Love hurts?

Storebror i hagen, dagen er snart over. Vimser rundt, hopper litt, kaster en tennisball.

Kommer plutselig på noe:
- Pinnsvin er ikke er sånne som mener å stikke hverandre med vilje.

Kloke ord i kveldinga.

Barna våre er digitale innfødte

- Jeg vil også ha en sånn egen blogg, sa Storebror.
- Vil du lage en selv, altså?
- Ja, og skrive om ting jeg liker og sånt.

Det var egentlig en ganske god idé, tenkte hans mor.

Riktignok oppfordres det mye til at barn bør beskyttes, skjermes og anonymiseres på nett. Men samtidig er det ingen tvil om at den generasjonen som vokser opp nå, får et helt annet forhold til nettbruk enn hva vi gamliser har.

Arne Krokan er inne på dette i sin utmerkede artikkel Oppvekst i det digitale nettsamfunnet, hvor han snakker om at dagens unge er såkalte digital natives. De er innfødte i nettsamfunnet, mens vi voksne er digitale immigranter, som må lære nye koder i moden alder. Og med denslags overganger, følger alltid en viss moralsk panikk og følelse av manglende mestring.

I stumfilmens dager var det mange som var bekymret for forfallet som ville følge av dette nye, skremmende mediet. På femtitallet fikk tegneserier skylden for voldspåvirkning.
Nå er det internett som får gjennomgå. Etter hvert får vi et mer nyansert bilde av dette også.

Ikke dermed sagt at vi skal slippe ungene løs uten veiledning. Vi kan og bør følge med på hva de driver med, lære dem grunnleggende kjøreregler og minne dem på at både folkeskikk og forsiktighet bør gjelde på nett, som i den virkelige verden. Det lærer vi dem imidlertid ikke ved å holde dem helt unna de digitale arenaene.
Men hvordan skal vi balansere da, vi stakkars digitale immigranter?

Jeg synes Olava har noen veldig gode tanker om dette:

Det stemmer det at unger både “hacker” andre slik at noen sitter igjen med andres ting og at noen ikke snakker spesielt pent til andre der. Men det er da jeg tenker at det blir litt som å si at siden barnet mitt ikke klarer seg på skoleveien fordi han er surrete i trafikken, så kjører jeg ham til han er ferdig med barneskolen (minst). I mitt hode er det smartere å gå opp veien med ham og lære ham hvordan han best mulig klarer seg uten å bli overkjørt.

Etter litt vurdering sa jeg derfor ja til at den unge mannen skulle få blogge selv. Jeg tror han vil få god skrivetrening, samt nyttige erfaringer i kildebruk, bildebruk og denslags. Han har fått bestemme bloggnavn og -innhold. Forutsetningen er at jeg får se gjennom tingene på forhånd, samt at jeg har innsyn i mailkontoen hans.
Foreløpig trenger han veiledning på verdensveven.
Men det er fascinerende hvor raskt disse barna lærer teknikalitetene, altså. En kjapp gjennomgang, så legger han inn bilder, lager lenker og trykker publiser innlegg før jeg har rukket å si homo zappiens.

Nå glemte jeg nesten å lenke til den unge mannens blogg.
Du finner den her!

007 var bedre før, sa mamma

Ettersom jeg er et anstendig menneske med høy moral, utleverer jeg ikke mine nærmeste her på bloggen. Ikke så mye, i hvert fall.
Men av og til har jeg gode historier som bør deles med et større publikum.

Denne har jeg fra ...ei venninne.
La oss kalle henne "Hannonym".
Foreldrene hennes er av den godt voksne overbevisning. Ja, faren hennes fyller faktisk 70 år i dag!
Og selv om de anskaffet seg mobiltelefon allerede på den tiden man trengte tilhengerfeste for å frakte den, og moren hennes sms-er som en fullbefaren fjortis, er det ikke til å komme fra at den teknologiske utviklingen for øvrig har gått dem litt hus forbi de siste årene.

Vel, omsider har Hannonyms mamma og pappa tatt skrittet inn i den elleville framtida og kjøpt seg DVD-spiller, må vite (og nå står ikke verden til neste påske).
Og da kan jo Hannonym kjøpe noen gamle westernklassikere i bursdagsgave til pappaen sin. Det er sånt pappa liker å se på, tenker Hannonym.

Hun ringer foreldrene sine for å høre om de allerede har anskaffet seg noen DVD-filmer, og mammaen hennes kan fortelle at nei, de har ikke kjøpt noen filmer ennå.
Men skal de det, bør filmene være gamle.
Nye filmer er åpenbart ikke mye tess, fastslår mammaen. De har nemlig lånt, og sett, den nyeste James Bond-filmen.

