant hvite nordmenn: "Utlendinger er også rasister", sier de triumferende. "De liker oss ikke".
Og da er det liksom greit, da. For da er vi like gode. Eller dårlige. Uansett er det i hvert fall ikke snakk om urettferdighet. Og dermed trenger vi ikke grave noe dypere i materien.

Den andre tingen er folk som uten å blunke påstår at de er helt fordomsfrie.
De eier rett og slett ingen forutinntatte meninger, holdninger eller følelser overfor noen som helst form for grupper, de. Åpne og rene som blankskurte lerreter, er de.
Det er skikkelig skummelt med de selverklært fordomfrie. For der kan fordommene virkelig få godgjøre seg i skyggen av den lysende selvtilfredsheten.
Det er sunt å møte seg selv i døra av og til. Kjenne litt på fordommene sine. Ta dem fram og se om de sprekker i sola.

Sadly, even people of color in this society are biased against people of color. But our society wants to believe that prejudice is rare and that persons that harbor racial prejudice are one-dimensional villains.
It is no wonder that merely suggesting someone’s views might be racist results in unproductive defensiveness.
(...)
Talk about race and be open about your feelings. Being challenged about your prejudices—if you are challenged–is not the worst thing that can happen.

Jeg tror ikke jeg vil konkludere noe særlig her, jeg. Men les gjerne hele bloggposten jeg siterte fra.
Kanskje du får lyst til å lese flere.
Kanskje kan vi trekke pusten dypt og ha en aldri liten vårrengjøring for fordommene våre. Kanskje sprekker de i sola. Kanskje blir vi bedre kjent med oss selv.
Kanskje jeg er i overkant svulstig nå.
Men det er lov å håpe.

Diktator, nå

Jeg satt med noen elever og snakket om at jeg sannelig burde opprette mitt eget land. Rett og slett annektere et område og danne en stat med meg som opplyst enehersker. Så kunne jeg vært en sånn ravende gal diktator og levd fruens glade dager med massevis av gøye, eksentriske nykker.

Vips, så fikk jeg denne brillefine propagandaplakaten, komplett levert med forslag til nasjonalsang (Ekspandere eller dø, Raga) - og åpenbart en propagandaminister på kjøpet.

Og det må jeg si, Jonas, at hadde smisk vært et eget fag, så hadde du jaggu ligget godt an.


Klikk på bildet for større versjon

Som to dråper vann

Storebror er inne i en Indiana Jones-periode, og nå ville Lillesøster være med, også. Hun tok på seg egen finkåpe og pappas hatt.
- Jeg er dianajons, proklamerte hun glad.

Hun kan påstå det så mye hun vil, men jeg så straks hvem hun egentlig ligner på:


Er de ikke like?

Fredagsdiktet: Om regn

Denne tynne, lille boka fikk jeg for temmelig nøyaktig tjue år siden. Jeg er på ingen måte i stand til å huske hvem som ga meg den. Den er smal på flere måter enn i fysisk omfang. Poesi er smalt i seg selv. Poesi fra Litauen er utvilsomt en nisje. Fra tid til annen har jeg tatt den fram og kikket i den, og da slår det meg hvor lite smalt innholdet egentlig er. For det er da ikke vanskelig å skjønne hva som menes her, for eksempel?


OM REGN

Jeg hilser det kraftige voldsomme regn
som kommer med bulder og brak
med gule lyn
og Tors dundrende vogn.
Jeg hilser det fra det fjerne.
Hans Nåde.
Hans Majestet Sommerregnet!

Duskregnet derimot, som hele dagen
liksom halvt regner, halvt ikke regner
og lik en kylling tripper på tunet,
et slikt glattstrøkent regn orker ikke jeg:
vær varmt
vær kaldt,
men ikke lunkent,
dén typen vil jeg spytte ut av min munn.

(Vladas Slaitas)

Og her er VL-saken

Den kan leses her - komplett med eget diskusjonsfelt og alt.
Men hvor har de gjort av link til de relaterte sakene i bloggen min, som de lovte meg?

Oppdatering: Jeg fikk mail fra den hyggelige journalisten, som lovte at det skulle komme link. Hun kunne også fortelle at i papirutgaven er det henvisning, og attpåtil er visst Lillesøster og jeg coverpiker på inngangssidene til helg-seksjonen. Du verden!

Oppdatering 2: Her er en faksimile av saken fra papiravisa. Fine bilder, gitt. Og jeg synes journalisten har fått fram de viktigste punktene godt.
Mine mobilbilder av avissidene er imidlertid av laber kvalitet og yter dem ikke rettferdighet.


Klikk på bildene for større format.

Et besøk på den andre siden

I dag har jeg vært utsatt for min egen yrkesgruppe. Det ble heldigvis en hyggelig opplevelse.

Etter nesten tolv år som journalist har jeg intervjuet mange. Kjendisene og den såkalte "mannen i gata", fagfolkene og synserne, skravlerne og nølerne. Noen av de vrangeste intervjuobjektene har for øvrig vært journalister selv (foruten halvkjendisene på vei opp, men det kan vi ta en annen gang).
Det er liten tvil om at journalister som yrkesgruppe er et stykke unna å nyte full tillit hos folket.
Samtidig er det forbløffende mange som ønsker seg å jobbe med "noe i media". Vi kaller dem gjerne NIM-ere.
Nå for tiden underviser jeg etter beste evne den neste generasjonen NIM-ere i intervjuteknikk, presseetikk og andre nyttige ting. Jeg gnåler en del om det enorme ansvaret det er å formidle andre menneskers tanker og historier, og så gnåler jeg om hvilken makt som ligger i språk og vinkling. Deretter gnåler jeg enda litt mer om hvor viktig det er å være bevisst på akkurat dette. Jeg håper noe av gnålet fester seg hos de unge, håpefulle.

Men heisann, her roter jeg meg visst bort. Det er sånt man kan tillate seg i en personlig blogg, og det er derfor blogging er moro og fritidsaktig. Til saken:

I går ringte en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Hun hadde sett bloggen min, og ville lage en sak om tilknytning hos adopterte. Og i dag kom hun på besøk sammen med en like hyggelig fotograf. Jeg smilte og poserte, snakket og forklarte.
Og jeg tenkte flere ganger på hvor rart det er å sitte på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon.

Det er nok mange yrkesgrupper som kan ha nytte av å bytte side av og til. Tenk bare på hvor mange leger som har fått en ny erkjennelse i forhold til legerollen når de selv har fått føle på kroppen hvordan det er å være pasient.

På samme vis (men uten sammenligning for øvrig) har journalister veldig godt av å bli intervjuet eller omtalt, og dermed være prisgitt en annen persons formidlingsevne og -vilje.
Det er nok høyst begrenset hvor mange saker av typen "journalist intervjuer journalist" offentligheten trenger, men det finnes alternativer. Der har Virrvarr gjort et interessant stykke arbeid med sine journalistanmeldelser.

Selv sitter jeg altså og venter spent på å få lese gjennom intervjuet med meg før det går i trykken. Jeg lurer på om jeg klarte å formulere meg tydelig og om jeg glemte noen viktige punkter. Jeg gleder meg til å se den ferdige saken.

Det skumleste jeg har sett

I helga så Mannen og jeg hele første sesong av Mad Men på DVD. Det var en fest, for serien er veldig bra og sterkt vanedannende. Men jeg hadde ikke helt forutsett bivirkningene: Jeg fikk de grusomste mareritt.

Det er mye som skal til for å vippe meg av pinnen når det gjelder sterke inntrykk fra film og TV-serier. Jeg er en stor tilhenger av grøssere, splatterfilmer og ymse gla'vold, og har konsumert store mengder av denslags underholdning fra jeg gikk på ungdomsskolen. En av de nyere filmfavorittene mine er Planet Terror, som jeg så to ganger på rappen, uten å drømme om verre ting enn kattepuser og sukkerspinn.