Hannonyms mamma er misfornøyd. Sånn forløp den videre telefonsamtalen:

– Jammen har James Bond-filmene blitt dårlige, Hannonym. Det var noe rare greier, altså.
– Jasså? Jeg har ikke sett den, jeg.
– Nei, du har ikke gått glipp av noe. Det var liksom ikke noen ordentlig historie. De hoppa bare hit og dit hele tiden.
– Hoppa hit og dit? Mener du at historien var forvirrende?
– Forvirrende, ja! Det var fra ett land til et annet uten sammenheng, og så snakka de masse om innspillingen og sånt. Nei, det var dårlige greier.
– .........(kvalt fnis)

Hahahaha - de har sittet og sett på bonusmaterialet!
Og ergret seg over at Bondfilmene er blitt så dårlige!

Hannonym har nå lovt foreldrene sine et krasjkurs i DVD når hun kommer i bursdagsselskap på lørdag. Og hun lover leserne av denne bloggen å holde seg alvorlig og (relativt) ærbødig da.
For en dag kan det være Hannonym som ergrer seg over sånne nymotens greier. Eller kanskje det er deg?

Men inntil videre: Hahahaha! Hold på meg!

Om to måneder skal Delara dø

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å forhindre dette.



May the bad not kill the good,
Nor the good kill the bad
I am a poet, without any bias,
I say without doubt or hesitation
There are no good assassins.
(Pablo Neruda)

Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

There is no crueler tyranny than that which is perpetrated under the shield of law and in the name of justice.
(Montesquieu)

Du kan bidra på flere måter:

* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg ble oppfordret til å blogge om dette av Hjorthen, og håper at riktig mange av dere som leser om Delara velger å bringe budskapet videre. Via blogg, Twitter, Facebook eller andre kanaler. Du er herved oppfordret.
Ja, DU, som bor her!

One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)

K'naan: rett i øret, rett i hjertet

Jeg har blitt litt hekta på Twitter, noe som fører mye godt med seg. Blant annet har jeg (takket være jorunn og astronewth) oppdaget en finfin artist som jeg falt hodestups for:
K'naan.
Hør på dette, da dere:


Wavin' Flag - K'naan
Er det ikke fint? Kjærlighet ved første..eh..lytt.
K'naan ble født i Somalia i 1978, og kom til Canada via USA i 1991.

In his new country, K'naan began learning English, some through hip hop albums by artists like Nas and Rakim. Despite speaking no English, the young K'naan taught himself hip hop and rap diction, copying the lyrics and style phonetically.

Og jaggu mestret han både språk og musikk etter hvert, gitt. Les gjerne litt mer av historien hans, den er fascinerende. Du kan for øvrig følge ham på Twitter også, du finner ham under navnet Iamknaan, og det ser ut som han er en rimelig engasjert twitrer.
Engasjement er dessuten et viktig stikkord for musikken hans:

Critics have said K'naan has "a sound that fuses Bob Marley, conscious American hip hop, and brilliant protest poetry." (...) according to K'naan, he makes "urgent music with a message", talking about the situation in his homeland of Somalia and calling for an end to violence and bloodshed.

Jeg synes musikken sitter rett i både øret og hjertet. Hør på denne også:

Somalia - K'naan

Fredagsdiktet: Vårkveld i mars

Riktignok er det ikke mars lenger, men diktet fungerer like godt i april. Kanskje til og med enda bedre, for det er i hvert fall på denne tiden jeg av og til kan kjenne den litt rastløse, sorgmuntre savnfølelsen av at tiden går og nå våkner naturen på nytt og alt det der. Æh, jeg skal ikke prøve å si så mye vart og vakkert, kjenner jeg. La meg heller gi ordet til Inger Hagerup.


VÅRKVELD I MARS

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
-Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

(Inger Hagerup)

Rødvin og hurtigskriving

Det var ikke bare elendighet i påskeferien. Jeg har også gjort fine ting. Blant annet har jeg fått anledning til å kombinere nytte og hygge på den snedigste måte - ved hjelp av rødvin og hurtigskriving.

Rett før påske kom jeg nemlig over en hurtigskrivingstest på nettet, og ble rimelig fascinert.
Jeg har aldri lært meg touch. Riktignok begynte jeg på maskinskriving valgfag på ungdomsskolen, men etter to ulidelig kjedelige timer meldte jeg overgang til friluftsliv valgfag, og siden dengang har jeg hatt en slags personlig firefingersmetode som har fungert brukbart.

Uansett gikk jeg vitenskapelig til verks. Jeg tok den først et par ganger midt på blanke dagen, med et resultat jeg ikke var helt misfornøyd med.