Mad Men ble min bane.
Tretten vellagde episoder om et reklamebyrå på tidlig 60-tall, hvor aktørene boltrer seg i mannssjåvinisme, rasisme, homofobi og annet snadder. Menn er menn og gjør som de vil, mens kvinner er forbruksvare eller hjemmeværende, velpleide husmødre som kjenner sin nøye tilmålte plass. De få kvinnene på kontoret er underdanige sekretærer som jobber for å finne seg en mann og bli godt gift, eller i nestbeste fall en godt underholdt elskerinne.

Om natta drømte jeg at jeg var fanget på sekstitallet, og jeg var den eneste av alle som syntes forholdene var urimelige. Mannen oppførte seg som mennene i serien, mens det ble forventet at jeg skulle holde hus og holde kjeft.
Mine stakkarslige protester og forsøk på opprør ble møtt med nedlatende blikk og antydninger om "hysteri" og mulig medisinering.
Jeg kavet rundt i dette marerittet halve natta, og våknet kaldsvettende og gråtkvalt om morgenen - skikkelig, irrasjonelt muggen på Mannen ved siden av meg.
- Jeg hadde sånn mareritt, pep jeg.
- Stakkars deg. Hva drømte du, da?
- Jeg drømte at vi levde i Mad Men, og du var så teit, mumlet jeg.

Mannen lo så han gråt.
Mens vi så serien prøvde han nemlig å insistere på at 50- og 60-tallet var en gyllen epoke, og at alt har gått nedover siden den gang.
Bare tøys, selvsagt, ettersom han selv er en erklært feminist. Men allikevel er det nok liten tvil om at Mad Men har mer marerittpotensial for meg enn for ham.
Og innerst inne mistenker jeg ham for å leke litt med tanken om hvordan det ville vært å leve på den måten.
Det fungerte i hvert fall utmerket for ham i drømmen min. Teitingen.



Nå skal jeg sporenstrekst bestille sesong 2. Og stålsette meg.

Fredagsdiktet: Oppsummering og advarsel

OPPSUMMERING OG ADVARSEL

Silden er en stimfisk.
Enhver sild forsøker å komme seg inn til sentrum
av stimen.
Der tror silden den er tryggest.
En større fisk
(f.eks en hai)
får derfor et lett bytte
når den møter en sildestim.
Det ville vært langt vanskeligere,
den ville kanskje sultet i hjel,
hvis alle sildene svømte hver for seg.

Av dette har vi ingenting å lære.

(Lars Saabye Christensen)

--------------------------
(Bilde fra uib.no)

Havregrøt med mening

I fjor kunne Aftenposten fortelle om en toast med bilde av jomfru Maria som ble solgt for 174.000 kroner på eBay.

Nå er det endelig mulighet for inntjening her i huset også.
Storebror spiste sin sedvanlige havregrøt til frokost i dag, da han plutselig kom med et fornøyd utrop:
- Se her! En klump havregrøt med samme fasong som USA!

Da er det bare å gi bud, folkens. Jeg tenker vi starter på hundre tusen.

Stell av afrohår: FAQ

Man tenker jaggu sitt om hvordan svarte blir framstilt i mainstream-medier, når ens inspirasjonskilder til hårfrisyrer hovedsaklig består av bistandsannonser og The Wire (1).
Heldigvis er internett oppfunnet, slik at man kan finne alternative kilder. Denne og denne, for eksempel.

Men det var ikke det jeg egentlig skulle snakke om her.
Etter forrige hårpost fikk jeg noen spørsmål om hårstell, både i kommentarfeltet og i RL. Jeg har svart på noe i kommentarfeltet, men ettersom enkelte av spørsmålene går igjen, tenkte jeg det kunne være kjekt å samle opp noen hovedpunkter i en egen post.

Vasking av hår

Jeg pleier å vaske håret til Lillesøster før jeg fletter det. Jeg bruker riktignok ikke alltid sjampo, bare hvis håret er møkkete (les: leire, sand og andre morsomme ting de putter i hodet i den alderen). Da bruker jeg i så fall en mild, uparfymert sjampo. Ellers skyller jeg bare håret skikkelig godt, med godt trykk på dusjstrålen. Så setter jeg inn håret hennes med en god hårkur, av den typen som ville fått mitt eget hår til å klistre seg til hodet som en tynn, fettete hjelm.
Jeg bruker som regel "Brazil Nut moisture mask" fra Body Shop. Hvis håret er veldig flokete, grer jeg det med grovtannet kam før jeg skyller ut hårkuren, ellers skyller jeg først.


Produkter til fletting/styling

Før jeg fletter eller tvinner håret, setter jeg det inn med en krem med mye fuktighet. Jeg anbefaler "Brazil Nut - define & no frizz" fra Body Shop eller "Hair Mix supreme smooth" fra L'Oreal, og fletter før håret blir helt tørt. De samme kremene bruker jeg med jevne mellomrom for å tilføre fukt til den flettede frisyren også. Da klapper jeg bare litt krem inn i kålen.
Det finnes massevis av andre produkter for afrohår, men da må jeg i spesialbutikker, og det er ikke så mange av dem i nærheten. Dessuten har mange av dem en tendens til å lukte Hubba Bubba. Ikke et vondt ord om tyggis, men jeg vil helst ikke ha det i håret til jentungen.

Ta ut flettene

Det er ikke vanskelig å fjerne flettene igjen, selv etter flere uker. Jeg bruker en kam med en lang, spiss ende (den samme som jeg bruker når jeg deler håret inn i rader eller seksjoner før fletting). Jeg begynner nederst, setter spissen av kammen inn hellom endene og løsner noen "sting" av gangen. Det går ganske radig, for håret er mykt og medgjørlig når det har vært flettet.


Strikker og fjerning av strikker

Når jeg tvinner håret til Lillesøster, eller fletter det i løsthengende fletter, fester jeg hver tvinne/flette med en en tynn strikk innerst ved hodet. Jeg kjøper småstrikk på Glitter. Det er ikke helt ideelt for håret, så de må brukes forsiktig. Men ettersom de er så billige, kan jeg i det minste fjerne dem uten å slite og dra i håret, simpelthen ved å kutte dem løs. Til det bruker jeg en sånn sy-dings som man fjerner sømsting med. Veldig kjekk til å kutte av bittesmå strikker uten samtidig å kutte håret. Hva heter sånne sy-dingser egentlig? Jaja, samme det.
Nederst på flettene/tvinnene bruker jeg ikke noe som helst. Så lenge jeg tvinner eller fletter det helt ut, holder det seg sånn av seg selv.


----
(1) Etter å ha lest gjennom denne posten, ser jeg at det kan virke som om jeg misliker The Wire, og det vil jeg ikke ha heftende ved meg. Derfor vil jeg gjerne presisere at jeg elsker den serien. Jeg vil imidlertid gjerne ha litt flere (og andre) kilder til hårfrisyrer, og bruke The Wire som prima underholdning. Sånn, da var den misforståelsen ute av verden.

Badegleder

Det eneste jeg var sikker på da vi flyttet ut av sentrum og til suburbia for åtte år siden, var at det neste stedet jeg skulle bo, måtte ha tre ting:
1) uteplass
2) peis
3) badekar
...så ville jeg bli fullkomment lykkelig i hjemmet.
Jeg har alle tre, og bruker dem flittig.

I sommerhalvåret er jeg en notorisk utesitter. Det spiller ingen rolle om været er surt, jeg pakker på meg fleecejakker og pledd om nødvendig, for ute skal jeg sitte - fra snøen smelter til høstvinden pisker om kinnene.
Og i vinterhalvåret hender det jeg fyrer så godt og grundig i peisen at selv kråkene ber om nåde. Mannen har for lengst gitt meg tilnavnet "Den gale fyrbøteren".
Og så er det badekaret, som jeg bruker året rundt. Jeg elsker badekaret mitt, og det er ikke av estetiske grunner. Det er både gammelt og misfarget. Men det gjør jobben sin.