Deretter åpnet jeg vinen og lot eksperimentet begynne (når sant skal sies, gjorde jeg andre ting mesteparten av kvelden, altså, som å prate med hyggelige mennesker og sånt, det får da være måte på stusselighet). Jeg sørget i hvert fall for å notere ned resultatene og lagre dem til senere publisering. Enhver vitenskapsperson vil vel publisere materialet sitt?

Uansett, her er altså tallene fra undersøkelsen:

Opplagt og klinkende klar, midt på dagen:
Du skriver 425 bokstaver per minutt
Du har 92 riktige ord og
du har 2 feile ord.

To glass vin, tidlig kveld:
Du skriver 391 bokstaver per minutt
Du har 86 riktige ord og
du har 1 feile ord.

Litt senere på kvelden, en blå fortann:
Du skriver 366 bokstaver per minutt
Du har 79 riktige ord og
du har 2 feile ord.

Klokka 00.56, med uant promille, mens jeg synger med på åttitallshiten "Heart'n Soul" av T'pau (som jeg ikke har hørt på årevis):
Du skriver 326 bokstaver per minutt
Du har 67 riktige ord og
du har 6 feile ord.

Hvilke slutninger kan vi så trekke av dette fascinerende eksperimentet?
1) Jeg får ganske riktig litt dårligere koordinasjon sånn utpå natta.
2) Men det er sjelden så ille at jeg ikke kan både skrive og synge samtidig.
3) Jeg husker gamle sangtekster forbløffende godt.
4) Det er mulig jeg trenger flere interesser enn å skrive fort på tastatur mens jeg drikker rødvin for så å blogge om det senere.
5) Jeg eier ikke skam i livet, så jeg gjør det uansett.
6) Uansett har jeg bedre språksans enn de som lagde testen. Hva gir du meg for "2 feile ord"?

Hvis du vil prøve testen, finner du den her. Fortell meg gjerne hvordan det gikk.

Vi er visst inne i en stim

Forrige lørdag vandret kjøleskapet heden. Heldigvis fikk vi kjøpt nytt innen helligdagene satte inn, men hendelsen gjorde et ganske kraftig og uplanlagt innhugg i finansene.

Noen dager senere fikk jeg utbetalt adskillig mindre lønn enn jeg pleier.
Men det spiller egentlig ikke så stor rolle, sånn praktisk sett, for omtrent samtidig gikk bankkortet mitt ut på dato uten at DnB hadde husket å sende meg nytt - til tross for at jeg hadde ringt dem og etterlyst kort.
Pytt pytt, hva skal man med kort i ferien, når man ikke har noe særlig penger allikevel. Eller omvendt.

Og i skrivende stund hører jeg mystiske lyder fra vaskerommet. Mye tyder på at vaskemaskinen synger (les: hviner, brøler og dunker) på siste verset.
Om så er tilfelle, blir det vask av klær i badekaret en god stund framover.
Hvis vi har råd til varmtvannet, da.

Det er tøffe tider, Baktusbror.
Og nå står EU-kontrollen av bil for døra. Jeg tviler på at verkstedet kommer til å sette pris på våre gaffatape-reparasjonsløsninger.

MGP - moro for alle

Hvordan forklarer man Melodi Grand Prix for et amerikansk publikum?
Prøv Ben Widdicombes beskrivelse i NYTimes People - den er hysterisk morsom.

A talent competition open to 41 European nations plus Israel, it’s a bit like three hours of “American Idol” sung in Esperanto, with choreography by your mother. But it’s also the most fun you can have on the Internet without a credit card.

Jeg må umiddelbart tilstå at jeg er dønn sjarmert av både unge Rybak og låta hans (på en sånn jeg vil feste ham på en nøkkelring og putte ham i lomma-måte), og at jeg for første gang på mange, mange år har fått tilbake gamle dagers entusiasme for denne konkurransen. Ikke skammer jeg meg noe særlig over det heller. Det er så deilig å være oppglødd, og jeg gleder meg til å vurdere alle bidragene 16.mai sammen med Rikke (du vet vel at vi har en date?).

Men oppglødd eller ei, det er morsomt når Widdicombe beskriver det norske bidraget sånn:

He looks about 14, grins like he’s been nipping from Grandma’s plum brandy and sings implausibly about a failed love affair from “years ago, when I was younger.” But his entry has the right confusion of pop, strings and backing dancers who think they’re in a Cossack aerobics video to make it a Eurovision classic.

Hahaha, kosakk-aerobic! Plommebrandy!
Gleder meg enda mer, nå.

Også i påsken, da!