Hvis jeg er kald og hustrig, er det godt med et varmt bad.
Er jeg varm og sur, er det deilig å svale seg ned.
Er huden tørr, har jeg olje og kamille-te i vannet.
Trenger jeg et pusterom, er det lås på døra.
Dessuten er badekar et vanvittig (pun intended) undervurdert åsted for power naps.
Jeg har utviklet en snedig rutine:
Jeg tar med meg ei bok i badekaret og leser til jeg kjenner meg litt døsig (det tar som regel ikke mange minuttene). Da legger jeg meg godt tilbake mens jeg balanserer den åpnede boka oppå hodet. Når jeg sovner skikkelig, faller hodet mitt som regel litt til siden, og jeg må rykke til og redde boka fra drukningsdøden.
Vips, så har jeg fått meg en bitteliten høneblund - med en effektiv oppvåkning på kjøpet.

Men nå er det mye som tyder på at øvelse virkelig gjør mester, og at jeg er blitt litt av en balansekunstner. For boka er blitt liggende på plass selv om jeg sover tungt.
Resultatet er at jeg stadig oftere våkner halvannen time senere, ør av forvirrede drømmer, med stiv nakke og pisskaldt badevann. Ikke helt den opplevelsen man er ute etter.
Så nå eksperimenterer jeg med forskjellige bokstørrelser og -utførelser for å se om det har noen betydning.
Enn så lenge holder jeg en knapp på tjukk paperback, nesten ferdig utlest.

Afrohår for (litt) viderekomne

Nå er det ellevilt på hårfronten her, dere. Jeg har jo som tidligere nevnt øvd jevnt og trutt og tappert på forskjellige hårteknikker for afrohår, blant annet den såkalte "two-strand twist" (hvor man tvinner håret) og klassiske cornrows (fletter som ligger inntil hodet).

Så var tiden inne for å trikse og mikse med de to. Ja, jeg sa jo at det ville bli ellevilt.

Før jul flettet jeg nesten hele Lillesøsters hode i cornrows, for det holder seg så praktisk på plass, og dessuten ser det ut til å beskytte håret godt mot slitasje i disse luetider. Men jeg lot to partier foran på hodet være uflettet, slik at de kan varieres for å tilfredsstille en liten frøkens hang til variasjon og hårstæsj.


Her er hun i juleselskap hos farmor. De to løse forpartiene er tvinnet (two-strand twist) og pyntet med blomsterstrikker. Er det ikke finfin symmetri?
Og et bittelite apropos: Se den kjempefine brune kordfløyekjolen med elefanter på! Noen som husker "Fem myror är fler än fyra elefanter?"


Men så fikk hun perlesmykkesett til jul, og da ble hennes mor ivrig (jeg har lagd noen perlesmykker etter barnas leggetid denne jula, men det er litt utenfor temaet her). Noen av perlene hadde store hull, noe som gjorde det enkelt å flette dem inn i to løsthengende fletter i frontpartiene i Lillesøsters hår.
Håret hennes holder for øvrig så godt på flettene at man simpelthen fletter eller tvinner det helt ut, så trenger man verken strikk eller tråd. Flettene løser seg ikke opp, uansett.


Mye tyder på at den unge damen er mer enn tilfreds med hårpynten.
Og vi har funnet den fullkomne kombinasjonsfrisyren. Lettstelt og fleksibel!

PM = personlig mareritt

Det er praktisk å legge familiens sykdom til feriene, så slipper man fraværsdager fra jobb, skole og barnepark. Etter flere dagers inneliv var det allikevel på tide å stable oss avgårde til Strømmen storsenter for å gjøre noen nødvendige ærender.

Dessuten hadde jeg fått et par julegaver som jeg etter litt overveielse bestemte meg for å bytte. En PC-veske fra mannen som jeg heller ville ha i en annen farge, og et skjerf fra svigermor som ikke passet så godt til de jakkene jeg har.
- Og det er jo unektelig greiere å bytte ett skjerf enn å bytte ut hele jakkeparken, tenkte jeg.
Nå må jeg nok revurdere den avgjørelsen.
Skjerfet var nemlig kjøpt på PM.
Og det eneste som er personlig i den butikken, er åpenbart fornærmelsen over at en kunde ønsker noe annet enn det vedkommende har fått i presang.