Dagbladet forteller om ville tilstander i Bø natt til søndag. Ifølge politiet var det et helvete: Politi og vitner forteller om den reneste lynsjestemningen i Telemark i natt.
Tre personer med utenlandsk opprinnelse, et brødrepar og deres far, ble jaget av en illsint mobb på rundt 50 Bø-ungdommer. Faren og de to sønnene måtte til slutt ha politieskorte og søke tilflukt på Nome lensmannskontor.

Dette er selvfølgelig bare trist. Men heldigvis sørger varaordfører Bjørn Magne Lankås for å holde fokuset der det bør være:



Hadde de enda holdt seg til fastelavn eller Maria budskapsdag.
Men påsken, da gitt!
Det er ingen folkeskikk lenger. Trasig er jaggu ordet.

Hyttestemning i heimen

Pffffffssshhhhh, sa det.
Og så var vi uten kjøleskap.

Helt til i går var vi de mellomfornøyde eierne av et integrert kombiskap. Mellomfornøyde fordi integrerte kjøleskapsløsninger i utgangspunktet er noe ræl. Vekten av den innvendige kjøleskapsdøra hviler på kjøkkenskapsdøra, og det kommer det sjelden noe godt ut av. Mellomfornøydheten kommer også av at vi egentlig trenger et stort kjøleskap mer enn et kombiskap. Fryser har vi jo i boden. Men kjipeskapet sto her da vi flyttet inn for ni år siden, og man kaster jo ikke et kjøleskap som virker bare fordi man har mer lyst på noe annet.
Men det siste året har skapet lagd rare lyder, det har iset mer enn vanlig og dørene har slarket mer enn vanlig.
Det var med andre ord en høyst varslet katastrofe da Mannen i går kunne fastsette dødstidspunktet til kl 14.30.
No more fridge for us.

Men det passer jo allikevel aldri å være kjøleskapsløs. Vi måtte tømme fryserdelen, og noe var allerede begynt å smelte (ungene var heldigvis veldig behjelpelige med å fjerne fløteisen, så den slapp vi å kaste).
Men varene i kjøleskapet, da?
Takk og pris for at det er april, og finfin kjøleskapstemperatur utendørs. Maten ble pakket om i plastbokser og satt ut på verandaen. Det hadde vært verre med varme maidager. Jeg hater solsmak på maten.
Så var det å komme seg avgårde og kjøpe nytt kjøleskap med det samme. Det er jaggu ikke billig. Vi fant et som tilsynelatende gir mye kjøleplass for pengene, og det blir levert på tirsdag.

Inntil da får vi ha en litt uventet hyttepåske-effekt her hjemme, med maten på verandaen.



PS: Og nå som jeg ser på bildet, føler jeg plutselig en trang til å (bort)forklare de to kartongene med helmelk som står der, for det er jo ikke noe vi pleier å ha på lager. Men skal man lage skikkelig påskekakao med skikkelig sjokolade, må man også ha skikkelig helmelk.
Og kanskje en skvett med brun rom oppi, til de voksne.
Mmmmm.

Fredagsdiktet: It Couldn't Be Done

Nå er det jaggu både påskeferie og vårstemning! En stund trodde jeg virkelig at denne snøen aldri skulle smelte. Men nå drypper det muntert fra takrenner, kveldene er lysere og det lukter bar asfalt. Og da kjenner jeg at jeg egentlig setter veldig pris på å bo i et land med årstider.

I kveld er dermed et lett og optimistisk dikt midt i blinken. Edgar Albert Guest bør være passende:
For 40 years, Guest was widely read throughout North America, and his sentimental, optimistic poems were in the same vein as the light verse of Nick Kenny, who wrote syndicated columns during the same decades.




It Couldn’t Be Done

Somebody said that it couldn’t be done
But he with a chuckle replied
That “maybe it couldn’t,” but he would be one
Who wouldn’t say so till he tried.
So he buckled right in with the trace of a grin
On his face. If he worried he hid it.
He started to sing as he tackled the thing
That couldn’t be done, and he did it!

Somebody scoffed: “Oh, you’ll never do that;
At least no one ever has done it;”
But he took off his coat and he took off his hat
And the first thing we knew he’d begun it.
With a lift of his chin and a bit of a grin,
Without any doubting or quiddit,
He started to sing as he tackled the thing
That couldn’t be done, and he did it.

There are thousands to tell you it cannot be done,
There are thousands to prophesy failure,
There are thousands to point out to you one by one,
The dangers that wait to assail you.
But just buckle in with a bit of a grin,
Just take off your coat and go to it;
Just start in to sing as you tackle the thing
That “cannot be done,” and you’ll do it.

(Edgar Albert Guest)