Jeg begynte smilende og fortrøstningsfull med å hilse pent (det gjør jeg alltid) og legge skjerfet på disken:
- Heihei, jeg har fått dette til jul, og vil gjerne bytte det.
Dama bak disken gløttet såvidt opp, før hun begynte med dårlig skjult triumf:
- Hmmm neei, dette burde nok vært byttet innen...
- Innen 10.januar, står det på lappen.
Noe skuffet måtte hun innrømme at joda, det sto 10.januar på byttelappen.
- Er det noen mulighet for å få penger igjen for det, lurte jeg.
- Nei, det går ikke. Du får finne deg noe annet her i butikken.
Greit nok, selv om det hele hadde vært greiere dersom dama ikke så ut som om hun ønsket både meg og alle andre kunder (hele to i tallet) all mulig ulykke.

Etter en runde i butikken hadde jeg funnet en eneste ting jeg ville ha: Et enkelt skjerf som kostet drøyt hundre kroner mindre enn det jeg ville bytte.
- Da må du finne deg noe for de siste pengene, kommanderte dama.
- Men det klarer jeg ikke nå. Jeg kan vel få en tilgodelapp for restbeløpet?
- Nei. Vi. Har. Ikke. Tilgodelapper, sa hun med en mine som om jeg var en oppsetsig drittunge.
Når jeg tenker meg om, er det ikke umulig at det var nettopp det hun tenkte, all den tid jeg trakk ned gjennomsnittsalderen i butikken med sånn omtrent tjuefem år.

- Så jeg får ikke tilgodelapp, og ikke penger tilbake. Selv om jeg vet at andre har fått nettopp dette, i denne butikken, for bare noen dager siden?
- Det tviler jeg på at de har. Det driver vi nemlig ikke med.

Etter ytterligere litt parlamentering (meg), himling med øyne (butikkdame), halvhjertet trygling (meg) og biske kommentarer (butikkdame), ga jeg opp og sank ned på hennes nivå.
- Javel, da får du hundre kroner av meg, håper det føles godt. Og tusen FORBANNA takk for helt utrolig dårlig service!
Så forlot jeg butikken, ildprustende og bannende.
Det er ingenting som kan piffe opp en ellers grå dag som skikkelig purkete, muggsure butikkansatte.

Dagens forbrukerkonklusjon: Hold deg uendelig langt unna PM på Strømmen storsenter, med mindre du har en fetisj for dårlig utvalg og skikkelig sure folk.
På pluss-siden fikk jeg en aldri så liten følelse av hvordan det er å være ungdom igjen. Men det var ikke verdt det.

Fredagsdiktet: Allra käraste barn

I dag er en gledens dag. En venninne som har ventet veldig, veldig, veldig, veldig lenge på ønskebarnet sitt har endelig sett enden på den traurige ventingen. Mer kan jeg ikke si, bortsett fra: Gratulerer så mye!
Og dermed er det første fredagsdiktet i 2009 gitt av seg selv.


ALLRA KäRASTE BARN

Är det du, är det du, allra käraste barn,
som har kommit till sist ändå.
Om du kunde begripa, vad jag längtat,
men det kan du visst aldrig förstå.
Tänk att du skulle komma till sist
det vågade jag väl knappast tro,
fast det var då min enda beständiga dröm,
som aldrig kom till ro.

Kom och sätt dig hos mig, lilla barn.
Får jag krama dig sakta ett slag?
Jag vill känna, att du är mig nära,
jag vill höra dina andetag.
Tänk, vad allting konstigt och krångligt
med ens blivit lätt att förstå.
Hjärtans allra käraste barn,
så väl att du kom ändå.

(Harriet Löwenhjelm)

Slik får du et godt nytt år

Nytt og bedre liv i en fei:

1. Sett opp en liste over ti ting som gjør deg glad.
2. Gjør mer av de tingene i 2009.

Bingo!